Mat og skam (gammelt NM-innlegg)

[Skilpadda]

[dette er hentet fra en veldig lang tråd for to år siden, som het "Skjemmes du over å spise?"]


Overspising er en ganske utspekulert form for selvskading, egentlig. Anorektikere og bulimikere som blir sykelig tynne sees på med et helt annet blikk - det er så åpenbart for oss rundt at de skader/straffer seg selv, den utsultede kroppen er et uhyre sterkt bilde som trekker assosiasjonene i retning konsentrasjonsleirfanger og ofre for hungersnød. Det er tragisk og alvorlig, man ser med en gang at dette er en kropp det har blitt utøvd vold mot. Å sulte seg selv nesten til døde er like åpenbart "voldelig" som å skjære seg med barberblader. Den altfor tynne personen sees som hard, rasjonell, viljesterk og disiplinert, uten hensyn for seg selv. (Og mange har nok - dessverre! - et ikke ubetydelig snev av respekt og beundring for denne personen som har en slik selvdisiplin.)

En tykk og velfødd kropp, derimot, vekker avsky og nedlatenhet, den er ikke tragisk, men heller latterlig. Den umiddelbare følelsesmessige reaksjonen hos den som ser på, er at "her er det noen som er veldig snill mot seg selv, som unner seg selv alt hun ønsker seg!". Den overvektige sees som svak og egoistisk, som udisiplinert og fråtsende, som frastøtende og patetisk. Skaden som den overvektige påfører seg selv, er ikke primært den fysiske (selv om det selvsagt også er fysisk skadelig å være svært overvektig), men heller den psykiske, og består i forakten hun møter - både hos seg selv og andre. Og denne skaden er mye vanskeligere å se for omverdenen - fordi omverdenen også føler forakt for henne, i større eller mindre grad.

Mange overspisere forsøker, paradoksalt nok, å skjule seg inni fettet. Ved å bli ekstremt tykke, opplever de at folk rundt dem bare ser fettet og ikke ser personen inni lenger. Man slutter for eksempel å være et sexobjekt (jeg kjenner til en svært overvektig dame som ble grovt seksuelt misbrukt som barn - moren hennes sa til henne da hun var liten at hvis hun ble tykk, ville ingen mann ha henne, og det syntes hun hørtes helt fantastisk ut...), og man finner en rolle som er ganske lett å spille, så man slipper å vise verden hvem man egentlig er.


Jeg mener selvsagt ikke å påstå at alle overvektige er det fordi de har alvorlige fysiske eller psykiske lidelser. (Det er ikke engang alle overvektige som syns det gjør noe at de er overvektige - og akkurat det ser faktisk ut til å provosere mange!) Mange overvektige har et helt uproblematisk forhold til mat, de spiser bare feil/for mye, og "gidder" ikke trene. Men det er ganske opplagt, fra denne tråden, at forakten man føler seg utsatt for som overvektig, er ganske så reell. Og når slike holdninger gjennomsyrer samfunnet - og vårt eget selvbilde - så er det etter hvert ikke langt fra sannheten å si at nesten alle overvektige har et problematisk forhold til mat og kropp. Og det er i hvert fall ikke en særlig konstruktiv utvikling, hvis det vi ønsker oss er en sunnere og gladere befolkning (og sunne, friske barn)!