En hyllest til Pelle og Proffen

Jeg lest nettopp denne nydelige artikkelen om Pelle og Proffen og ville dele den med dere, vi er jo mange i samme alder som sikkert har minner om filmen. Da den kom ut bodde jeg et steinkast fra der Pelle bor i filmen, og en venninne var på audition for rollen som Lena. Jeg husker at det både føltes veldig hjemme, og litt fjernt. Jeg tror vi kanskje aller mest kjente igjen foreldrerollene i filmen. Det var mange ganske frika, kunstneriske foreldre med varme hjerter som var foreldre for mange fler enn sine egne. Ingen hadde spesielt god fysisk plass, men alle var velkomne. Og veldig mange fra min omgangskrets følte at Ambjørnsen virkelig var vår egen forfatter.

https://www.nrk.no/kultur/xl/en-hyllest-til-det-ustreite_-30-ar-siden-premieren-pa-_doden-pa-oslo-s_-1.15277021

Mens jeg som vokste opp i en småby fikk en kraftig påminnelse om hvor skikkelig farlig det var i Oslo fra helt tidlig alder. Eller; jeg hadde jo en pappa som nesten bodde i Oslo, så jeg fikk faktisk lov til å dra dit helt alene (mye tidligere enn de andre venninnene mine).

Men jeg skjønner hva du mener. Jeg hadde en sånn mamma som tok alle under vingene sine selv om hun ikke var særlig kunsterisk eller politisk engasjert. Kanskje foreldre bare rett og slett var litt flinkere til det på 80-tallet?

Jeg leste den tidligere i dag med klump i halsen og har tipset andre om den. Så fin beskrivelse at filmen, tiden og de fine folka som var med💕

Jeg humra litt over hvordan fattern ble casta, en i crewet bak som hadde langt hår.

Selv fikk jeg ikke noe forhold til Ambjørnsen før noen år etterpå, da jeg selv hadde roet litt ned på egen festing og omflakkende tilværelse og begynt å lese bøker igjen. Da var det Den store revejakta som fenga.

Leste også denne. Godt skrevet! Elsket den filmen da jeg var ungdom og så den 4 ganger på kino!

Husker bøkene og filmen så godt! Var på den tida vi bygdejentene dro til Oslo på Norway Cup. Bevegde oss rundt i byen med skrekkblanda fryd.

Likte også den artikkelen kjempegodt. Jeg var så betatt av Lena, og ville ha blå striper i håret slik hun hadde, jeg gikk på ungdomsskolen. Det var ikke snakk om. Sa mine foreldre, som i dag bejubler når barnebarn har knæsjrosa hår (og skjelte meg ut da jeg et par år etterpå farget mitt lillarødt).

Vurderte faktisk å se filmen på nytt denne uken, før denne artikkelen kom, pussig sammentreff.

Jeg leste den og mimret tilbake.

Jeg er akkurat litt for gammel til å identifisere meg med disse, men jeg likte filmen veldig godt.

Leste det samme, det var veldig bra skrevet. Jeg var også litt i eldste laget da jeg så den, men likte likevel filmen godt, og ikke minst musikken. Jeg hadde lest boka litt tidligere og var veldig spent husker jeg, på om filmen kom til å "ødelegge" boka for meg, men den gjorde ikke det. Min lillesøster var midt i rette aldersgruppa, og hun og bestevenninna hennes var helt oppslukt, de så filmen mange ganger, kunne vel alle dialogene utenat, og kom stadig med sitater derfra. Jeg tror faktisk hun fortsatt gjør det av og til. (Jeg gikk på vgs, min søster gikk på ungdomsskolen)

Vi er oppvokst på bygda (bygder) da, og jeg kunne absolutt ikke identifisere meg med rollefigurene, verken når det gjaldt sjargong, frika kunstnerforeldre eller å snuble over jevnaldrende med rusproblemer. Narkotika var sånt vi bare hørte om på TV, og ikke noe som fantes hos oss i hjemmebrentland. Men det hindret meg ikke i å leve meg inn i boka. Det er vel det som kjennetegner god litteratur/gode filmer.

Jeg husker vi tok toget til Oslo med ungdomsskoleklassen og så filmen. Og noen ble intervjuet i en avis om den, noen av medelevene. Så var vi på Nille. Og på pizzarestaurant .

Jeg husker forresten læreren vår på ungdomsskolen leste boka/bøkene høyt for oss, og hadde sitt svare strev med å sensurere alle banneord. At de fleste av oss hadde lest boka og ordene selv, og de som ikke hadde lest den hadde garantert alle ordene i sitt daglige vokabular, var ikke tema.

Åh, nå fikk jeglyst til å se filmen på nytt. Er vel 30 år siden sist.

Inagh skrev:

Åh, nå fikk jeglyst til å se filmen på nytt. Er vel 30 år siden sist.

Mitt råd er å ikke gjøre det. Jeg så den på nytt i tjueåra og det ødela litt av de gamle illusjonene om hvor bra den var. 😂

Forøvrig en av min favoritter som ungdom og en filmene med flest legendariske replikker:
- Taxa vi ned hit bare for å pteike med de dødstrisse streitingene her eller?
- Jeg spy i vinkel.
- Skal du drekka eller ska du mala?
♥️

Jeg husker spesielt filmen (men også bøkene) godt, men for meg som vokste opp i en by i Nord-Norge var den veldig, veldig fremmed. Jeg kjente meg ikke igjen i historien, og enda mindre i måten de snakket på. Sikkert autentisk for de som var kjent med ulike talemål i Oslo, men for meg som stort sett var blitt eksponert for østlending gjennom NRKs programverter og nyhetsopplesere og Vibeke Sæter, hørtes det bare veldig kunstig ut.

Jeg tror nok noen i Oslo snakket sånn, og jeg hører det litt ennå, men det var ikke normen på Torshov, egentlig. Vi syns også det var litt rart.

Jeg, som normalt sett er innom Oslo S alle virkedager, husker godt at det var Et Skummelt Sted da jeg var yngre.

Alvorlig litteraturskade der, altså.

Jeg elsket Pelle og Proffen. Oslo S fremsto ikke som spesielt skummelt, leste dere ikke Christiane F om barna på Bahnhof Zoo?

Både Pelle og Proffen, Hard asfalt og Christiane F var med på å påvirke mitt yrkesvalg.

Tallulah skrev:

Jeg tror nok noen i Oslo snakket sånn, og jeg hører det litt ennå, men det var ikke normen på Torshov, egentlig. Vi syns også det var litt rart.

Det var definitivt folk i noen områder i og sørøst for Oslo som snakka sånn, dvs. jeg så ikke filmen, noe kjennskap til miljøet og litt for mange døde kjente gjorde det ikke fristende. Jeg har aldri lest boka. Nå har jeg lyst til å låne den.