Hvordan forbereder de adoptivbarn på nye foreldre?

[Sitron]

Når barna er gamle nok til å forstå at ting endres, når de skjønner språket, men gjerne ikke snakker selv. Vet noen noe om hvordan barna da blir forberedt? Det må jo være litt traumatisk i begynnelsen.

[Oyoy]

Jeg vet i alle fall at de bruker bilder. Altså bilder av adoptivforeldrene og familien, huset o.l
Når man er godkjent for adopsjon sender man en bildepresentasjon av seg selv ned til landet. Disse bildene blir vist til barnet sånn at de nye foreldrene ikke virker totalt ukjente.
Det er veldig traumatisk for barnet å bli flyttet til nye mennesker. Den første tiden bruker de 50% av all energien sin på å tilpasse seg den nye situasjoene, energi de skulle brukt på andre ting, som f.eks tillæring.

[Pepper Lemon]

Ja, som Oyoy sier er det mye bilder. Jeg husker at vi fikk se bilder fra fosterhjem i Thailand hvor barna satt med album med bilder i, som de var veldig interesserte i. De sa at barna bladde albumene i filler, de var utrolig viktige. Jeg vet også at de i Thailand har brukt en del dukketeater, hvor de viser hvite dukker som kommer for å passe på det brune barnet. Én ting er jo at det kommer vilt fremmede mennesker for å ta deg med seg langt bort, men så ser de helt rare ut i tillegg. Mange av disse barna har jo aldri sett et hvitt barn.

Uansett er det nok traumatisk for det lille barnet. Kanskje særlig for de barna som bor i fosterhjem, og som er vant til å ha en fast omsorgsperson?

[Bokormen]

Jeg vet ikke om dette er sant, VG er vel ikke den beste kilden. Men jeg leste at da Angelina Jolie hentet den nest eldste sønnen (Pax?), hadde ingen sagt noe til han om at han skulle flytte til henne. Han var vel fire år eller noe, og hadde bodd på barnehjemmet hele livet. Forhåpentligvis er ikke det vanlig praksis.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg vet ikke om dette er sant, VG er vel ikke den beste kilden. Men jeg leste at da Angelina Jolie hentet den nest eldste sønnen (Pax?), hadde ingen sagt noe til han om at han skulle flytte til henne. Han var vel fire år eller noe, og hadde bodd på barnehjemmet hele livet. Forhåpentligvis er ikke det vanlig praksis.

Forhåpentligvis ikke. Min mor fortalte om sin venninne, som ble adoptert som ganske stor. Hun husker at hun satt på trappen utenfor barnehjemmet og ventet spent på Mamma og Pappa. Jeg forsto det som at det var en positiv erfaring for hennes del.

Det er sjølsagt mange år siden nå, da.

[Agent Scully]

Det kommer vel veldig mye an på hva slags ressurser barnehjemmet har. Nå har jeg riktignok skrekkreportasjen fra Henne litt for friskt i minnet, og kanskje den ikke er representativ, men jeg fikk da inntrykk at disse barnehjemmene i Nepal hadde mer enn nok med å skaffe mat til barna da adopsjonsprosessene (og dermed inntektene) stoppet opp. Jeg mener også å ha lest at graden av omsorg og stimuli som barnehjemsbarn fra Kina opplever er svært forskjellig (Tror jeg gikk inn på en av trådene til Xian .. )