Er det greit å ignorere avdødes ønsker?

Divine skrev:

Jeg synes likevel at avdødes ønsker skal respekteres så langt det lar seg gjøre.

Det vil jeg tro de aller fleste syns.

Hattifnatten skrev:

Ønsker kan være sterkt uttalt og vagt uttalt. Ønsker kan være fornuftige og gjennomtenkte og de kan være sprø.

Selvsagt. Jeg tenkte utelukkende på sterkt uttalte ønsker fra en klar person.

Veldig enig med Fnatten.

Hattifnatten skrev:

Men er det ikke grenser for hvor langt man skal strekke seg også ved sterke ønsker fra klare personer?

Sterke ønsker fra klare personer kan pålegge pårørende ganske stor belastning. Da blir det et spørsmål om hvor langt det er mulig fysisk og psykisk å strekke seg og hvor langt det er OK å strekke seg. Jeg er vel der at jeg ikke mener at pårørende skal kjøre seg til "the bitter end" for å strekke seg etter avdødes ønsker, men skal ta hensyn til ønskene i den grad det er fornuftig innenfor deres liv og rammer.

Nå er jeg klar over at det finnes mye sprø folk.

Men sånn i hverdagslivet mitt så er disse diskusjonene typisk kremasjon vs begravelse, urnenedsettelse vs askeutstrøing.

Og jeg synes at slike ting, som at etterlatte går i mot ønske når det gjelder kremasjon f.eks "fordi de vil ha et sted å gå til", er egosentrisk. Det spiller ingen rolle for den som er død, men jeg synes det sier noe om den som velger å se bort fra den avdødes ønsker.

(med disclaimer om at ja, det dreier seg som klare mennesker med klare ønsker)

Esme skrev:

Men sånn i hverdagslivet mitt så er disse diskusjonene typisk kremasjon vs begravelse, urnenedsettelse vs askeutstrøing.

Og jeg synes at slike ting, som at etterlatte går i mot ønske når det gjelder kremasjon f.eks "fordi de vil ha et sted å gå til", er egosentrisk. Det spiller ingen rolle for den som er død, men jeg synes det sier noe om den som velger å se bort fra den avdødes ønsker.

Det er slike ordinære ting jeg tenker på også. Jeg tenker ikke på ekstreme ønsker som "jeg vil at alle skal danse naken på graven min" og slikt.

Divine skrev:

Det er slike ordinære ting jeg tenker på også. Jeg tenker ikke på ekstreme ønsker som "jeg vil at alle skal danse naken på graven min" og slikt.

Nå kommer svigerfaren min til å gjøre det i sann gledesrus om jeg dør først, så jeg kan likegodt ønske det og late som at han oppfylte mine ønsker.

Esme skrev:

Klarte du å ta den personlig? At Divine og jeg reagerer temmelig likt er da faktisk veldig sannsynligvis fordi vi har opplevd det samme.

Jeg har ikke sagt at Divine og jeg vet mer enn andre på grunn av det. Extraher caput fra rektum!

Nei jeg tar sjeldent sånt personlig, men den type argumentasjoner er bortimot det dummeste jeg vet!

Floksa skrev:

Nei jeg tar sjeldent sånt personlig, men den type argumentasjoner er bortimot det dummeste jeg vet!

Det dummeste jeg vet er folk som bare skriver smilesmileyer, ikke greier å holde seg til saken, drar inn andre momenter og ikke greier å skrive hva de reagerer på.

Hattifnatten skrev:

Et klassisk ønske er at "mamma ønsket ikke at det skulle sies noe særlig fint om henne i begravelsen eller på minnesamværet fordi hun var så beskjeden og følte at hun ikke var noe verd".
Skal det respekteres? I hvor stor grad skal det respekteres? Skal ikke de pårørende få lov til å snakke og uttrykke i fellesskap hvor glad de var i mora si og hvor mye hun har betydd?

For å nevne farmor igjen var hun en slik person. Likevel hadde vi som pårørende behov for å uttrykke sammen hvor glad vi var i henne da vi var samlet til minnestund etterpå. Jeg syntes ikke at hennes kjipe tanker om seg selv og sin rolle skulle styre oss der og da.

Jeg synes godt man kan respektere det da, om det var et klart ønske og ikke at personen på en måte ikke våget å tro at de var verdt noe, om du skjønner forskjellen.

Jeg er så privat at om jeg hadde blitt alvorlig syk så hadde jeg sagt til mannen min at jeg aller helst ville hatt kremasjon med askeutstrøing, helst bare han og søsteren min til stede og at en begravelse med masse mennesker (og jeg kjenner jo enormt mange folk) hvor de skulle pratet om meg var helt i mot mine ønsker.

Jeg synes at i en slik setting så er det feil å arrangere en storbegravelse faktisk. Men da hadde det vært et helt klart ønske uten tvil om hva jeg hadde sagt. Og motsatt. Om mannen min hadde dødd og helst ville hatt en stor begravelse, så hadde jeg syntes det var en enorm påkjenning, men jeg hadde jo klart gjort det.

I min (fjerne) slekt var det en gammel grandtante som var egosentrisk på alle måter, overbevist ateist, elsket rockemusikk til tross for sin høye alder, dro på jordomsegling og skaffet seg en mye yngre partner når hun var langt opp i syttiårene. Familien hennes var not amused, men respekterte hennes valg. Hun hadde planlagt sin egen begravelse humanetiskt, og ønsket at det ble spilt rockemusikk som hun selv hadde valgt ut.

Jeg skjønner at det ikke spilte noen rolle for henne at begravelsen ble avholdt i en kirke, med prest og orgelmusikk, men at man respekterer noens meninger og det noen stod for så lite at man driter i alt vedkommende ønsket seg fra det øyeblikket hun døde, det gjorde inntrykk på meg. Jeg kjenner at jeg blir fortsatt lei meg når jeg tenker på det.

Og jeg forstår veldig godt hva Esme mener om at det handler mye om mememe. Jeg mener at en begravelse handler i første linje om den som er død, men jeg har forstått at jeg er i absolutt mindretall her.

Olympia skrev:

Og jeg forstår veldig godt hva Esme mener om at det handler mye om mememe.

Det gjør det jo minst like mye andre veien. Jeg syns det er vel så mememe å bestemme hva som skal skje etter min død.

Og selvsagt syns jeg det var respektløst det du beskriver, og selvsagt strekker man seg så langt man kan, som en gest til noen man er glad i. Egentlig mest av respekt for hva den avdøde har betydd for en. Men jeg syns det er litt snodig å skulle legge veldig sterke føringer for sin egen begravelse o.l., hvertfall ikke om det ikke er rom for de etterlatte å gjøre fornuftige justeringer.

Tallulah skrev:

Det gjør det jo minst like mye andre veien. Jeg syns det er vel så mememe å bestemme hva som skal skje etter min død.

Det skulle jo bare mangle, det er jo min begravelse. For mye forlangt at den handler om meg og hvem jeg var? Jeg har ingen skam for at min egen bursdag blir litt mememe, uten sammenligning forøvrig. Det er en (1!) siste fest for meg.

At noen andres begravelser handler om hva jeg ønsker meg har jeg større problemer med.

Og selvsagt er det ønsker som ikke lar seg gjennomføre enten praktisk eller økonomisk, uten tvil. Det handler om hvorvidt man ønsker å strekke seg for å imøtekomme ønskene.

Hattifnatten skrev:

Men er det ikke grenser for hvor langt man skal strekke seg også ved sterke ønsker fra klare personer?

Sterke ønsker fra klare personer kan pålegge pårørende ganske stor belastning. Da blir det et spørsmål om hvor langt det er mulig fysisk og psykisk å strekke seg og hvor langt det er OK å strekke seg. Jeg er vel der at jeg ikke mener at pårørende skal kjøre seg til "the bitter end" for å strekke seg etter avdødes ønsker, men skal ta hensyn til ønskene i den grad det er fornuftig innenfor deres liv og rammer.

Det er klart man kan trumfe gjennom rosa kiste til en mann som ønsket kamofarget kiste, men da er det vel gjerne en siste "faen ta deg" men slike ting handler vel ofte om mye annet.
Noen ønsker å å få asken sin spredt både her og der. Først og fremst er det vanskelig å få tilatelse til å gjøre det, dernest er det ikke alle som har råd og mulighet til å farte verden rundt å spre aske og mange ønsker seg en grav å gå til, et sted å legge blomster og samles. Og jeg mener oppriktig at da er det de pårørende og ikke den avdøde som skal hensyntaes. Jeg synes det er ganske egoistisk å skulle pålegge sine nærmeste å detaljstyre også etter sin død. Man kan ønske og fortelle hva en ville foretrukket, men å forlange at tinge skal gjøres sånn og slik.... Nei, jeg synes det er forferdelig egoistisk. Man er tross alt død!

Olympia skrev:

For mye forlangt at den handler om meg og hvem jeg var?

Når du forlanger å lese meg med så vrange briller tror jeg ikke jeg gidder å diskutere med deg.

Olympia skrev:

I min (fjerne) slekt var det en gammel grandtante som var egosentrisk på alle måter, overbevist ateist, elsket rockemusikk til tross for sin høye alder, dro på jordomsegling og skaffet seg en mye yngre partner når hun var langt opp i syttiårene. Familien hennes var not amused, men respekterte hennes valg. Hun hadde planlagt sin egen begravelse humanetiskt, og ønsket at det ble spilt rockemusikk som hun selv hadde valgt ut.

Jeg skjønner at det ikke spilte noen rolle for henne at begravelsen ble avholdt i en kirke, med prest og orgelmusikk, men at man respekterer noens meninger og det noen stod for så lite at man driter i alt vedkommende ønsket seg fra det øyeblikket hun døde, det gjorde inntrykk på meg. Jeg kjenner at jeg blir fortsatt lei meg når jeg tenker på det.

Og jeg forstår veldig godt hva Esme mener om at det handler mye om mememe. Jeg mener at en begravelse handler i første linje om den som er død, men jeg har forstått at jeg er i absolutt mindretall her.

Jeg må innrømme at jeg synes det er veldig mye viktigere at hun ble respektert og satt pris på for de valgene hun tok i live, enn at de pårørende tok hensyn til egene ønsker under en bisettelse/begravelse.

Jeg er av de som mener en begravelse i stor grad er til for de pårørende og ikke for den avdøde. Hadde det vært hensynet til den avdøde som var viktig kunne vi jo like gjerne brent alle i forbenningsovnen og ferdig med det...