Ettåringer stresset av barnehage (tv ikveld)

Skremmern skrev:

Men jeg tror vi foreldre har forandret oss i takt med forandringene i samfunnet, vi har tilpasset oss.

Det er jeg enig i, men jeg tror du og jeg tenker veldig forskjellig om det. Da jeg og mine søsken var babyer, lå vi mye av døgnet alene - i en vogn, i en seng på et halvmørkt rom, i en lekegrind. Moren min var opptatt med husarbeid. Faren min var i mer enn full jobb. Etter hvert ble husarbeidet enklere, folk fikk bedre råd og det ble mer tid sammen med barna.

Det du snakker varmt om er noe barn aldri har fått tidligere. Og jeg tror heller ikke det er noe de trenger for å klare seg godt.

oslo78 skrev:

Vet dere, jeg er ingen god mamma for ettåringer på fulltid, jeg. Jeg tar treåringer og seksåringer på strak arm (motsatt av Skremmern altså), men ettåringer er jeg ikke noe flink med. Vet at det er tabu å si det, men det er faktisk sannheten. Mine barn har derfor hatt det mye bedre i barnehagen enn hos meg (eller pappaen som er helt lik meg på det punktet) akkurat det året. Når vi i tillegg har hatt en fantastisk barnehage til alle tre (med samme personalet hele veien), vet jeg at for oss var det det riktige valget.

Der er jeg og. Nå har våre vært veldig aktive og utadvendte som smårollinger, det hadde nok en del å si. Vi har en liten en i slekta, jeg synes han er "baby" fortsatt.. 16 mnd, men går nesten ikke enda, og sitter mye rolig på fanget, sover lange blunder på dagtid osv. Vi har film av yngste på samme alder der han er opp og ned på en liten sklie, turner og løper og prøver å sparke fotball..

Mine raste rundt på to ben fra 9 mnd alder. Skulle jeg laget et godt tilbud for dem på dagtid måtte vi vært mye ute så de kunne løpe, hoppe, klatre og være i aktivitet. Det er jo ikke umulig, men jeg er veldig lei etter en time ute med ettåring i gummibukse og bøtte og spade.

Nå, derimot, har jeg ofte vært fristet til å ta poden ut av barnehagen.

noen skrev:

Det er jeg enig i, men jeg tror du og jeg tenker veldig forskjellig om det. Da jeg og mine søsken var babyer, lå vi mye av døgnet alene - i en vogn, i en seng på et halvmørkt rom, i en lekegrind. Moren min var opptatt med husarbeid. Faren min var i mer enn full jobb. Etter hvert ble husarbeidet enklere, folk fikk bedre råd og det ble mer tid sammen med barna.

Det du snakker varmt om er noe barn aldri har fått tidligere. Og jeg tror heller ikke det er noe de trenger for å klare seg godt.

Joda, og jeg skrev det jeg skrev uten å si om det var verre eller bedre. Men tanken er ny, at vi ikke klarer å tilby barna våre en hverdag som er meningsfull, variert og god nok.

Vi har mer fokus på barna nå enn tidligere og jeg er på ingen måte en forkjemper for gamle dager. Jeg liker nåtiden. Jeg liker utviklingen, men er som sagt uenig i at barnehagen topper foreldrene når vi snakker om små ettåringer og deres behov.

Skremmern skrev:

Joda, og jeg skrev det jeg skrev uten å si om det var verre eller bedre. Men tanken er ny, at vi ikke klarer å tilby barna våre en hverdag som er meningsfull, variert og god nok.

Akkurat det synes jeg er et viktig poeng!!

At vi ikke nødvendigvis er enige i hva som er "meningsfull, variert og god nok" er jo noe annet

noen skrev:

Det er jeg enig i, men jeg tror du og jeg tenker veldig forskjellig om det. Da jeg og mine søsken var babyer, lå vi mye av døgnet alene - i en vogn, i en seng på et halvmørkt rom, i en lekegrind. Moren min var opptatt med husarbeid. Faren min var i mer enn full jobb. Etter hvert ble husarbeidet enklere, folk fikk bedre råd og det ble mer tid sammen med barna.

Det du snakker varmt om er noe barn aldri har fått tidligere. Og jeg tror heller ikke det er noe de trenger for å klare seg godt.

Jeg er opptatt av det noen sier her. Jeg tror nemlig heller ikke at det var så vakkert og mykt og omsorgsfullt før og at samfunnet plutselig har blitt så kaldt og fælt og slemt. Jeg mener virkelig at vi har et enormt fokus på barn og familier nå - vi har en fantastisk permisjonsordning og et voldsomt stort fokus på barn og god oppvekst.
Det er ganske historieløst å tro at vi har i Norge har vært mer opptatt av mye verdier og omsorg før enn nå, altså. Det er rett og slett ikke sant.

m^2 skrev:

Akkurat det synes jeg er et viktig poeng!!

At vi ikke nødvendigvis er enige i hva som er "meningsfull, variert og god nok" er jo noe annet

Ikke sant? Vi drukner jo i informasjon og alle grader av råd fra gode til hinsides dårlige og meninger - og hvordan skal man egentlig kunne orientere seg i informasjonsjungelen?

Og mest av alt så er jo disse barna små individer, og de er utrolig ulike. Noen elsker jo å være sosial og sammen med andre fra de er pittesmå. Jeg har tror ikke jeg har opplevd at mine barn har grått når de ble levert i barnehagen en eneste gang, og de har mast om barnehage i helgene. Så jeg er nok en mor som ikke nødvendigvis har vært flink nok til å aktivisere mine barn. Jeg har fortsatt en 7 åring som heller vil være på SFO enn hjemme i vinterferien.

Uansett. Det er sjelden en formel passer for alle. Og man må jo tilpasse seg det som fungerer best mulig ut i fra det livet man lever. Men likevel må det være lov å ta debatt på dette. Ikke minst for å få politikerne til å forstå at de må følge opp ved å sørge for nok (kompetent) personalet.

Skremmern skrev:

Holdningene våre har hvert fall forandret seg, noe ingling er et godt eksempel på:

Så fint at du mener noe om holdningene mine. Jaja, du om det. Ja, jeg syntes faktisk at min ettåring var helt klar for barnehage og den variasjonen i dagen som det gir, og jeg er glad for at hun trives og springer i armene på de barnehageansatte om morgenen, og at hun er fornøyd både når vi leverer og når vi henter. Jeg synes det er helt topp at hun knytter bånd til andre barn og voksne, at hun lærer nye sanger og ord og lager ting og lærer om naturen. Hun er trygg, er det vi oftest får høre om henne, trygg og glad. Jeg er stolt av det, og vet at det skyldes at vi gir henne trygghet og nærhet hver dag, selv om vi ikke er sammen med henne hele dagen. Så sånn er mine holdninger - so shoot me.

At bemanningen og en del rammeforhold rundt barnehagene ikke er bra nok, er en helt annen sak. Der er det mye å ta fatt i.

Jeg snakker ikke spesifikt om dine holdninger, ingling, men at vi er i endring, holdningsmessig, og at tendensen i samfunnet er generelt den at barnehagen klarer å dekke et behov hos barna som vi foreldre ikke er i stand til å dekke selv. Og jeg er enig i det når vi diskuterer større barn, men ettåringer?

Og jeg snakker ikke varmt om gamle dager av den grunn, jeg tviler på at barna var i fokus selv om de altså var hjemmeværende, men alderen på barna har sunket, og nå er det altså ettåringene som trenger å være i barnehagen, som trenger mer utfordring og sosial kontakt.

Skremmern skrev:

Jeg snakker ikke spesifikt om dine holdninger, ingling, men at vi er i endring, holdningsmessig, og at tendensen i samfunnet er generelt den at barnehagen klarer å dekke et behov hos barna som vi foreldre ikke er i stand til å dekke selv. Og jeg er enig i det når vi diskuterer større barn, men ettåringer?

Og jeg snakker ikke varmt om gamle dager av den grunn, jeg tviler på at barna var i fokus selv om de altså var hjemmeværende, men alderen på barna har sunket, og nå er det altså ettåringene som trenger å være i barnehagen, som trenger mer utfordring og sosial kontakt.

Men det er jo ikke slik at mors økte yrkesdeltakelse har skjedd samtidig som ettåringene har gjort sitt inntog i barnehagene. det har vært ganske vanlig med to yrkesaktive foreldre lenge før det ble rettighetsfestet med barnehageplass til ettåringer, og derfor kan man ikke bare sammenlikne tiden der barn var hjemme med nåtiden hvor mange av dem altså starter tildlig i barnehagen.

Skremmern skrev:

Jeg snakker ikke spesifikt om dine holdninger, ingling, men at vi er i endring, holdningsmessig, og at tendensen i samfunnet er generelt den at barnehagen klarer å dekke et behov hos barna som vi foreldre ikke er i stand til å dekke selv. Og jeg er enig i det når vi diskuterer større barn, men ettåringer?

Joa, men du peker meg ut som eksempel på holdninger du åpenbart ikke liker. Da reagerer jeg Det sagt, vi er nok uenige, ja. Jeg synes ikke ettåringer er babyer, og jeg ser at i hvert fall min og mange andre ettåringer rundt meg har hatt stor glede av å begynne i barnehage, leke med andre barn og lære nye ting. Selvsagt kunne vi vært hjemme med henne og hatt fine dager, men jeg ser at barnehagen gir henne større variasjon enn vi ville ha gjort, og jeg synes hun blomstrer med den variasjonen. Så kan hun være i barnehagen og kose seg der, og vi kan være på jobb og få input og tjene penger, og så har vi det egentlig ganske så fint hele gjengen. Sove på brystet gjør hun uansett bare når hun er sjuk. Kose gjør vi hele tiden når vi er sammen.

pøbelsara skrev:

Men det er jo ikke slik at mors økte yrkesdeltakelse har skjedd samtidig som ettåringene har gjort sitt inntog i barnehagene. det har vært ganske vanlig med to yrkesaktive foreldre lenge før det ble rettighetsfestet med barnehageplass til ettåringer, og derfor kan man ikke bare sammenlikne tiden der barn var hjemme med nåtiden hvor mange av dem altså starter tildlig i barnehagen.

Sant, og før en fikk rettighetsfestet barnehageplass til ettåringene var det jommen mange løsninger som ikke kan ha vært stort bedre enn barnehager hvor det tross alt er pedagogisk utdannet personale, om enn ikke mange nok av dem. Det var jo ikke sånn at alle var hjemme med ettåringene frem til for ti år siden eller når det nå var det ble rettighetsfestet. De fleste har jo ikke råd til det, ikke er det alle som ønsker det heller.

Skremmern skrev:

Jeg tror ikke du hadde klart å ta min seksåring på strak arm. Det var poenget mitt. Treåringen hadde jeg ikke noen problemer med før kommunen fant ut at med full barnehagedekning er ikke behovet for åpen barnehage til stede, lenger. Så dem legger vi ned. Nå er heldigvis én barnehage igjen, men som er åpen bare to dager i uka og litt lenger unna, men der går vi, og da blir gjerne treåringen med. En ettåring har enkle behov, større unger trenger mer utfordring.

Skal jeg da si at jeg ikke tror du hadde klart å ta mine ettåringer på strak arm? Barn som sutret konstant hvis de ikke hadde noen på egen alder å leke med? Barn som bare skulle bæres, som aldri ville leke alene, som ikke villle leses for, som kun var fornøyd når vi var i åpen barnehage (to ganger i uka) og resten av uka var direkte misfornøyd med livet og i hvert fall med mamma.

Jeg tipper du hadde fikset mine ettåringer også selv om jeg kom til kort.

Jeg er veldig enig skremmern jeg, selv om ungene våre har begynt i barnehagen når de var mellom åtte og tolv måneder. Jeg skulle gjerne vært sammen med dem hvis vi hadde hatt råd. Men jeg har derimot vært så heldig at jeg har hatt flere av dem hjemme når jeg har vært hjemme med nestemann, altså fra de var rundt to til tre år. Jeg/ vi har heller ikke hatt problemer med å aktivisere dem med åpne barnehager, åpen gård, lekebesøk, tur i skog og hei, inneaktiviteter, hoppet og danset osv. Tror de har blitt vel så mye stimulert og vært vel så fornøyde dette året som de årene de har vært i barnehage.

Jeg blir litt trist av slike tråder som det her. Hva er liksom de virkelige verdiene i livet? Hva er meningen med å få barn? Jeg ønsker virkelig å være mer sammen med barna mine.

Hva er det som er trist med denne tråden? Jeg skjønner ikke hva du mener.

Jeg kan signere Ingling, jeg! Mine to har elsket bhg fra dag en, funnet seg godt til rette, vært trygge og hatt stort utbytte av det. Jeg har ikke hatt dårlig samvittighet heller for at de begynte der som henholdsvis 14 og 13 mnd gamle barn. I mine øyne er en 1-åring heller ikke en baby.

ingling skrev:

Jeg mener faktisk helt seriøst at vi ikke hadde vært i stand til å gi Vesla den variasjonen i hverdagen som hun får i den barnehagen hun går i nå. De er fantastisk flinke til å aktivisere ungene med sang og dans, tegning og maling og alt mulig slags hobbygreier, og de tar dem med på spennende turer og bader med dem og jeg vet ikke hva.

Saken er jo at en ettåring neppe trenger all den aktiviseringen. Jeg er ikke i tvil om at de fleste barn i større grad kunne trenge å slippe all stimulien de utsettes for i barnehagen, i så mange timer hver dag.

Veslemøya skrev:

Jeg er veldig enig skremmern jeg, selv om ungene våre har begynt i barnehagen når de var mellom åtte og tolv måneder. Jeg skulle gjerne vært sammen med dem hvis vi hadde hatt råd. Men jeg har derimot vært så heldig at jeg har hatt flere av dem hjemme når jeg har vært hjemme med nestemann, altså fra de var rundt to til tre år. Jeg/ vi har heller ikke hatt problemer med å aktivisere dem med åpne barnehager, åpen gård, lekebesøk, tur i skog og hei, inneaktiviteter, hoppet og danset osv. Tror de har blitt vel så mye stimulert og vært vel så fornøyde dette året som de årene de har vært i barnehage.

Jeg blir litt trist av slike tråder som det her. Hva er liksom de virkelige verdiene i livet? Hva er meningen med å få barn? Jeg ønsker virkelig å være mer sammen med barna mine.

Hva mener du er trist med den tråden her?

Niobe skrev:

Saken er jo at en ettåring neppe trenger all den aktiviseringen.

Og jeg er ikke så sikker på at det er sånn for alle.

Men altså, hvis en mener at det er prinsipielt feil å ha ettåringer i barnehage, må en jo ta konsekvensen av det. Jeg sier jo ikke at alle ettåringer, eller toåringer eller femåringer for den del må gå i barnehage. Jeg tror bare ikke det er så grusomt for de minste som mange later til å mene. Og så vil jeg gjerne se forskning fra Norge, ikke Tyskland.

Veslemøya skrev:

Jeg blir litt trist av slike tråder som det her. Hva er liksom de virkelige verdiene i livet? Hva er meningen med å få barn? Jeg ønsker virkelig å være mer sammen med barna mine.

Jeg skjønner heller ikke hva du blir trist av? Mener du at en har feil verdier hvis en har barn i barnehage? Ja, for vi som har det er jo ikke interessert i å være sammen med barna våre, liksom.