Er det greit å ignorere avdødes ønsker?

Skremmern skrev:

Jeg kjenner at jeg er glad for at ikke Floksa er den som skal styre med min begravelse. Ser for meg Floksa stappe legemet mitt oppi noe stusselig og falleferdig hun snublet over på søppeldynga, for så å slepe meg ned til nærmeste havn hvor hun dytter meg utfor kanten med et påfølgende "lykke til på reisa!".

Å respektere avdødes ønsker er ikke noe jeg ville gjort i frykt for hva Gudene hadde i vente for meg hvis jeg ikke gjorde det, men av respekt for den døde og alt h*n betydde for meg i livet.

Nei nei, da får jeg SFT på nakken

Alle i Norge har rett på en begravelse, og dersom det ikke finnes noen etterlatte (og det kan likegjerne være at ingen vil regnes som etterlatte, for det er ingen plikt) blir begravelsen ordnet av kommunen, ja. Man får da en enkel kiste og presten sier noen ord, jeg er dog usikker på om man får eget gravsted eller havner på minnelund.

Floksa skrev:

Det tror jeg ikke jeg ville gjort i allefall. La nå vedkommende dø lykkelig i troen på at han skal få brenne opp ned på et kors. Hva godt skulle det komme ut av å argumentere mot noe sånt?

Tja, jeg vil nå tro at hvis man kjenner hverandre en smule mer enn "litt" så vil vedkommende som ber om opp-ned-begravelsen lukta lunta når mor jublende bifaller akkurat det valget. Hvorfor i all verden skal man ikke kunne si at "nå er du på bærtur, det der gjør jeg ikke"? Det er da ikke noe _mer_ lykkelig å dø med følelsen av at de rundt lyver til deg? Evt. kan man jo foreslå at kompis Kåre heller står for akkurat gjennomføringen.

Og hadde jeg lovet min døende kjæreste at asken hans skulle spres i himalaya så hadde jeg jaggu satt himmel og jord i bevegelse for at det skulle skje. Man lyver ikke til folk når de lever, og det er da ingen grunn til å begynne med det når de skal dø heller. Hvorfor i all verden skal man det?
(og igjen, han hadde vel luktet lunta hvis jeg jublet og jaaa! også)

Og sist men ikke minst, det er jo mennesker som mener deres evige frelse, framtidige liv, osv, avhenger av hvordan de blir gravlagt. Jeg hadde _aldri_ satt meg over deres eget valg om hvordan de ville gravlegges ift religiøse ønsker. For alt jeg vet har de rett, og hvilken tabbe hadde jeg vel gjort da

Floksa skrev:

Da må du forklare meg hva det dreier seg om. Hvorfor det er så uendelig viktig at det ikke står et relgiøst ordtak på gravsteinen til en ateist feks. Det er jo bare ord på en stein, over en haug med jord?

Hehe, det minner meg om faren min, som nettopp døde. Mamma og jeg satt og skulle velge gravstein og slikt, og da vi kom til siden i katalogen med fredsduepynten som satt på en gravstein med "vi sees igjen på den andre siden" elns brast vi begge i latter . Skikkelig sånn oversliten, utslitt, men humoren dog fortsatt tilstede-latter.
Det var så inderlig IKKE faren min, han var yrkesmilitær, og dessuten svært lite religiøs utover det mer tradisjonspregede. Så det ble bare helt, helt feil. Både for han (som jo som du påpeker couldn´t care less), og for oss som kjente han. Selv om det bare er ord på en stein over en haug med jord, er det et evig minne over et menneske som var. Og det er et minne som skal stå seg for fremtiden. Ikke bare for oss i familien, men andre som kjente han også. I den grad folk går på kirkegårder selvsagt, men dog.
Jeg hadde følt meg som en hykler hvis jeg hadde valgt noe annet enn det som "var pappa" på gravplassen hans. Og jeg hadde følt meg som en hykler om jeg skulle lygd han opp i ansiktet da han var syk, om i hvilken grad jeg kom til å etterleve hans ønsker etter at han var borte. Nå hadde ikke han ønsker om gravferden, men om etpar andre ting ift arv og slikt. Og den diskujonen og evt. uenigheten ville jeg heller ta med han mens han var i levende live enn å sitte i ettertid å tenke at "jah, der vant jeg jammen meg _den_ diskusjonen "

Floksa skrev:

Men du har jo allerede her tatt forbehold om at disse ønskene utføres, så sant de ikke krysser dine grenser?

Det var vel heller ment som et bilde på at jeg kommer til å strekke meg ganske så langt for å oppfylle ønsker til avdøde.

Floksa skrev:

Noen ønsker å å få asken sin spredt både her og der.

Floksa skrev:

Tja, om jeg er dypt, dypt relgiøs og min frafalne sønn på 25 dør, brått. Han har dog utrykt et ønske om å brennes hengende på et oppned kors og at hans hode skal stedes til hvile under en okkult sermoni, en fullmåne natt i mai, så er jeg respektløs fordi jeg velger en tradisjonell relgiøs begravelse?

Skremmern skrev:

Ser for meg Floksa stappe legemet mitt oppi noe stusselig og falleferdig hun snublet over på søppeldynga, for så å slepe meg ned til nærmeste havn hvor hun dytter meg utfor kanten med et påfølgende "lykke til på reisa!".

Såvidt jeg vet er det lover og regler for hvordan man håndterer en død person, så ingen av disse scenarioene er mulig pr. idag. Askespredning skal være søkt om på forhånd som hovedregel, ihvertfall skal det være gjort gode forberedelser.
Ellers er det f.eks. krav om at en avdød skal begraves i kiste og ikke f.eks. i et teppe slik muslimsk skikk sier. Det er regler for hvordan kisten skal være, dvs materialtype/nedbrytningstid har noe å si, så f.eks. Floksa kan ikke spikre kiste selv av restematerialer fra låven. Og ikke minst er det jo regler på hvor man kan begraves, det skal være på en gravlund.

Hattifnatten skrev:

Hvem som styrer begravelsen er jo de nærmeste (ektefelle og barn osv).

Her kan noen få seg en overraskelse, dersom det er uenigheter mellom f.eks. samboer og foreldre/barn til avdøde. De som har juridisk rett til å ta avgjørelser da er foreldre/barn og ikke samboer, dersom det ikke foreligger et juridisk bindende dokument om at samboer skal ha denne "råderetten". Her ligger en stor forskjell mellom ekteskap og samboerskap.

Floksa skrev:

Jeg er oppriktig overrasket over at så mange på et forum jeg oppfatter som ganske så ikkerelgiøst er så opptatt av riter og hva som skjer med ens egen/andres døde kropp.

Som de andre sier, så er ikke riter og ritualer alltid religiøse greier, nei.

Oppfattet jeg ikke akkurat av tv-nyhetene at det hadde vært et tilfelle i dag der en mann "forsøkte å oppfylle sin avdøde mors ønske om begravelse", altså han holdt på å begrave henne i hagen? Eller hørte jeg helt feil?

Floksa skrev:

Så det er et kvaltitetsforkjell her altså?
Om man er et Fint MenneskeTM så skal avdødes ønsker respekteres, og noe annet er umoralsk. Men om man derimot er En BæsjTM så kan man bare gi beng?

Kanskje ikke akkurat kvalitetsforskjell, men jeg personlig ville ikke lagt meg i selen for å tilfredsstille etter-døden-ønskene til en person jeg hadde et dårlig forhold til. Jeg ville heller ikke forventet det motsatte etter min død. Som jeg skrev tidligere så handler dette om menneskelige relasjoner som ikke nødvendigvis ender følelsesmessig selv om den ene parten i relasjonen dør. Jeg legger meg ikke selen for å oppfylle ønskene til levende mennesker jeg ikke respekterer eller som behandler meg dårlig heller.

-ea- skrev:

Oppfattet jeg ikke akkurat av tv-nyhetene at det hadde vært et tilfelle i dag der en mann "forsøkte å oppfylle sin avdøde mors ønske om begravelse", altså han holdt på å begrave henne i hagen? Eller hørte jeg helt feil?

Nope, du hørte rett

Tallulah skrev:

Jeg syns det et greit. Når man først er død syns jeg det er de etterlatte som skal ha det siste ordet. Her var det jo også motstridende ønsker fra Foss, slik at hun ikke kunne få begge oppfylle. Jeg syns ikke man kan kalle det å ignorere hennes ønsker heller, så lenge de faktisk har gjort en vurdering.

Enig.

Min mormor har sa en gang at hun ikke vil ha en grav med sten. Men vi argumenterte med at vi gjerne vil ha et sted å gå til, og siden vi er de som er igjen vil vi bestemme det.

MegaMie skrev:

Enig.

Min mormor har sa en gang at hun ikke vil ha en grav med sten. Men vi argumenterte med at vi gjerne vil ha et sted å gå til, og siden vi er de som er igjen vil vi bestemme det.

Min mormor og morfar bestemte seg visst også for dette.
Hun døde for et drøyt år siden, og jeg synes det er trist å ikke ha en ordentlig grav å gå til.
Skulle ønske noen hadde turt å ta det skikkelig opp med morfar. Mamma sa det virket som om han angret litt, men ingen turte å si noe.

Forøvrig er jeg enig i at man bør strekke seg langt for å etterkomme den avdødes ønsker og føringer om begravelse og hvilested.
Og jeg skjønner at det ikke er like enkelt om man står i en situasjon der man ikke har hatt noen god relasjon til den avdøde.

Forøvrig har jeg full forståelse for avgjørelsen Fabian Stang har tatt. Ønskene hun hadde var såvidt jeg kan se ikke mulig å forene.

MegaMie skrev:

Enig.

Min mormor har sa en gang at hun ikke vil ha en grav med sten. Men vi argumenterte med at vi gjerne vil ha et sted å gå til, og siden vi er de som er igjen vil vi bestemme det.

Dette høres veldig egoistisk ut av dere, uten at jeg kjenner til hele historien.

Døden er en del av livet, det er noe man er klar over at kommer til å skje, så det er naturlig at man har ønsker og forestillinger om hvordan man vil at det skal være, og jeg synes man bør prøve å respektere avdødes ønsker og prøver å oppfylle dem (innenfor rimelighetens grenser, så klart, å ikke ha en grav og en sten høres ut som et beskjedent ønske i mine ører).

Jeg er en sånn som ikke takler å være med på kistenedsenking, og haddet det ikke vært for at eldstemann insisterte på å være med på bestefarens, hadde jeg dratt etter sermonien. Men jeg måtte være med, og det var helt jævlig. Jeg hyperventilerte nesten, for jeg takler ikke hele den der ned-i-jorda-greia. Jeg har søkt om aksespredning etter min død, og det gjør meg veldig trist hvis mine etterlatte trosser mine ønsker og legger meg i jorda, fordi jeg er dau og sikkert ikke merker noe læll. At de vrir det rundt til å handle om seg selv, er enda tristere. Det er mitt liv som er over, det er min kropp og min død.

Jeg hadde aldri i verden klart å oppsøke gravstedet til "mormor" med god samvittighet, hvis jeg var dere.

Skremmern skrev:

Dette høres veldig egoistisk ut av dere, uten at jeg kjenner til hele historien.

Jeg ser jeg formulerte meg litt dumt. Min mormor lever enda. Men hun har sagt flere ganger tidligere at hun ikke ønsker en grav. Og vi har kommet med våre argumenter til henne personlig så hun er klar over det.

Hun valgte å kremere morfar selvom han var en mer tradisjonell fyr som nok så for seg vanlig begravelse. Så da vil jeg tror at hun ikke bærer nag om vi velger noe annet enn det hun kunne tenke seg.

Så da er ikke ønsket så veldig viktig for henne, siden dere velger å overkjøre henne med deres ønsker? For hvis det ikke er det, skjønner jeg at man kan tenke som dere gjør, men er det så viktig som det er for meg, som blir dårlig og kvalm bare av tanken, blir saken en annen, synes jeg.

Og jada, man er død, og merker sikkert ingenting, men det er noe med siste hvilested og hvordan man ser for seg at det skal være. Jeg håper mine ønsker blir respektert, og hvis asken min blir spredd i sjøen som jeg håper den vil bli, har mine etterlatte alltid et sted å dra til.

MegaMie skrev:

Så da vil jeg tror at hun ikke bærer nag om vi velger noe annet enn det hun kunne tenke seg.

Det er denne argumentasjonen jeg stusser på. I mitt hode er det en selvfølge at hun ikke bærer nag - fordi hun ikke kan, det er det døden betyr. Man opphører å eksisterer. Tankene, ønskene, håpene, følelsene. Det er ingenting der, det er det som er tapet.

Og derfor tenker jeg at begravelsen, sermonien, gravstedet, ritalene er for de som er igjen. De som enda har tanker, ønsker, håp og følelser. Faren min er død, så det er ikke fordi at jeg ikke har opplevd dødsfall i nær familie som gjør at jeg mener at begravelsen er for de etterlatte. Jeg elsket faren min da han levde. Nå elsker jeg de minnene jeg har om han. De tingene han lærte meg som enda lever i meg. Men jeg elsker ikke ham mer. Han eksisterer ikke.

Da onkelen min døde ble han sendt "hjem" (der han vokste opp) fordi at han ønsket det. Det var et skikkelig styr med papirutfylling etc. Og de etterlatte (hans søsken) opplevde det som godt å oppfylle ønsket hans for sin egen del. Må vel legge til at "for sin egen del" er det jeg som har fyllt inn, det er ingen som har sagt det.

him skrev:

Det er denne argumentasjonen jeg stusser på. I mitt hode er det en selvfølge at hun ikke bærer nag - fordi hun ikke kan, det er det døden betyr. Man opphører å eksisterer. Tankene, ønskene, håpene, følelsene. Det er ingenting der, det er det som er tapet.

Og derfor tenker jeg at begravelsen, sermonien, gravstedet, ritalene er for de som er igjen. De som enda har tanker, ønsker, håp og følelser. Faren min er død, så det er ikke fordi at jeg ikke har opplevd dødsfall i nær familie som gjør at jeg mener at begravelsen er for de etterlatte. Jeg elsket faren min da han levde. Nå elsker jeg de minnene jeg har om han. De tingene han lærte meg som enda lever i meg. Men jeg elsker ikke ham mer. Han eksisterer ikke.

Da onkelen min døde ble han sendt "hjem" (der han vokste opp) fordi at han ønsket det. Det var et skikkelig styr med papirutfylling etc. Og de etterlatte (hans søsken) opplevde det som godt å oppfylle ønsket hans for sin egen del. Må vel legge til at "for sin egen del" er det jeg som har fyllt inn, det er ingen som har sagt det.

Jeg tror jo ikke at alt opphører å eksistere når en dør, så det er ikke nødvendigvis noen sannhet i mine ører.

Sermonien er for alle, slik jeg ser det, både den avdøde og de som er igjen, og jeg vil tro at mine ønsker betyr noe for de som er igjen. Det er alltid litt "styr" rundt begravelser, det er mye som skal organiseres, men jeg ville aldri kommet med store krav eller krevd for mye av mine etterlatte. Jeg ønsker kremasjon og askespredning, ikke noe mer enn det. De slipper alt styret med gravplass, overprisede stener og en grav de må vedlikeholde.

Skremmern skrev:

Jeg tror jo ikke at alt opphører å eksistere når en dør, så det er ikke nødvendigvis noen sannhet i mine ører.

OK, mulig jeg har lest diskusjonen for dårlig. Jeg oppfattet den dithen at det var forståelig at folk tar hensyn til avdøde hvis de er religiøse eller har en tro som medfører at avdøde faktisk eksisterer i en eller annen form. Og at diskusjonen gikk på de tilfellene hvor man ikke tror det.

Det er i alle fall helt åpenbart for meg at hvis jeg trodde at faren min etter sin død - på ett eller annet vis - hadde beholdt noen ønsker eller meninger, så hadde jeg prøvd å oppfylle dem. Men jeg tror ikke det. Jeg tror ikke faren min eksisterer lengre, og da er det en like stor selvfølge for meg at begravelsen er for de etterlatte.

Skremmern skrev:

Det er alltid litt "styr" rundt begravelser, det er mye som skal organiseres, men jeg ville aldri kommet med store krav eller krevd for mye av mine etterlatte.

I onkelen mitt sitt tilfelle var de etterlatte glade for å kunne "gjøre noe for ham", så de opplevde det ikke som plagsomt. (Så at den kunne bli misforstått, så jeg bare nevnte det)