Om kjæresten din hadde vært med i en alvorlig ulykke ...

[Che]

...og fått store hodeskader. Hadde du da forblitt sammen med h*n, selv om vedkommende ikke har hatt fullstendig språk og redusert balanse?

- Dere har vært unge og barnløse.

Si dere har vært sammen i 2 år før ulykken intraff.

Sånn on the top of your head - hva har dere gjort?

[Sitron]

Nei.

[Anne C]

Hm, det er jammen vanskelig å svare på. Må tenke litt på den.... Jeg hadde jo sef ikke dratt fra mannen min. Men det blir jo noe helt annet. Om jeg var 19 år..... Det spørs om det hadde holdt i lengden hvis han ikke ble bedre.

[Nin]

Jeg vet neimen ikke. Kunne sikkert svart både ja og nei.
Tror ikke det er så lett å svare på noe sånt, vanskelig å forutsi hvordan man ville reagert når man var i situasjonen.

[Skremmern]

Umulig å svare på. Jeg tror (og håper) jo det, men hvem vet hva som kan skje lengre frem i tid.

[polarjenta]

Vanskelig å si.

[Aiza]

Dette skjedde med en venninne av mamma fpr 2 år siden. De hadde vært gift i flere år, men ekteskapet var ikke bra, de har en sønn på nå 13 år. Nå klarer hun ikke å gå fra ham, men er alt annet enn lykkelig.... Syns det hele er fryktelig trist.

Tror det hadde vært vanskelig og at jeg hadde prøvd for å sett hvordan ting utvikler seg også vurdert følelser etter en stund...

[nolo]

Etter to år? Ja, det tror jeg.

[emm]

Aner ikke. Jeg vet ikke om jeg ville forventet det fra en mann heller, om jeg ble skadet slik.

[007]

Jeg vet ikke.
Om vi hadde vært sammen i 2 år og det kun var språket og ballansen som var rammet, så tror jeg kanskje det. Men jeg vet ikke.

[Che]

Om jeg tenker ung og barnløs, så tror jeg ikke at jeg hadde klart å gjennomføre et samliv over lengre tid (uvisst, følelsene kan man jo ikke slå av på tross av store ulykker - det vekker kanskje følelsene enda mer til liv også?)

Har det vært mannen min - som jeg har barn med, så har saken vært en helt annen.

Fadderen min gikk fra å være en svært engasjert dame til å bli mulithandikappet over natten. Hun og mannen var gift i mange år (hun bodde på pleiehjem) - men mannen forelsket seg på nytt i en annen kvinne og valgte da å ta ut skillsmisse (etter en stund). Jeg tror ikke han opplevde fordømmelse fra noen, så det virker nesten litt som normen at slike forhold er dømt til å mislykkes.

[Kahlan]

Etter 2 år og barnløse, ja det tror jeg at jeg hadde gjort. Takket for meg altså.

[Appelsin]

Kommer veldig an på.

Jeg hater det når mannen er syk, men det er mest fordi han er så utrolig sytete.
Tror nok at forholdet vårt videre ville blitt avgjort mer av hvordan han taklet det, enn av skadeomfanget eller hvordan jeg taklet det.
Jeg tror kanskje til og med at det skal mindre til nå, enn da vi var "ferske" og ikke hadde barn. At jeg var mer edel og idealistisk av meg, og tålte mer syt og elendighet

[gullet]

Det er helt umulig å svare på før man står i situasjonen.
Jeg skulle ønske at jeg kunne si; nei, jeg ville blitt hos kjæresten min.
Men jeg har vært i den situasjonen, mannen jeg hadde vært kjæreste, samboer og gift med i tolv år ødela seg i en ulykke, og to og et halvt år etter ulykken flyttet vi fra hverandre.
En ulykke hvor den ene parten ødelegger seg så mye at livet blir forandret for alle, krever mer enn at man bare er glad i hverandre og det er egentlig bare dumt å si at sånn ville jeg gjort/ikke gjort, fordi situasjonen man kommer opp i krever så mye av alle.

Og det var jeg som var slem og dum som gikk den gangen for 15 år siden. Det først nå de siste årene jeg har fått forståelse fra disse "vennene" for valget jeg gjorde den gangen.

[Tjorven]

Jeg tror ikke at jeg hadde holdt ut i lengden hvis språket ble sterkt svekket. Det er samtalene som er viktig for meg, og hvis dette ble borte hadde det vært lite igjen for min del. Når man i tillegg er ung og barnløs, så hadde valget vært "lettere".

At han hadde fått dårlig balanse kunne jeg nok klart å leve med.

[Teofelia]

Jeg hadde neppe blitt i et slikt forhold bare av plikt, nei.

To års kjærestetid er liksom ikke nok til å bygge en livslang forpliktelse på, hvis det medførte å bli værende i et forhold som ikke ga meg noe mer enn bare en følelse av oppofrelse.

[Kaija]

Jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort. Et forhold bør være preget av gjensidighet og likeverd. Det kan man selvfølgelig også mange ganger fint få til sammen, selv om den ene parten er blitt skadet. Men jeg er redd at å bli værende med et menneske som er så sykt eller skadet at man ikke kan ha en voksen og gjensidig relasjon, etter hvert vil bli nedverdigende for begge to. Er det riktig å fortsette et kjæresteforhold på medlidenhet, selvoppofrelse, pliktfølelse og minnene om at man hadde det fint sammen en gang?

[Toffskij]

Jeg tror nok at ufullstendig språk ville vært vanskelig å leve med for meg. I den gitte situasjonen tror jeg neppe det ville vart.

Nei, det hadde jeg ikke.

[jane]

Nei.