Vil vi ha hund igjen?

[Mex]

Diskusjonen har vært oppe til diskusjon jevnlig de siste 10 årene etter at retrieveren vår døde da gutta var små. Nå er diskusjonen oppe igjen. Eldstemann (18) er ikke delaktig lenger, men minstemann på 14 er. Mannen er også veldig på glid igjen.
Jeg elsker å ha hund. Men jeg elsker ikke den konstante dårlig samvittigheten hvor jeg stadig føler at jeg ikke strekker til. Og så vet jeg at uansett hvor store lovnadene blir på turgåing, trening etc, så vet jeg at pelsstell, veterinær, ekstra husarbeid, nattevåk, tidlige morgener, grunntrening etc faller på meg.
Vil jeg dette?
Nå er ungene på vei ut av redet. Minstemann er vel hjemme i 5 år til, etter det vet vi ikke.
Vil vi binde oss til 10-14 nye år?
Åååå.. vanskelig!

[Mikkeline]

Jeg har nå en 13 år gammel hund, så jeg er også litt i den prosessen du er.
Min yngste er 15, så det er begrenset hvor mange år han vil bo hjemme. Mannen er ikke veldig involvert i tur med hund, så det meste faller på meg. Jeg elsker å ha hund, og trives veldig godt med å ha noe som tvinger meg til å gå tur hver dag. Jeg er veldig usikker på hvordan selvdisiplinen min vil funke uten hund som turkompis.
Jeg har landet på at vi ikke skal ha ny hund. Mann og barn tror ikke at jeg vil trives uten, så vi får se.
Hovedargumentet mot er at det blir veldig mye alenetid for hunden når vi bare er to voksne hjemme og begge periodevis har lange dager på jobb.

[Mex]

Ja, det er litt av argumentet mitt også.
Samtidig planlegger vi å flytte om halvannet år. En hund kan gjøre det lettere å få 14- åringen til å godta flytteprosessen. Og vi vil da bo nærmere arbeidsplassene våre, og vil bidra til kortere arbeidsdager.

[Blondie]

Jeg elsker hunden min mer enn selve livet ( ), men det blir ikke ny hund. Det er en livsstil og mye ansvar, og jeg kjenner på mye dårlig samvittighet. Nå er yngste i huset her 17 år og vi voksne vil nok være litt friere enn vi er nå.
Jeg er også syk, så mye av oppfølgingen ligger ikke hos meg.

[Anne C]

Hunden vår blir 10 år nå, og han er den første hunden vi har. Vi skal ikke ha ny hund igjen. Regner med at vi har han et par-tre år til, men etter det er det slutt. Vi er utrolig glad i hunden vår, og gruer oss til den dagen han ikke er her mer. Men ny hund når begge nærmer seg 60 år skjer ikke.

[Lhi-My]

Jeg har tre og skal ha ny valp i løpet av våren/forsommeren hvis jeg finner en oppdretter med riktig kull. Jeg har en labrador på snart 13, en labrador på snart 11 (med et helseproblem som gjør at han ikke blir stort eldre) og en tibetansk terrier på 7,5 år. Det blir ny labrador, trolig en brun eller gul tispevalp, men jeg er kresen både på oppdretter og valp, så jeg har leita en stund uten å finne det jeg vil ha.

Jeg kan ikke se for meg et liv uten minst en hund, aller helst flere. Jeg elsker å se flokken, samhørigheten og gleden de tre har av hverandre og har nok kommet fram til at jeg alltid skal ha minimum to stk. Hundene, iallfall de jeg har nå, trives i flokk og jeg liker å se nettopp flokken. Det hjelper kanskje litt på den dårlige samvittigheten over å la de være alene hjemme også, men bare litt. Hunder vil helst være der menneskeflokken er og det blir aldri helt ok å la de være hjemme alene lenge selv om de er flere og har selskap av hverandre. Jeg har aldri med hundene på jobb, men jeg jobber fleksibelt og veldig nær der jeg bor, så de er ikke alene mer enn jeg synes er greit.

[liefje]

Hunden vår er 11 år gammel. Jeg, som ikke ville ha hund, elsker henne over alt på jord og ser meg gru frem mot dagen hun ikke lenger vil være hos oss. Imidlertid er jeg sikker på at vi ikke skal ha noen annen hund etter henne. Det vil rett og slett aldri bli henne, den fineste og mest perfekte hunden i hele verden. Men hun skal såklart leve i veldig mange år til. :ber:

[tinkadott]

Vår blir 6 i mai, barna har ikke bodd hjemme siste året (minste kommer flyttende nå, men avlaster ikke med tur akkurat). Vi skal ikke ha hund igjen tenker jeg, selv om jeg elsker å ha henne her. Om hun lever i 8 år til er jeg 55 isj, mannen 60, og vi vil slippe dårlig samvittighet og stress hjem så hun ikke er alene. Hun er lite alene nå pga turnusjobbing, og hun er sterk pådriver til at jeg får så og si daglige turer. Kan ikke være foruten henne, men blir ikke ny.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av liefje, her.

Det vil rett og slett aldri bli henne, den fineste og mest perfekte hunden i hele verden. Men hun skal såklart leve i veldig mange år til. :ber:

Det er sånn vi tenker om vår hund også. Vi får aldri igjen "han", og da kan det være det samme. Selv om vi garantert blir minst like glad i en ny hund. Men jeg er rett og slett ikke noe hundemennenske, det har jeg aldri vært.

[Storm]

Kjæresten min og jeg har felles hund nå, som er ett år og en skikkelig godgutt. Vi er fortsatt særboere, og han bor hos kjæresten min mesteparten av tiden og derfor faller også det meste av jobb på han. Jeg har vokst opp med hund og ser veldig tydelig nå hvor mye jeg har savnet å ha en hund i livet. Heldigvis er kjæresten minst like glad i hund som meg, jeg ville aldri tatt på meg ansvaret alene. Det er en bonus når barna bidrar, går tur osv, men det blir jo mitt/vårt ansvar å ta morgenturen f.eks.

[Nera]

Vi har to hunder, halvsøsken på 4 år og straks 2 år, og jeg synes livet er bedre på alle måter med hund. Dette gjelder selv når de ødelegger ting (luer og votter er favoritten), eller som eldstehunden: spiste en halv skål Smash fra bordet rett før jul da vi var på restaurant (ungene var hjemme), noe som medførte digitalt veterinærbesøk og fullstendig forbud mot godbiter i en uke etterpå. Nå står de og maser fordi jeg har funnet fram seler og belte

[Molly]

Det er en stor avgjørelse å ta, for det er mye ansvar å ha hund. Jeg har bodd alene i nesten seks år, med barn annen hver uke (og storesøster på utenlandsstudier i tre av disse årene). Jeg tenkte lenge og vel før jeg besluttet at jeg var klar for ansvaret, og jeg måtte vente enda en stund før den rette valpen dukket opp. Nå har jeg hatt henne i nesten 2,5 år, og selv om jeg blir veldig bundet så ville jeg aldri vært uten hund igjen. Det er så utrolig mye selskap og kos, og de gangene jeg låner henne bort synes jeg det er tomt og stille rundt meg.
Kjæresten min fikk seg hund noen uker før meg, så vi hadde valper samtidig. Det var fullstendig kaos, så to valper på en gang gjentar vi ikke. Men de har utrolig stor glede av hverandre, så vi kommer nok alltid til å ha to hunder.

[Malama]

Det snakkes om og ønskes av enkelte i familien en ny hund her også.
Det begynner å bli noen år siden sist. Minstemor mener å savne hunden inderlig og jeg mener hun knapt kan huske den, hun døde i mars 2018. (Og minstemor var altså da 2 år gammel, nå er hun 9)

Vårt yngste barn er altså 9 og en eventuell ny hund kommer derved til å bo her lenger enn ungene vil jeg forvente. (Den forrige hunden vår ble nesten 15 år gammel) så jeg mener det ikke kan være ungenes ønsker som teller mest. Særlig eldste som er 16 og går på vgs og er forventet å flytte hjemmefra om 2,5 år for folkehøyskole eller studier eller noe deromkring .

Men mannen er på glid, så vi får se. Jeg er ikke den som står på for å få en, men om han absolutt vil og har gode argumenter skal jeg ikke nekte.

[Erica]

Vi hadde hund som døde høsten 2022 og trodde vi ikke skulle ha hund igjen. Det gikk 4 måneder, så hadde vi inngått avtale med en oppdretter og 2 måneder etter der igjen fikk vi tispa vi har nå. Angrer ikke ett sekund. Vi har fleksible jobber, mannen jobber mye hjemmekontor, og vi har nesten ikke hjemmeboende barn lenger (den minste er mest hos kjæresten), så dette er veldig godt selskap, og får oss ut på tur i frisk luft. Jeg driver litt aktivitet med hunden også, så det er også blitt en hobby. I tillegg har jeg venninner med hund, så vi går tur sammen og det er sosialt og kjekt.

[Nada]

Det er et vanskelig spørsmål å svare på og svarene vil være forskjellig fra alle omtrent.

Vi har en åtte år gammel hund nå og jeg sier at vi ikke skal ha en ny når han blir borte. Men...det er jo så koselig selskap, både på tur og hjemme. Så jeg skal aldri si aldri.

[frukt]

Dere kan jo teste det ved å passe en hund kanskje? Jeg prøvde meg som kattepasser da jeg vurderte å få meg katt for noen år siden, og da fant jeg ut at det skulle jeg ihvertfall ikke ha.

[Blondie]

Jeg er definitivt et hundemenneske og får bedre livskvalitet av å ha ham her. Likevel har jeg jo lært at det er mye som kan skje på de årene et hundeliv varer. Jeg har derfor landet på at jeg får passe andres hunder mer istedet. Regner med at jeg får noen hundebarnebarn snart.

[Señora]

Nei, vi skulle ikke ha ny hund… vel, ny hund er i hus og vi elsker det ����. Det ble for tomt uten hund. De eldste er flyttet, yngste jobber på båt men bor hjemme.

[Magica]

Vi har fått oss hund/valp nå, og vi har ett barn igjen hjemme, som blir 11 i februar. De to eldste sønnene har flyttet ut. Vi tenker at det blir veldig kjekt at 11-åringen skal få selskap når hun kommer hjem fra skolen og i familien vår ellers. Jeg ønsker å komme meg mer ut på tur og få et mer aktivt liv, og jeg tror at hunden vil bidra til det.

[Timar]

Jeg skrev et langt svar, men det ble borte.

Det korte svaret er Nei.

Jeg orker ikke å bli så bundet igjen, særlig når barna er større. Og så orker jeg ikke all den dårlige samvittigheten for at hunden er for mye alene hjemme, får for lite stimuli og for få langturer.

Jeg er veldig glad i å gå tur, men det er ikke gitt at jeg har tid og lyst til å gå tur akkurat når hunden trenger tur.

Jeg har bonushjem til min hund omtrent halvparten av tiden
Skal jeg ha hund igjen, så blir det nok jeg som er bonushjemmet. Mulighet til å bli godt kjent med en hund og ha tilgang på hund, uten å ha det egentlige ansvaret.