Sløseripopulismen

[Mex]

Det har blitt populært med mange innlegg hvor man kritiserer regjeringen for å sløse med pengene våre, og mange av innleggene jeg har sett på SoMe tar også opp dette med at vi jobber ineffektivt og motarbeider effektiviseringstiltak.

Det står litt om saken her; https://www.nrk.no/ytring/sloseripop...ert-1.17194259

Jeg jobber selv i en stor statlig bedrift og ser at det tas mange dårlig avgjørelser.(Det er alltid for seint å snu.. Dvs at dersom man har vedtatt noe så er det klin umulig å få gjort det om)
Det er stor mangel på teknisk kompetanse hos ledere som tar avgjørelser, som ofte gjør at man ikke evner å se mulighetsrommet, eller ikke forstår hva det innebærer å digitalisere.
Og så er det litt beslutningsvegring og handlingslammelse. Det skal alltid utredes og lages rapporter, men å faktisk gjøre noe av det som blir påpekt er det verre med.

Hva tenker dere? Sløser vi som nasjon? Prioriterer vi feil? Hvordan kan vi i så fall bli flinkere til å prioritere riktig og bruke pengene bedre?

[Polyanna]

Ja, det gjør vi. Ikke pga late folk eller dumme folk elle dårlig vilje. Det er strukturelt.

Det er kommet to bøker nå som omtaler det ganske grundig. Ingen av dem er feilfrie, men til sammen skal de visstnok gi et godt bilde.

Det er Martin Bech holtes Landet som ble for rikt, og Andre Mundals «de flinkeste slutter».

Dette skriver Alfred Bjørlo om dem:
« ******Martin Bech Holte gir ei alternativ og godt faktabelagt historiefortelling om framveksten av dagens norske samfunn. Kjapt oppsummert: Det er fornying av fastlandsøkonomien (både privat og offentlig) frå ca 1980-2010 som har skapt «den norske suksessen», ikkje først og fremst oljen og ein klok stat som tar ansvar for oljerikdommen på vegne av oss alle (..men som tvert imot gjer at kvar enkelt av oss slepp å ta ansvar, jmf f eks den enorme kontrasten mellom Noreg og Sverige i privat vs offentleg sparing).

·******Vidare handlar boka om følgefeila av denne «livsløgna» som no er i ferd med å undergrave framtidas velferd: Ein hinsides vekst i offentleg sektor og offentlege utgifter, skattepolitikk som undergraver privat norsk eigarskap og jagar både store bedriftseigarar og grunderar ut av landet – og ei målforskyving som gjer at staten lever forbløffande godt med ei rekordsvak norsk krone og svakare kjøpekraft for husholdningane (fordi dette gjer det mulig å ta ut og bruke endå meir oljepengar til offentleg forbruk).

·******André Mundals "De flinkeste slutter" set fingeren på korleis offentleg sektor i Norge held på å kollapse under eiga tyngde og av manglande omstilling og evne til å "henge med" endringstakten i samfunnet ellers.

Han går bak fasaden, og kjem tettare på ei forklaring enn det meste eg har sett før BÅDE på at stadig fleire ikkje orkar å stå i jobbar i det offentlege over tid (jmf f eks dei store frustrasjonane folk har «på grasrota» i offentleg helsevesen og skule) OG på systemsvikten som gjer at f eks norsk natur blir bygd ned i rekordtempo trass i politiske mål om det motsatte og eit stadig større byråkrati som skal sørge for det (eit eksempel Mundal peiker på i si bok og som har blitt dagsaktuelt etter NRK sine avsløringar i helga).

Mange har dei siste dagane gitt velfortent honnør til Bech Holtes bok. Eg skal ikkje gjenta all den skryten her. Men eg vil argumentere for at SUMMEN av dei to bøkene er endå sterkare enn kvar enkelt av dei.

…

1)*Bech Holte si bok har eit typisk top down-perspektiv: Dette er den allvitande eksperten som drar dei store, overordna analysene og har eit ganske instrumentelt og «kaldt» syn på menneska inne i systemet (jmf f eks den litt merkelege grupperinga han har på slutten av boka av kven som vil vere «for» og mot» hans idear og den påfallande negative omtalen hans av det frivillige Norge med all si ustrukturerte og til dels kaotiske skaparkraft – som Bech Holte ikkje heilt ser ut til å forstå og ikkje passar inn i hans tabellar).

Her har Mundal det motsatte perspektivet: Han ser på offentleg sektor bottom-up – frå sitt perspektiv som ein «maur i maurtua» i det statlege byråkratiet i mange år.

Det at desse perspektiva «matchar», gjer at eg trur Bech Holte bommar kraftig på si instrumentelle inndeling av kven i Norge som vil vere for og mot omstilling til slutt i boka (s 306-310). Bech Holte tar her, med sin topptunge inngang, for gitt at alle i offentleg sektor (der det store fleirtalet arbeider «på golvet» innanfor f eks helse og undervisning) ønsker å beskytte dagens tilstand og er mot all forandring. Mundal si bok syner med all tydelighet at det er feil. Heldigvis.

»

(Og så skriver han masse mer også, men det blir litt politisk, kanskje)

[Polyanna]

Jeg opplever det egentlig som motsatt av hva du nevner med «aldri for sent å snu». I hvert fall for en god del digre prosjekter, så mangler man strukturer som stopper deg i å kaste gode penger etter dårlige. Det er et bias vi alle har: om vi har brukt 100 000 på å arkitekttegne noe til oss, er det ekstremt vanskelig å kaste inn håndkleet når man ser at huset du har fått tegnet blir dobbelt så dyrt som det du har råd til.

I oljebransjen har man rigget seg for å motvirke dette biaset, med en prosjektmodell som har milepæler som ikke bare er «kontrollpunkter» (som den er i den offentlige proskektmodellen, noe som gjør den omtrent ubrukelig), men start-stopp-beslutninger med omforente kriterier for hva som skal til for å gå videre. (I huseksempelet: konseptfasen skal vise at det lar seg gjøre å bygge et stort nok hus innenfor en sannsynlig ok kostnadsramme, uten at man må felle trær og uten bratt nedkjøring til underjordisk garasje, og som sannsynligvis blir godkjent av plan og bygg. Neste fase skal vise enda mer sikker kostnadsramme innenfor det som man ville ha på forhånd og med et CO2-avtrykk som er innenfor x, osv. Hvis ikke så rykker man tilbake til tegnebrettet, eller stopper prosjektet. Som resultat har vi på norsk sokkel jevnt over prosjekter som leverer på tid og kost, mens vi i det offentlige har regjeringskvartalet, Munch-museet, helseplattformen, for å ikke snakke om det nye Rikshospitalet, som sikkert blir minst 10 Mong i overskridelser. Eller, regnet på en annen måte: mangemange ganger mer, i overskridelse, enn det gjenoppbyggingen av Notre dame kostet. Det prosjektet kan i teorien fint fortsatt stoppes, og burde blitt det, men det virker helt umulig å stoppe et sånt tog når det først har begynt å gå. Regjeringskvartalet burde vært sendt tilbake til konseptutredning da man innså 1) kost 2) endring i risikobildet (droner virker langt mer sannsynlige enn varebiler til å bombe ting…) og 3) de ENORME trafikale utfordringene.

[Polyanna]

Så problemet er egentlig mer «virrete og uklart NÅR man bør snu, slik at man enten får omkamper når man ikke burde ha det, eller ikke snur når man burde gjøre det.

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg opplever det egentlig som motsatt av hva du nevner med «aldri for sent å snu». I hvert fall for en god del digre prosjekter, så mangler man strukturer som stopper deg i å kaste gode penger etter dårlige. Det er et bias vi alle har: om vi har brukt 100 000 på å arkitekttegne noe til oss, er det ekstremt vanskelig å kaste inn håndkleet når man ser at huset du har fått tegnet blir dobbelt så dyrt som det du har råd til.

Er det ikke akkurat dette Mex sier, da?

Forskjellen mellom regjeringsstyrte prosjekter og næringsprosjekter er jo nettopp den politiske dimensjonen, med en beslutningsstruktur som har sin egen til dels kontraproduktive logikk, blant annet styrt av valgkampstrategi, kompromisser og symbolsaker. Ikke at det er feilfritt på noen måte i embetsverk eller underliggende etater, altså, men noen av de prosjektene du peker på har fryktelig høy politisk verdi. Det er et lag som kompliserer bildet, men det er for all del effektiviseringsgevinster å hente. Noe det jo stilles stadig strengere krav til i de fleste sektorer også.

[Polyanna]

Jeg leste Mex som at man alltid kan stoppe og ta en omkamp, også på ting som er vedtatt. (Som jeg absolutt tror skjer og er problematisk). Det med prosjekter som skulle vært stanset er kanskje motsatt utslag av noen av de samme underliggende problemene.

Og du har absolutt rett i at dette er mye politikk. Regjeringskvartalet var det vel Erna som trumfet gjennom. Riksen er en uhellig allianse mellom Høyre og AP (sentralt. I Oslo vil ingen partier ha det, men de to nevnte er tvunget «in line» av partipisken.

Og jeg merker at jeg lot være å nevnte Fornebubanen og fangstanlegget på Klemetsrud. Mange grunner til det, men det er medvirkende at JEG liker de prosjektene. :sparker:

Og så skal det guts til å være den politikeren som setter foten ned også. Og dermed er ansvarlig for å «tape» de pengene som allerede er brukt.

[Polyanna]

Og så opplever jeg at effektivisering oftest ender med kutt her og der. Kutt er ikke effektivisering.

[Pelle]

Min erfaring fra offentlig forvaltning, er at politikk ofte trumfer fagligheten. Og det kan koste penger. Noen politikere vil også starte nye ting, fremfor å bygge videre på prosjekter man har erfaring med, som man vet virker. Og ikke minst, så dynges forvaltningen ned med interne krav om systemer på ditt og datt, innsyn, spørsmål fra opposisjon i tide og utide, politiske krav om ørten utredninger og planer samtidig som man skal kutte og spare penger. Ting MÅ gjøres nøye, ellers blir man hengt i etterkant, og det koster tid og penger.

[Pelle]

Og jeg mener ikke at innsyn ikke er en fin ting. Men i dag snakket jeg med en saksbehandler som hadde fått 200 stk i løpet av ferien. Det tar tid, antakelig mange dager.

Spørsmål fra opposisjon er også både fint og viktig. Men noen er helt ukritiske mht antall. Noen kan f.eks. stille 50 spm i en sak, som da skal besvares faglig. Andre stiller spm som står i saksutredninger (sågar med egne kapitler), men spørsmålsstiller gidder ikke lese selv.

Alt dette er ting som fører til at byråkratiet vokser, sakte men sikkert. For ingen kan sette ned foten.

[Polyanna]

Ja, dette ser jeg også, fra mitt lille hjørne i politikken. Og ofte er det de som maser mest om «sløsing» som står for de mest absurd detaljorienterte spørsmålene.

Og så har vi en tendens til å svare på en hver utfordring med å opprette et eller annet. Er tilsyn, et utvalg, en rapport, en rutine.

[Cauchy]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg opplever det egentlig som motsatt av hva du nevner med «aldri for sent å snu». I hvert fall for en god del digre prosjekter, så mangler man strukturer som stopper deg i å kaste gode penger etter dårlige. Det er et bias vi alle har: om vi har brukt 100 000 på å arkitekttegne noe til oss, er det ekstremt vanskelig å kaste inn håndkleet når man ser at huset du har fått tegnet blir dobbelt så dyrt som det du har råd til.

I oljebransjen har man rigget seg for å motvirke dette biaset, med en prosjektmodell som har milepæler som ikke bare er «kontrollpunkter» (som den er i den offentlige proskektmodellen, noe som gjør den omtrent ubrukelig), men start-stopp-beslutninger med omforente kriterier for hva som skal til for å gå videre. (I huseksempelet: konseptfasen skal vise at det lar seg gjøre å bygge et stort nok hus innenfor en sannsynlig ok kostnadsramme, uten at man må felle trær og uten bratt nedkjøring til underjordisk garasje, og som sannsynligvis blir godkjent av plan og bygg. Neste fase skal vise enda mer sikker kostnadsramme innenfor det som man ville ha på forhånd og med et CO2-avtrykk som er innenfor x, osv. Hvis ikke så rykker man tilbake til tegnebrettet, eller stopper prosjektet. Som resultat har vi på norsk sokkel jevnt over prosjekter som leverer på tid og kost, mens vi i det offentlige har regjeringskvartalet, Munch-museet, helseplattformen, for å ikke snakke om det nye Rikshospitalet, som sikkert blir minst 10 Mong i overskridelser. Eller, regnet på en annen måte: mangemange ganger mer, i overskridelse, enn det gjenoppbyggingen av Notre dame kostet. Det prosjektet kan i teorien fint fortsatt stoppes, og burde blitt det, men det virker helt umulig å stoppe et sånt tog når det først har begynt å gå. Regjeringskvartalet burde vært sendt tilbake til konseptutredning da man innså 1) kost 2) endring i risikobildet (droner virker langt mer sannsynlige enn varebiler til å bombe ting…) og 3) de ENORME trafikale utfordringene.

Veldig godt skrevet! Må fnise litt av at oljebransjen nevnes som god til å levere på tid og kost, så brukes Mong som måleenhet på overskridelse.

[Polyanna]

Det var etter blant annet Mongstads at prosjektmodellen med stopp-milepæler virkelig ble tatt i bruk. Og det tok ganske lang tid.

Men i nyere tid er det bare Yme jeg husker som en offshore-skandale. (Snøhvit er også helt katastrofe, når jeg tenker meg om, men det var det ganske spesifikke grunner til. Og det er et landanlegg, tross alt). Og Hejre, men det er tross alt dansk, om enn med et norsk selskap i partnerskapet (og det finnes ikke mer. Det prosjektet knekte dem helt)

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg leste Mex som at man alltid kan stoppe og ta en omkamp, også på ting som er vedtatt. (Som jeg absolutt tror skjer og er problematisk). Det med prosjekter som skulle vært stanset er kanskje motsatt utslag av noen av de samme underliggende problemene.

Og du har absolutt rett i at dette er mye politikk. Regjeringskvartalet var det vel Erna som trumfet gjennom. Riksen er en uhellig allianse mellom Høyre og AP (sentralt. I Oslo vil ingen partier ha det, men de to nevnte er tvunget «in line» av partipisken.

Og jeg merker at jeg lot være å nevnte Fornebubanen og fangstanlegget på Klemetsrud. Mange grunner til det, men det er medvirkende at JEG liker de prosjektene. :sparker:

Og så skal det guts til å være den politikeren som setter foten ned også. Og dermed er ansvarlig for å «tape» de pengene som allerede er brukt.

Nei, mente akkurat det samme som deg.
"Det er alltid for seint å snu"
Det siste eksempelet hos oss her er at det før 2022 ble vedtatt en del innsparinger, kutt og effektiviseringer i Forsvaret. Og da snakker man fortsatt bare om årsverkskutt. På HR siden ble det besluttet at det skulle kuttes 70 årsverk.
Så kom 2022 og krigen i Ukraina. Da ble det bestemt at Forsvaret skal vokse. Likevel ble da omorganiseringen og kuttene gjennomført i 2023. Fortsatt skal Forsvaret kutte 2,5 milliarder. Fordi man gjør ikke om på et vedtak. Så man tar med den ene hånden, og gir med den andre. Det skaper selvsagt en del utfordringer.

Alle disse store prosjektene som man tvinger igjennom i det offentlige, som for eksempel helseplattformen. Det gapes for stort, man har ikke kontroll og man mister fokus på hvorfor man gjør ting og hvilken verdi det skal gi.
Min påstand er at når man sender ut prosjekter på anbud så blir det prisen som er avgjørende for å vinne anbudet. Man ser ikke nok på fagkompetanse og kvalitet, og ender opp med at de som skal levere ikke kan faget sitt og prosjektet blir mye, mye dyrere. Eksempel her er jo veibygging, hvor entreprenører fra Spania/Italia etc vinner anbudene, halvveis uti prosjektet ser at de ikke får til, og så bare stikker de av, og må man ut med nye anbud, man må rette opp igjen etc etc.

Jeg ser det samme bare jeg trenger å leie inn en konsulent. Da har jeg behov for en fagkompetanse som vi ikke har. Rammene for innleie er satt opp slik at prisen skal telle 60%! Hva er det for noe tull???? Da ender vi opp med å leie inn folk som ikke har riktig kompetanse bare fordi de er rimeligere enn et selskap som har den rette kompetansen.

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og så har vi en tendens til å svare på en hver utfordring med å opprette et eller annet. Er tilsyn, et utvalg, en rapport, en rutine.

Ja, det skal alltid utredes eller lages en ny rapport.
Vi talte opp i en runde vi hadde her. Da fant vi 17 rapporter og utredninger gjennom de 10 siste årene som alle påpekte det samme. På tide å gjøre noe da??? Og ikke starte opp en ny utredning?

[Tjorven]

Statens prosjektmodell har en rekke beslutningspunkter. Jeg tenker at både byråkrater og politikere bør kunne ta innover seg at disse faktisk er muligheter til å si "nei". Uansett hvor mye penger som allerede er brukt i prosessen. Hvis forslaget ikke ser fornuftig ut, så skal man rett og slett ikke gjøre det.

OG; og dette synes jeg er viktig; da skal man ikke i gang med en ny utredning om akkurat det samme kort tid etterpå. Særlig ikke hvis forutsetningene er nøyaktig (eller i hvert fall tilnærmet) de samme som i forrige runde. Da blir det bare skapt masse forventninger og brukt masse penger ... som ikke er til nytte for noen.

Svensk riksrevisjon kom med en rapport for et par år siden på akkurat dette. At etatene må skjønne at beslutningspunktene også må brukes til å stoppe ikke-lønnsomme prosjekter (så lenge lønnsomhetsanalysene også inkluderer ikke-prissatte virkninger). Jeg kunne øsnket meg at norsk riksrevisjon kom med samme uttalelse. Da kunne vi/jeg hatt mer makt bak ordene hvis vi ønsket å stoppe "unødvendige" utredninger.



Altså; dette er et tema jeg mener mye om.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av Mex, her.

Ja, det skal alltid utredes eller lages en ny rapport.
Vi talte opp i en runde vi hadde her. Da fant vi 17 rapporter og utredninger gjennom de 10 siste årene som alle påpekte det samme. På tide å gjøre noe da??? Og ikke starte opp en ny utredning?

Hvorfor er det sånn? Vet ikke de som setter i gang nye undersøkelser om de tidligere undersøkelsene?

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av Ine, her.

Hvorfor er det sånn? Vet ikke de som setter i gang nye undersøkelser om de tidligere undersøkelsene?

Jeg skulle likt å vite svaret på dette selv.
Mine hypoteser;
1. De vet ikke om dem
2. De stoler ikke på dem
3. De er uenige i konklusjonene og tenker at rapporten/undersøkelsen er farget
4. De vet ikke hvordan de skal ta tak i utfordringene
5. Det er lettere å sette i gang utredelser/undersøke mer da slipper man å ta noen upopulære avgjørelser

Særlig politikere havner i den siste, tenker jeg. De sitter gjerne bare i 4-8 år og vil ikke bli husket for noe som kanskje kan oppfattes som upopulært. Eller kanskje det koster penger og pengebruken blir ikke så "synlig".

Og mange tror jeg havner under punkt 4. De har rett og slett ikke nok kompetanse til å iverksette riktige tiltak.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Min erfaring fra offentlig forvaltning, er at politikk ofte trumfer fagligheten. Og det kan koste penger. Noen politikere vil også starte nye ting, fremfor å bygge videre på prosjekter man har erfaring med, som man vet virker. Og ikke minst, så dynges forvaltningen ned med interne krav om systemer på ditt og datt, innsyn, spørsmål fra opposisjon i tide og utide, politiske krav om ørten utredninger og planer samtidig som man skal kutte og spare penger. Ting MÅ gjøres nøye, ellers blir man hengt i etterkant, og det koster tid og penger.

Det er min erfaring også. Godt faglig arbeid i månedsvis kan kastes på båten etter et benkeforslag i et bystyremøte.

Alle prosjekter må får budsjettene behandlet offentlig i alle instanser fra dag 1. Misforstå meg rett, vi skal ha innsyn, men må vi fortelle hvor mange penger vi har til et prosjekt FØR prosjektet går ut på anbud? Hvordan skal vi få markedsstyrte priser da? Når du har 200 kroner i handa og spør han som sitter med buttikken i fanget, som Lillebjørn Nilsen sa, om hva det han selger koster, så koster det ALDRI mindre enn 200 kroner.

Jeg mener at alt av budsjetter for store byggeprosjekter bør unntas offentlighet frem til anbud er kommet inn. Hva administrasjonen legger til grunn og har beregnet at prosjektet bør koste bør holdes hemmelig frem til fasiten er kommet inn i form av at entreprenører har levert anbudene på jobben. Først da ser man hva markedet sier at dette prosjektet faktisk koster.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Mex, her.

Jeg skulle likt å vite svaret på dette selv.
Mine hypoteser;
1. De vet ikke om dem
2. De stoler ikke på dem
3. De er uenige i konklusjonene og tenker at rapporten/undersøkelsen er farget
4. De vet ikke hvordan de skal ta tak i utfordringene
5. Det er lettere å sette i gang utredelser/undersøke mer da slipper man å ta noen upopulære avgjørelser

Jeg tror det er særlig disse to. Vi har jo hatt eksempler på politikere som mener at "forskningen må være næringsvennlig". Da er det klart at en rapport som konkluderer feil, helst bør glemmes. Mange rapporter, særlig når det gjelder klima kanskje, har jo kjipe konklusjoner for oss, så det er enklest å glemme de og bestille nye der også.

[My]

Jeg tenker også særlig 3. Her sendes mange saker tilbake til administrasjonen, med beskjed om å utrede videre for å finne en løsning, når konklusjonen blir en annen enn det politikerne ønsker. Ofte resultat av intens lobbyvirksomhet fra sterke næringslivskrefter (og ikke minst når personer med utbyggingsinteresser selv sitter i Bystyret ). Er mitt inntrykk.