Apropos adventskalendere

Jeg må bare fortelle at mannen og jeg i morges fikk overrakt hver vår kalender fra ungene. De har klippet og limt og fikset helt på egen hånd. I dag fikk jeg en ekstra god og lang klem, og mannen fikk servert en kopp kaffe.

Og i lys av denne diskusjonen kan jeg dermed være et sannhetsvitne på at verken Lego-kalender, pakke-kalender, aktivitetskalender eller sjokoladekalender (vi har hatt mange ulike varianter oppigjennom) nødvendigvis ødelegger givergleden for barna. :datapunkt:

Jeg tror ikke givergleden ødelegges. Eventuelt er det mottakergleden som kan bli noe begrenset.

Det ser ut til at vi

a) er enige om det finnes bortskjemte barn
b) er enige om at ingen foreldre tenker "å, barnet mitt er bortskjemt, men jeg gidder ikke å gjøre noe med det"

Blir konklusjonen da at
c) noen foreldre tror de ikke oppdrar bortskjemte barn, men så blir barna det likevel?

Eller er det noen som har en bedre konklusjon? Og hvordan skal man få disse foreldrene til å se faresignalene før barna ender opp på Teenage Boss eller Luksusfellen?

Men ærlig talt, du har da intet belegg for at graden av bortskjemthet er hverken kausalt betinget av eller på noen måte korrelert med pakkekalendere. Dette er ren stråmannsargumentasjon.

:med på den nye FP-trenden:

Candy Darling skrev:

Men ærlig talt, du har da intet belegg for at graden av bortskjemthet er hverken kausalt betinget av eller på noen måte korrelert med pakkekalendere. Dette er ren stråmannsargumentasjon.

:med på den nye FP-trenden:

Hehe, nei det har jeg ikke. Jeg har også skjønt at graden av bortskjemthet betinger av om foreldrene er på FP eller ikke, for her er det helt tydelig absolutt ingen som har bortskjemte barn. Bortsett fra meg, da!

Et like betimelig spørsmål må jo være hvordan vi kan få folk til å slutte å være så begeistret for søppelprogrammer som Teenage Boss og Luksusfellen. Noen kan jo tro at de handler om samfunnsanalyse.

Ellers så syns jeg du går i den typiske "behandle symptomer fremfor den bakenforliggende sykdommen"-fellen, Oslo. Det er ikke pakkekalendere som er problemet, det er holdningen til penger og kunnskapen om penger.

Kasia skrev:

Et like betimelig spørsmål må jo være hvordan vi kan få folk til å slutte å være så begeistret for søppelprogrammer som Teenage Boss og Luksusfellen. Noen kan jo tro at de handler om samfunnsanalyse.

Ellers så syns jeg du går i den typiske "behandle symptomer fremfor den bakenforliggende sykdommen"-fellen, Oslo. Det er ikke pakkekalendere som er problemet, det er holdningen til penger og kunnskapen om penger.

Jeg har aldri sagt at pakkekalendere er problemet. Jeg har hele tiden sagt at det er mengden av ting totalt som er avgjørende - og jeg tror faktisk at du kan snakke deg grønn om verdien av penger uten at det hjelper hvis barnet overlesses med ting i øst og vest. Men at det er pakkekalenderen som er problemet - nope.

Ein pakkekalender kan vel i mange tilfeller gjennspeila folks forhold til ting og pengar. Mange har eit temmeleg fornuftig forhold til ein kalender og kjøper ting borna treng, eller vel småting. I dei tilfellene der born får gåver for fleire hundrelappar kvar dag kun for å få noko, ser ein det gjerna igjen i kvardagen deira ellers i året og. I dei tilfellene vil vel ikkje foreldrene sei borna er bortskjemte før dei ein dag, av ulike grunnar, ikkje kan imøtegå krava som borna har.

Det er haldningane vi lærer borna som avgjer kor bortskjemt og utakknemlege dei er. Nokre born har alt innan leiker og dibbeduttar, merkeklær osv., og er likevel svært takknemlege over den magiske kluten i pakkekalenderen, eller sokkane tante Hilda strikka. Medan andre born har begrensa med ting, og er aldri fornøyd uansett kva ein gjev dei. Eg trur ikkje mengden gåver eit barn får er omvendt proporsjonal med mengden empati og sunn fornuft det innehar. Men dersom foreldre ikkje har særleg med empati sjølv, kan ein heller ikkje forventa at borna får det.

Candy Darling skrev:

Men ærlig talt, du har da intet belegg for at graden av bortskjemthet er hverken kausalt betinget av eller på noen måte korrelert med pakkekalendere. Dette er ren stråmannsargumentasjon.

Jeg tror jo heller ikke at graden av bortskjemthet er korrelert med pakkekalendre, men at man til en viss grad kan avlese samfunnstrender i forbruk: Ja, det tror jeg.

Og vi er i et kjøpesamfunn per i dag, og klart at adventskalendre også er en del av symptomene. La meg bruke meg selv som eksempel: jeg har to barn og de har:
* 1 skrapeloddkalender hver (fått av besteforeldre)
* 1 kindersjokoladekalender hver (fått av oss foreldre)
* 2 broderte kalendre pakkekalendre hver (bare til pynt, jeg gidder ikke det pakkekjøret. For min egen del, for meg er det bare et stressmoment.)

Jeg tror ikke mine barn er spesielt bortskjemte (etter dagens standard), men jeg er (ganske) sikker på at det hadde blitt hurlumhei hvis jeg hadde presentert en appelsin med nellikspiker i som årets julekalender. (Heeeelt sikker kan jeg jo ikke være, jeg er jo ikke synsk, men dette står alikevel ganske klart for meg i spådomskula mi.)

Poenget er vel litt hvordan vi definerer det å være bortskjemt. Jeg tenker jo at mine barn, lever i Norge i 2011 og dette er det som er vanlig her og nå. At de helt klart ville ha blitt oppfattes som bortskjemte i et annet land eller en annen tid er jeg usikker på om er relevant?

Jeg tror faktisk en nellikappelsin hadde slått an her, men jeg liker virkelig å lage pakkekalender og liker å se gleden som barna har av den.
Dessuten gir kalenderne meg julestemning.
Og når sant skal sies så har jeg faktisk brukt så mye som 80 kroner på noen av gavene, men det er stor variasjon på prisen. Alt fra 20 til 80 kroner.
Og det har jeg faktisk ikke et problem med.
Men jeg tror at barndommen min har mye og gjøre med mitt forhold til jul nå.


Og som Puslingen sier så tror jeg holdningene som foreldrene lærer barna sine har mye å si. Tror det er fullt mulig at et barn som har mye av alt blir takknemlig for de "små ting".
Det ser jeg forøvrig i mine barn, hence gleden jeg bevitnet over et par nystrikkede ulltøfler fra oldemoren.

Og jeg kan meddel at snuppa på 1,5 år rett og slett ble fornærmet på sin kalender i dag.
Tenk å få Snusmumrikken (eller hva han heter) i en Mummi kalender?

"Hvor mOmmi (skikkelig trykk på O) henn?? Åpne til! Ta ta!"
Takk takk sier hun og gir meg dagens figur, mens hun prøver å få kalenderen tilbake, for her må det da ha skjedd en feil.

Så galt kan det gå, mon tro hvor dette ender.

Fjols skrev:

Jeg tror faktisk en nellikappelsin hadde slått an her, men jeg liker virkelig å lage pakkekalender og liker å se gleden som barna har av den.

Nå vet ikke jeg hvor gammel dine barn er. Men jeg tror nok at hvis de er gamle nok til å huske fjorårets kalender ville det å bytte ut 24 pakker med en nellikappelsin, i beste fall ha utløst overraskelse. 🙂

him skrev:

Nå vet ikke jeg hvor gammel dine barn er. Men jeg tror nok at hvis de er gamle nok til å huske fjorårets kalender ville det å bytte ut 24 pakker med en nellikappelsin, i beste fall ha utløst overraskelse. 🙂

Ville kanskje fått et bittebittelite problem() med storebror på 6 år, men lillesøster på 3 år ville nok ikke brydd seg. Som sier seg selv på grunn av alderen hennes.

him skrev:

Jeg tror jo heller ikke at graden av bortskjemthet er korrelert med pakkekalendre, men at man til en viss grad kan avlese samfunnstrender i forbruk: Ja, det tror jeg.

Og vi er i et kjøpesamfunn per i dag, og klart at adventskalendre også er en del av symptomene. La meg bruke meg selv som eksempel: jeg har to barn og de har:
* 1 skrapeloddkalender hver (fått av besteforeldre)
* 1 kindersjokoladekalender hver (fått av oss foreldre)
* 2 broderte kalendre pakkekalendre hver (bare til pynt, jeg gidder ikke det pakkekjøret. For min egen del, for meg er det bare et stressmoment.)

Jeg tror ikke mine barn er spesielt bortskjemte (etter dagens standard), men jeg er (ganske) sikker på at det hadde blitt hurlumhei hvis jeg hadde presentert en appelsin med nellikspiker i som årets julekalender. (Heeeelt sikker kan jeg jo ikke være, jeg er jo ikke synsk, men dette står alikevel ganske klart for meg i spådomskula mi.)

Poenget er vel litt hvordan vi definerer det å være bortskjemt. Jeg tenker jo at mine barn, lever i Norge i 2011 og dette er det som er vanlig her og nå. At de helt klart ville ha blitt oppfattes som bortskjemte i et annet land eller en annen tid er jeg usikker på om er relevant?

Jeg er enig i at totalforbruk kan være en trend, men det er fremdeles ikke noe belegg for at adventskalendertype er noen indikator på forbruksbonanza. Siden vi nå holder på med svigermorforskning:

- Jeg fikk vanlig godterikalender i, ja, kanskje 10 år? Den vanligste varianten i Bergen i 70-årene; med kjipt tysk godteri. Jeg har et for høyt forbruk i dag, i en høyt lønnet jobb.
- Mine fettere og kusiner fikk hjemmelaget pakkekalender i, la oss si 10 år. De er nøkterne voksne i normallønnede jobber.
- Mine barn får legokalender. De får også altfor mye dill utenom, men vi kjøper bare brukt skiutstyr, f.eks. Det er ingen 1000-kr-lue-bonanzaer, de har ikke TV på rommet eller noe sånt, men de har mer enn de trenger.

Hvilken konklusjon skal du trekke mellom kalenderene og forbruk og derfra til mine barns bortskjemthet?

Candy Darling skrev:

Jeg er enig i at totalforbruk kan være en trend, men det er fremdeles ikke noe belegg for at adventskalendertype er noen indikator på forbruksbonanza.

Jeg mente generelt forbruk, ser at det ikke kom helt tydelig frem i innlegget. 🙂