Har du mange NÆRE venner?

Denne måtte vel bare komme

Med nære venner tenker jeg på slike du har kjent lenge, har lang og fyldig historie med og som du deler alt med, evt de deler med deg (for oss introverte).
Partner teller ikke.

2-3 stykker, om man snakker nære betrodde venner. Og disse fyller sine områder hos meg. Betror meg til alle, men ikke alt til alle. Hver sine områder og dybder.

Jeg har snart bursdag og har invitert mine nærmeste venninner. Det er totalt 10 personer.
Jeg har kjent de i alt fra 33 - 4 år.
Av disse er det kun en jeg deler ALT med, og møter hver uke.
3 av de er etter hvert blitt fjernere fra meg enn tidligere.
De andre 6 er mine fortrolige på veldig ulike områder, tre av disse er nære kolleger.
Så jeg føler meg utrolig heldig som har så mange gode venner, og at jeg har en bestevenn som står ved min side i tykt og tynt.

Nei, jeg er nok ikke (lenger?) noen venneperson. Min gamle bestevenninne valgte meg bort, og jeg treffer generelt venner altfor sjelden. Per i dag har jeg to venninner jeg har blitt kjent med gjennom barna, en nær kollega og én venninne som er her inne som jeg kan fortelle alt til og søke råd hos.

Ingen egentlig. Jeg er elendig på å holde kontakten med folk når jeg flytter, og flytting har det vært mye av. Men jeg har en studievennine jeg kan snakke med det meste om.

Hva er en "nær" venn? Jeg har en bestevenninne som jeg treffer når jeg reiser nordover om sommeren. Vi snakkes ellers på telefon noen få ganger i året. Jeg hadde en vennegjeng jeg traff ukentlig i flere år, men etterhvert som de fleste av oss fikk partner og barn ble det sjeldnere og sjeldnere at vi traff hverandre. Nå treffes vi en til to ganger i året.

Jeg har kolleger, og når jeg tenker meg om har jeg også en ex-kollega som jeg treffer ukentlig for lunsj. Vi to snakker sammen om det aller meste, når jeg tenker meg om.

Jeg har mannen min, da. Heldigvis. Men ellers? Ellers er jeg jo omtrent Viggo når det gjelder nære venner. 🙁

Jeg har veldig mange nære venner. Kan snakke om det meste med i hvert fall 12 venninner, men 2 stykker er enda nærere enn resten. De er de eneste jeg ringer når jeg er skikkelig langt nede, de andre får bare høre om det når jeg har kommet meg opp igjen.

Jeg er så dårlig på å holde kontakten men har en venninne som var min beste venninne på 80 tallet. Hun fikk barn som 20åring og vi gled fra hverandre. Men får skikkelig kjemi hver gang vi snakkes. Snakker med henne på telefon nå i stad og det er såå koselig å kunne prate sånn innimellom.

Og har to som jeg ble kjent med da eldstemann var baby. Så hverandre mange ganger i uka via barna Vi har god kontakt fremdeles og kan bare ringe og avtale en skogstur eller en kaffe. Koselig.

Har også en som var tidligere nabo som flyttet til en annen kant av landet da det ble brudd i 2008. Vi har holdt kontakten og hun har fått ny mann og de snakker om å flytte hitover når barna hennes er voksne/flytter ut. Vi har vær på flere ferier sammen og de bor her erpar ganger i året.
Så 4 stykker.

Nei, ikke mange, men noen.
Mannen er min aller nærmeste venn, det er ingenting jeg ikke kan fortelle han. I tillegg er jeg nære søstrene mine.
Av venner er mine eldste venninner forsvunnet de siste årene. To av dem gjorde jeg det slutt med i forbindelse med en kjip sak, min eldste næreste venninne har bare fadet ut. Slik det er nå har jeg en blanding mellom venner og kollegaer.
Mine aller nærmeste er mannen, søstre, tre venninner, kollegavenninner og veldig gode venner her på forumet. FP-vennene er nok de jeg deler mest med på vennefronten.

Jeg er ikke en type som deler alt med noen, bortsett fra med mannen.

Jeg har noen nære venner og venninner. Det er litt forskjellig hvor lenge jeg har kjent dem, men de kjenner meg godt, og jeg kjenner dem godt.

Nei, ingen.
Har ingen gode venner heller. Eller venner generelt.

Jeg har en venninne som bor på et annet sted i landet, vi har vært venner i 41 år nå, og vi snakker om alt når vi møtes. Dessverre er det altfor sjelden. Jeg har en god venninne som bor nære her også. Ellers har jeg andre venner, men de er ikke så nære.

Jeg har vel egentlig ingen. En nær venn flyttet utenbys, en annen fikk kjæreste og trives best i tosomhet, og den tredje har jeg vel rett og slett sklidd vekk fra. De nærmeste vennene mine møtte jeg i studietiden, og det ble for vanskelig å holde sammen når jeg etterhvert startet med småbarn igjen, og de fikk kjærester og flyttet for å få jobb.

Min nærmeste venn er vel egentlig eksmannen min. Vi snakker sammen omtrent daglig, og han er den første jeg ringer til dersom det skjer noe som jeg trenger å dele med noen. Jeg føler allikevel ikke at vi er "venner" i den forstand, vi finner aldri på noe bare vi to og vi er ikke engang venner på Facebook. Men han er den som kjenner meg best, og kan gi meg råd som jeg føler treffer.

Ca 5 nære. Tre barndomsvenninner, en svigerinne (som føles mer som venninne enn "familie") og en kollega som jeg faktisk kanskje er nærmest.

Jeg har 3, kanskje 4, som jeg kunne reist til i kveld hvis jeg hadde en plutselig livskrise og fått rom og vin, no questions asked, i tillegg til min søster.

Så har jeg en god håndfull venner som jeg kan dele det meste med, helt inn til den innerste sirkel. Jeg er en sånn som som kan dele ganske mye om meg selv, men er desto tettere på det mest private.

Også er jeg gift med min beste venn. Heldigvis.

Jeg har to-tre av de nærmeste. Jeg er dårlig med folk, jeg er nok ikke den nærmeste for noen av dem. Har noen flere skikkelig gode veninder.

I tillegg til mannen har jeg to spesielt nære venner, hun ene ser jeg ofte, hun andre bor et stykke unna. Jeg har også to andre venninner jeg ser på som nære, hun ene jobber jeg sammen med, hun andre ser jeg ikke så ofte.

Har 2-3 veldig nære venner, som jeg kan dele alt med. Men gjør det ikke alltid. Enkelte ganger er det lettere å lufte hodet på nett, helt anonymt.

Jeg kan for så vidt dele det meste med mange - det står ikke på det. Er ikke så lukket av meg. Har også noen gamle venninner som jeg kunne «tatt opp igjen « og hatt full connection med på flekken, trass i null kontakt i mange år.

Jeg har søstrene mine, 4 stykker, de er veldig nærme og vi kan snakke om alt, tror jeg. I tillegg har jeg 4 svigerinner jeg er veldig glad i, og som jeg har nærmest vokst opp sammen med. Bestevenninna jeg vokste opp sammen med treffer jeg 2-3 ganger i året, men hun kan jeg også snakke med alt som selv om det går måneder mellom hver gang vi møtes. Er dessuten veldig glad i svogerne mine, kan snakke om veldig mye med dem også, faktisk. I tillegg er 16-åringen min i ferd med å bli en ung, fornuftig og grei dame, og vi har et veldig godt og nært forhold, det syns jeg er fint. Men klart, hun får ikke høre alt søstrene mine får høre for å si det slik. Jeg føler meg heldig, selv om jeg ikke helt har klart å holde på venninner utenfor familien etter at jeg ble voksen.