Nothing Compares 2 U

Jeg våknet til en push-melding på mobilen om at Sinéad O’Connor døde i går, bare 56 år gammel. Det gjorde meg trist.

Jeg - som de fleste andre - ble først kjent med Sinéad gjennom sangen "Nothing Compares 2 U". Hennes unike stemme sammen med hennes fantastiske framføring satte spor. Sangteknisk ble jeg ekstremt fasinert av hennes måte å synge på. At hun brukte overgangen mellom brystklang og hodeklang som et sangteknisk virkemiddel - gjorde ting man ikke skal gjøre med sangstemmen når man skal synge "pent".

Det var så nytt og spennende for meg, at jeg ganske raskt kjøpte "I Do Not Want What I Haven't Got"-CD-en. Det var en skikkelig skuffelse! De andre sangene lignet ikke i det hele tatt på "Nothing Compares 2 U". Men jo mer jeg spilte CD-en, jo mer snek de andre sangene seg inn på meg. Til slutt var det "Nothing Compares 2 U" jeg hoppet over.

Derifra og ut var jeg Sinéad O'Connor-fan, ikke minst fordi hun var så ubeskrivelig modig. Jeg ser på Facebook at et innlegg som Kjetil Aarseth skrev for over to år siden, nå deles. Det er et innlegg jeg syns kan leses og deles. Et opptak av det som skjedde i Madison Square Garden kan ses her:
https://www.youtube.com/watch?v=GzxTDHMQza8&ab_channel=DKfaro

Hvil i fred, Sinéad.

NRK har lagt ut en dokumentar om henne her. Den er øverst på min liste.

Mitt første møte med musikken hennes var på The Lion and the Cobra.

Jeg ble ordentlig, ordentlig trist da jeg hørte det i går.

Jeg oppdaget henne også gjennom Nothing Compares, og husker videoen kjempegodt fra den gang da. Men det er The Lion and the Cobra jeg virkelig har spilt mye.

Og så skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, den gangen hun rev i stykker et bilde av paven på Saturday Night Live og ble demonisert av halve verden. Men i etterkant, etter at det vanvittige omfanget av overgrep innen den katolske kirken ble alminnelig kjent, ble jeg ekstremt imponert over hvor rakrygget og modig hun var.

Nå nylig, i forrige uke, kom jeg av en eller annen grunn på en av sangene hennes og lette den frem igjen. Faren min hadde en plate der ulike folk gjorde cover av Elton John-sanger; Sinéad O'Connor gjorde Sacrifice, og jeg hørte på den om og om og om igjen.

Hun har gjort en cover av (deler av?) Evita, der er stemmen hennes helt perfekt. Den har jeg hørt en del på. Fire of Babylon er også fin.