Å bli belært av folk som kan mindre om emnet

Hvis du har mye pratisk erfaring og har lest deg opp mye om et emne, og andre stadig kommer med "å, jeg leste i VG at.." osv. Hvordan takler du det?

Jeg blir barnslig irritert. Og jeg vet at det som regel er med gode hensikter, men samtidig, burde ikke folk som min egen mor vite at dette her har jeg oversikt over, jeg følger med, og innen det kommer i VG har jeg som regel alltid lest det for lenge siden i andre kilder.


Gi meg tålmodighet..

Det er forferdelig irriterende, for min del kommer det meste av den slags fra min mor.

Det er irriterende. Det kommer an på hvor det kommer fra. Jeg kan finne på å ignorere eller bare nikk litt. Hos noen jeg kjenner er det definitivt ikke noe poeng å gå inn i noen saklig diskusjon. :erfart:

Det kommer an på om det de sier er riktig eller feil. Jeg prøver å behandle folk pent når de prøver å snakke med meg.

Innenfor mitt fagfelt er det veldig vanlig at alle har en mening og det synses mye, er mye fordommer og blir påstått veldig mye rart. Det er viktig å lytte til det som sies og få en begrunnelse. Jeg trenger ikke belære tilbake nødvendigvis, men om jeg klarer å stille noen spørsmål for å få folk til å tenke litt nytt eller søke ny og mer reflektert kunnskap er jeg veldig fornøyd. Jeg opplever sjeldent at det som sies er i kategorien veldig rett eller veldig feil, men det er til tider veldig ensporet.

Jeg er litt sånn "Jaja, whatever...", hører etter med et halvt øre og later som ingenting. Jeg er lærerstudent, og alle mener noe om både mitt fremtidige yrke og studiet jeg studerer nå. Jeg får ofte høre at norsk er et unødvendig tøysefag som tar opp plass fra de viktige fagene (matte og naturfag), og da gidder jeg i hvert fall ikke argumentere mot.

I sin tid hadde jeg en sjef som åpenbart mente at jeg var fullstendig ignorant om fagfeltet mitt. Han kunne si slikt som at det finnes en standard X vi må. Da var det 20 år siden standarden var innført. Det endte med at jeg sa opp, det var lite tilfredsstillende å jobbe fullstendig uten tillit fra sjefen. Mine tidligere og nye oppdragsgivere var lykkelige over å få meg tilbake som rådgiver i bransjen. 😀

Isj, hvor var hodet? Jeg glemte ordet "følge" til slutte setning to. Og jeg glemte å svare på spørsmålet. Vanligvis blir jeg så lykkelig over at noen utenfor kretsen er interessert i emnet at jeg gråtende omfavner dem og prater masse om det de prøvde å belære meg om.

Jeg får god øvelse i å telle til 10 innvendig, trøster jeg meg med.

Jeg har en slektning som er ekstremt bedrevitersk. Og særlig når h*n setter i gang om mitt arbeidsfelt, så kjenner jeg at jeg får ekstremt lyst til å fortelle hvor vanvittig feil h*n tar. Personen er selvfølgelig også svært ordrik og forlanger alles oppmerksomhet når det snakkes. Men det har jeg forsøkt å motsi før, så jeg vet at det ikke fører noe godt med seg. Så jeg teller til 10 og klapper meg selv hardt på skulderen.

Og når folk gjentatte ganger bruker VG som eneste kilde, så humrer jeg litt innvendig.

Det møter jeg stadig vekk, og er jeg i slaget så lytter jeg og motsier mer enn gjerne om de er på bærtur.
Det plager meg sjelden og gjør meg ikke særlig opprørt; jeg jobber med ting som veldig mange har en mening om - helt uavhengig av egenerfaring.

Jeg blir for det meste belært av trettenåringen min om politiske saker og organisasjonsliv. Jeg har over tjue års organisasjonserfaring og erfaring med det politiske feltet hun er interessert i. Jeg innser at jeg hørtes fullstendig maken ut da jeg var tretten-femten, så jeg smiler pent og puster med magen mens hun inngående forklarer meg hvordan man tegner seg til debatt og replikk. Og husker den gangen jeg var fjorten og forklarte faren min, som var forsker på Norsk Utenrikspolitisk Institutt, om Israel-Palestina-konflikten.

Forskjellen på kompetente fagfolk og bedrevitarar er jo gjerne at bedrevitarane ikkje evnar å sjå dei komplekse samanhengane. Å stille spørsmål tilbake, der svaret krev djupare innsikt i feltet, har ein tendens til å hjelpe.

Fra dagboka til Olav H. Hauge: "For sume er ordi magnetiske. Dei nemner eitt, og sjå der heng eit anna på, og endå eitt!"

Det kommer an på emnet. Å bli belært om helse og medisiner av familiens mange alternativfjes irriterer meg grenselst og jeg blir veldig tydelig. Å bli belært om historie av min svigerfar fremkaller voldsfantasier. (jeg er historiker, hans kvalifikasjon er at han er gammel. Han mener hans kvalifikasjon trumfer min.) Det meste annet er "snakk til hånden".

Det er veldig sjelden noen prøver seg.

Alfa skrev:

Å stille spørsmål tilbake, der svaret krev djupare innsikt i feltet, har ein tendens til å hjelpe.

Det er min beste strategi når jeg går lei av å høre på Folk Som Vet Alt. "Sier du det? Hva mener du er grunnen til at X medfører Y da?" i en litt uskyldig, og ganske interessert tone, som om jeg virkelig vil vite svaret. (Og hadde vedkommende kommet opp med et ordentlig svar, så hadde jo det vært supert, og jeg hadde mer enn gjerne lyttet interessert.) Det bruker være ganske effektivt for å pense oss over på et annet tema.

Som veganer (som har vært det i mange år og har enormt med kunnskaper om emnet) er jeg vant til dette ja. Herregud så mange folk uten et snev av ernæringskunnskaper som helt plutselig blir selverklærte ernæringsfysiologer så fort man sier man er veganer, og som hovedsakelig baserer kunnskapene sine på dårlige VG-artikler eller 'jeg kjenner en som kjenner en som mistet tennene da han ble veggis' og lignende. Det er nesten latterlig.

Acsa skrev:

Jeg blir for det meste belært av trettenåringen min om politiske saker og organisasjonsliv. Jeg har over tjue års organisasjonserfaring og erfaring med det politiske feltet hun er interessert i. Jeg innser at jeg hørtes fullstendig maken ut da jeg var tretten-femten, så jeg smiler pent og puster med magen mens hun inngående forklarer meg hvordan man tegner seg til debatt og replikk. Og husker den gangen jeg var fjorten og forklarte faren min, som var forsker på Norsk Utenrikspolitisk Institutt, om Israel-Palestina-konflikten.

Vær stolt av den engasjerte ungdommen!

Acsa skrev:

Jeg blir for det meste belært av trettenåringen min om politiske saker og organisasjonsliv. Jeg har over tjue års organisasjonserfaring og erfaring med det politiske feltet hun er interessert i. Jeg innser at jeg hørtes fullstendig maken ut da jeg var tretten-femten, så jeg smiler pent og puster med magen mens hun inngående forklarer meg hvordan man tegner seg til debatt og replikk. Og husker den gangen jeg var fjorten og forklarte faren min, som var forsker på Norsk Utenrikspolitisk Institutt, om Israel-Palestina-konflikten.

Jeg kjenner at jeg foreløpig har uendelig med toleranseevne når ungene forsøker seg på litt større samfunnsmessig engasjement. Men det går vel over kanskje? Nå bare gledes jeg over at det finnes interessefelter utenfor skylanders/One Direction.

Toffskij skrev:

Det er veldig sjelden noen prøver seg.

Det er om å gjøre å ha et fagfelt som er tilstrekkelig gresk (i overført, eller bokstavlig forstand) til at folk ikke skjønner det dugg, vet du.

Mannen min driver grunnforskning innen sitt område, og det er sjelden noen prøver å belære ham i selskapelige lag heller.