"Takk for meg"

Jeg takker alltid for meg selv eller oss om vi har vært noe sted. Jeg har prøvd å oppfordre Vesla til å si det også, men hun får som regel et anfall av sjenerthet når jeg nevner sånt og vil ikke si et ord. Jeg syns ikke det er nødvendig å presse frem høflighetsfraser, så jeg lar henne være.

Jeg sier det ikke når jeg har vært hos nære venner eller noe sånt nei. Bare i litt mer høytidelige anledninger, når vi har vært hos noen i lengre tid (på overnatting) eller hos folk jeg ikke kjenner fullt så godt. Takk for maten sier jeg alltid, det er mer som en vane.

Greit, det er viktig at barn skal læres opp til å være høflige, takke etc. Men noen barn er, eller går igjennom perioder hvor de er, dødelig sjenerte. Jeg er totalt imot at de da skal tvinges til slike ritualer, når man ser at barnet virkelig pines. Fortsetter man å gjenta at man skal takke for seg og gjøre det konsekvent selv, vil barnet lære det med tiden uansett. Det er viktigere å slå ned på direkte frekkhet/uhøflighet.

Har jeg et barn på besøk som er glad og fornøyd, og gjerne vil komme tilbake, er det "takk for meg" bedre enn noe. Til barnet har blitt eldre og kommet over sjenansen.

En annen ting jeg også er imot er at mange på død og liv skal ha barnet sitt til å gå rundt bordet, ta verten i hånda (og kanskje til og med neie eller bukke) når det sier takk for maten. Jeg kjenner ingen voksne som gjør dette selv når de går fra bordet engang! Det er som om de tvinges til det bare fordi foreldrene skal få vise fram hvor veloppdragne barn de har.

Jeg takker alltid for meg (det gjør du også, skilpadda, uansett hvor full du er. ) og er i det hele tatt temmelig veloppdragen og høflig av meg. Ettersom jeg selv er ganske høflig er ungen det også. Man kan i hvertfall ikke forlange at ungene skal være mer høflig enn man er selv!

Å tvinge høflighetsfraser ut av unger er krenkende og teit. Ungene blir ydmyket og trassige av det, og jeg tror det motsatte av hensikten oppnås. Så nei, jeg tvinger ikke ungen min til noe som helst, hverken tvangsklemming, tvangsfangsitting, tvangstakking osv. Men hun gjør det altså av seg selv. Som oftest.
Jeg sier forresten takk for meg når jeg har vært hos familie og venner også, jeg. Ikke bare folk jeg ikke kjenner så godt. Er det rart?

Jeg er enig med alt som tidligere er sagt i denne tråden.


Men når det er sagt må jeg få si at det er dødsirriterende når jeg ber stesnuppa gå å rydde etter seg når hun er til en venninne, også sier venninnemamman, "Neida, xxx kan rydde etterpå hun." eller "Neida, det er ikke så viktig!".

Mulig det ikke er viktig for dem, men jeg vil jo at Stesnuppa skal lære seg å rydde etter seg.

Litt på samme måte i det som ble sagt i hovedinnlegget. Når mamman vil at barnet skal takke for seg så er det ikke din oppgave å lære henne at det er helt unødvendig.

Det er i hvertfall uhøflig å tvinge noen man er glad i til å lire av seg slike fraser.

Hvis man synes det er viktig, bør man heller ta ansvar og foran med et godt eksempel selv. Da vil ungen kanskje ta etter.

Jeg takker for meg og for maten og hjelpen og hva det måtte være, og oppmuntrer ungene til det samme. Hvis de ikke vil maser jeg ikke mer om det. Storebror har i det siste sluttet å si ha det. Senest i dag var besteforeldrene hans så snille å hente oss til legen, passe lillebror i mellomtiden og kjøre oss hjem igjen etterpå. Men storebror skulle IKKE si ha det. Så det så.

Ja det tror jeg at jeg sier, eller lignende takkefraser, mest vanlig er vel takk for i dag.
Å tvinge det ut av noen ville jeg aldri gjøre selv om jeg kanskje ville sagt noe sånn som skal du ikke takke for i dag eller deg.

Jeg sier "Takk for kaffen" eller "Takk for meg". Det har jeg alltid gjort, ergo har det falt barna naturlig å gjøre det også.

Jeg syes det er greit å være høflig. Å påtvinge i en sånn situasjon blir bare patetisk. Det betyr at dette ikke faller naturlig hverken for barnet eller moen, og faller på sin egen urimelighet.

Er man høflig, så er man nettopp det. Eller ikke.

Jeg takker forøvrig for maten også, selv i mitt eget hjem, selv med bare meg og mannen tilstede, og jeg har laget maten. Det faller meg helt naturlig etter å ha nytt et måltid sammen med noen å avslutte det like hyggelig som det har værft. Man takker i grunnen for samværet.
Og barn følger vårt eksempel. Enkelt, egentlig.

Vi takker for kaffen, maten eller hva det skulle være faktisk, både store og små. Det er helt vanlig i omgangskretsen vår, enda den slettes ikke er formell på noen måte. Jeg trodde det var nokså vanlig jeg.😕

Ei venninne var her en tur i dag, og hun takket da for kaffen. 😉

Bokormen skrev:

Vi takker for kaffen, maten eller hva det skulle være faktisk, både store og små. Det er helt vanlig i omgangskretsen vår, enda den slettes ikke er formell på noen måte.

Signerer! :lat:

jane skrev:

Sier dere "Takk for meg." når dere har vært på besøk hos ei venninne? Gjør barna deres det? Tvinger dere barna til å si det?

Ja jeg gjør som regel det. "Takk for i kveld" etter en klubbkveld er hyggelig. Jeg takker ofte for et konstruktivt møte på jobben også jeg.

Jeg prøver å få ungene til å takke etter bursdager og andre anledninger, men ikke alltid etter vanlige besøk og jeg lager i hvert fall ikke noe nummer ut av det. Jeg pleier å si takk for besøket til barn når de går og slenger som regel på at de er velkomne en annen gang også eller sier at de må komme snart igjen. Jeg synes det er koselig jeg.

Blondie skrev:

Æsj.. Jeg trodde dette var en dramatisk utmeldingstråd, jeg.

Det trodde jeg også, og tenkte noe sånt: "😱", for jeg trodde ikke jane hadde sånne tendenser. 😛

Blondie skrev:

Den situasjonen som ble beskrevet her synes jeg var veldig drøy, man tvinger da ikke barnet til å si slike ting foran venninne og hennes mor?

Mine barn sier "takk for meg" når de drar og det har de nok plukket opp etter meg. Jeg synes det er en hyggelig gest og liker at både voksne og barn sier det når de har vært på besøk hos meg også.
Jeg har aldri instruert barna mine til å si det annet enn i bursdager, men de gjør det altså likevel.
For oss er det like naturlig å si "takk for meg", som "hadet".

Signerer.

Hvis mine barn ikke husker av seg selv å si takk for maten eller takk for seg, så oppfordrer jeg dem til det, men jeg gjør det diskret og rolig. De takker alltid for maten og som oftest uten oppfordring.

Når vi går fra et sted så kan jeg si noe sånt som "har du sagt takk for deg?", men hvis de er trette og/eller sjenerte (det kommer litt i faser hos mine) så takker jeg bare for oss og tvinger ikke dem til å sin noe mer.

Jeg mener, som flere her, at det viktigste er at jeg prøver å være et godt eksempel, og regner med at dette blir naturlig også for jentene ettterhvert.

Jeg ville følt meg veldig beklemt om noen oppførte seg som moren i dette eksempelet.

Line* skrev:

Jeg takker forøvrig for maten også, selv i mitt eget hjem, selv med bare meg og mannen tilstede, og jeg har laget maten. Det faller meg helt naturlig etter å ha nytt et måltid sammen med noen å avslutte det like hyggelig som det har værft. Man takker i grunnen for samværet.
Og barn følger vårt eksempel. Enkelt, egentlig.

Akkurat sånn gjør vi det her i huset også. 🙂

For en stund siden hadde 7-åringen besøk av ei annen venninne. Da hun skulle gå sa hun: "Ha det godt da, snuppa mi!" Den synes jeg var fin.

Jeg sier ofte "takk for meg," eller "takk for oss" selv, men vil ikke tvinge Storebror til å si dette.
For min del holder det han sier "ha det" eller noe liknende.

Også må jeg bare si at har jeg fått servering hos ei venninne, eller hos hvem som helst, så takker jeg selvsagt for det. Men jeg har aldri sagt: "Takk for meg" hos kjente og kjære etter et helt vanlig besøk.

Blondie skrev:

Æsj.. Jeg trodde dette var en dramatisk utmeldingstråd, jeg.

Den situasjonen som ble beskrevet her synes jeg var veldig drøy, man tvinger da ikke barnet til å si slike ting foran venninne og hennes mor?

Mine barn sier "takk for meg" når de drar og det har de nok plukket opp etter meg. Jeg synes det er en hyggelig gest og liker at både voksne og barn sier det når de har vært på besøk hos meg også.
Jeg har aldri instruert barna mine til å si det annet enn i bursdager, men de gjør det altså likevel.
For oss er det like naturlig å si "takk for meg", som "hadet".

Jeg trodde også dette var en utmeldingstråd

Helt enig med deg. Slik er jeg og.

Jeg har fått "kjeft" fordi jeg takker for mye.....

Jeg ble litt usikker nå, men jeg tror jeg vanligvis sier noe slikt som "takk for nå/takk for i dag". "Takk for meg/oss" sier jeg bare i litt mer formelle lag. (Ikke spør meg hva forskjellen ligger i? )

Jeg oppfordrer Frøkna til å takke for seg når vi forlater et selskap, men ikke når hun har vært på besøk hos en kamerat. Da oppfordrer jeg eventuelt til å si "hade", hvis hun glemmer det.

Kirsebær skrev:

Men når det er sagt må jeg få si at det er dødsirriterende når jeg ber stesnuppa gå å rydde etter seg når hun er til en venninne, også sier venninnemamman, "Neida, xxx kan rydde etterpå hun." eller "Neida, det er ikke så viktig!".

Mulig det ikke er viktig for dem, men jeg vil jo at Stesnuppa skal lære seg å rydde etter seg.

Litt på samme måte i det som ble sagt i hovedinnlegget. Når mamman vil at barnet skal takke for seg så er det ikke din oppgave å lære henne at det er helt unødvendig.

Dette synes jeg er en problemstilling med (minst) to sider: Ofte oppfordrer jeg Frøkna til å gjøre ting, ikke fordi det er slik vi gjør det hjemme, men av høflighet overfor vertskapet, og da kan det være greit med et lite hint om at "det er ikke viktig for oss".

Eksempel: når vi er hjemme, får Frøkna gå fra bordet når hun er mett, selv om Teomannen og jeg fortsatt spiser. Når vi er på besøk hos andre, som har barn, oppfordrer jeg henne til å sitte etter at hun er ferdig, i tilfelle de andre barna har som regel at de skal sitte til måltidet er over. I et slikt tilfelle setter jeg pris på et diskret hint om at "det er ikke nøye for oss, altså".

Jeg synes altså at det er helt greit om de vi er hos gir uttrykk for at "dette er ikke så viktig for meg, hvis det er det om å gjøre".