Gå tilbake   Foreldreportalen > FPForum > Kultur og underholdning > Glitterchicks film- og musikkforum

Metallica-fans:

Glitterchicks film- og musikkforum Film, tv-serier og musikk

 
 
Trådverktøy Visningsmåter
Gammel 13-09-08, 16:11   #1
Enhjørning
Gullfisk
 
Enhjørning sin avatar
 
Medlem siden: Feb 2007
Hvor: Bøgda
Innlegg: 9.510
Enhjørning har mye å være stolt avEnhjørning har mye å være stolt avEnhjørning har mye å være stolt avEnhjørning har mye å være stolt avEnhjørning har mye å være stolt avEnhjørning har mye å være stolt avEnhjørning har mye å være stolt avEnhjørning har mye å være stolt avEnhjørning har mye å være stolt avEnhjørning har mye å være stolt avEnhjørning har mye å være stolt av
Standard

Metallica-fans:

Forklar meg dette her en gang til:

Hva i alle dager er det som er så skrekkelig dårlig med St.Anger?
Siden den kom for fem år siden har jeg lurt på hvorfor den har fått så usannsynlig mye pepper.
OK, lyden kan kanskje diskuteres og den utskjelte skarptromma til Ulrich er vel kanskje ikke til alles smak.
Det er en svært skarp og til tider utmattende lyd på plata, så det er ikke noe man setter på til fest eller hører på hele tiden, men som bakgrunn til f.eks husvask duger den utmerket.
Manglende soloer!?
Om man føler et sånt intenst savn etter soloer, får man heller kjøpe ei Malmsteenplate.

Jeg for min del har hørt St.Anger ihjel og den er for meg et av de ultimate Metallica-albumene.
Den er beinhard, rå, ekte og sterk.
Drivet og riffene får opp pulsen min, hver eneste gang.
Hetfields stemme er full av følelser og slår nok en gang fast hvilken drivende utvikling han har hatt som vokalist siden starten.
(Hør alle albumene i rekkefølge, så skjønner dere nok hva jeg mener.)
Tekstene får ekstra tyngde når jeg har lest This Monster Lives og sett Some Kind of Monster og fått forståelse for hva Hetfield personlig og bandet som enhet gikk gjennom i perioden forut for og under arbeidet med plata.
De forteller historien om en mann i utvikling, og hele plata oser dessuten av den sunne aggresjonen og viktigheten av å få lov til å være sint, desillusjonert og skuffet.
Ja, St. Anger har faktisk blitt noe av en terapiplate for meg!

Å latterliggjøre situasjonen de var i (og deres metoder for å ta tak i den) og kalle det, som f.eks Dagbladet gjør i dagens anmeldelse av Death Magnetic, "en ufrivillig konkurrent til This is Spinal Tap" står for meg som respektløst og lite empatisk, da det ikke kan herske noen tvil om at samtlige i bandet gikk gjennom tøffe tider.
Det skulle dessuten ikke spille inn på det objektive synet på produktet!

Likevel har jeg altså hørt slakt etter slakt av dette strålende albumet og kan ikke for mitt bare liv skjønne hvorfor.

Så: Hva er det?
Er jeg helt alene om å ha trykket St.Anger til mitt bryst?

__________________
"Dewey var en fin fyr." (sitat: David Massey, HiO)
Enhjørning og gutta: 02.09.69, 11.01.05 og 27.08.09

Sist redigert av Enhjørning : 13-09-08 kl 16:20.
Enhjørning er ikke aktiv   Svar med sitat
 


Innleggsregler
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke skrive svar
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke endre dine innlegg

BB code is
[IMG] kode er
HTML kode er Av
Bytt forum


Alle klokkeslett er GMT +2. Klokken er nå 07:05.


Powered by vBulletin
Copyright ©2000 - 2025, Jelsoft Enterprises Ltd.
Norsk: Lavkarbo.no | Selvrealisering.no
©2006 - 2015, Foreldreportalen.no