Å se sine barn under tilsyn

[Sitron]

Eller nærmere bestemt;

Sitat:

Barnevernets forslag går ut på at moren skal få se gutten bare to ganger i året, tre timer hver gang. Og det skal skje under tilsyn.

Fra denne artikkelen.

Jeg lurer på hva som er poenget. Om man tar et barn fra moren, frivillig eller ufrivillig, så ser jeg på det som intet annet enn traumatisk for mor/barn å kun få se hverandre 6 timer i året. Barnet vil ikke kjenne moren, det har intet grunnlag for å ha relasjoner til moren i det hele tatt, spesielt siden dette barnet ble tatt fra moren ved fødsel.

Er det virkelig ikke bedre med et rent brudd, fremfor slik følelsesterrorisering som dette muligens vil medføre? Hva er seks timer egentlig? Ingenting. Å sitte i et rom med et barn og andre voksne som stirrer deg over skulderen, det må da være bedre for alle parter å la vær?

[Vimsen]

Meningsløst og KUN opprivende. For alle parter.

[nikki]

Enig.Dette kan umulig ha noen hensikt.Bare fælt og opprivende for mor og barn

[Beckett]

Dette virker jo bare helt meningsløst.

[MsM]

Kan dette på noen som helst måte være til barnets beste?

[Mei]

Svært vanskelig å uttale seg om en sak gjengitt av VG. Bare siste setningen om at de ansatte som jobber med jenta er ilagt "munnkurv" av hennes advokat, viser at avisen atter en gang har tatt standpunkt, og er mot barnevernet.

Generelt forteller saker som omtaler barnevernet i media aldri begge sider av en sak. Barnevernet har taushetsplikt. Barnevernet skal ha taushetsplikt.

[Polyanna]

Jeg vil tro det ligger faglige vurderinger bak at "litt er bedre enn ingenting". Mor er mor, uegnet eller ei, og jeg antar at det å møte henne i blant, se hvordan hun har det og fortelle hvordan en selv har det, gir en slags kontinuitet, selv om det selvsagt er vondt der og da.

Det må være verre å gå og lure?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Er det virkelig ikke bedre med et rent brudd, fremfor slik følelsesterrorisering som dette muligens vil medføre? Hva er seks timer egentlig? Ingenting. Å sitte i et rom med et barn og andre voksne som stirrer deg over skulderen, det må da være bedre for alle parter å la vær?

Jeg tror ikke man kan snakke om et "rent brudd" i en slik sammenheng. Jeg vet ikke hvem farfaren min er, og jeg skulle gjerne ha visst det. Ikke for å ha en relasjon til ham, men rett og slett vite hvem han var.

Jeg vil tro at denne typer følelser er ganske universelle. Hvorfor i all verden melder folk seg ellers på "Tore på sporet"? Hvorfor lette tyskerungene etter fedrene sine?

Jeg tror det å kjenne til sitt opphav er en verdi.

[mammami]

Om dette er traumatisk eller ikke er vel helt avhengig av rammene og tilretteleggingen rundt barnets oppvekst forøvrig. Polyanna har et viktig poeng med at litt er bedre enn ingenting.

Mor har ingen rolle i dette barnets oppvekst, men hun er fortsatt mor, og barnet er fortsatt hennes avkom. Jeg ville tro at det kunne være greit både for mor og barn å ha minimal kontakt fremfor ingen. Blant annet kan barnet kanskje slippe å leve med urealistiske fantasier om hvordan "den egentlige moren min" er.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av zol, her.

Svært vanskelig å uttale seg om en sak gjengitt av VG. Bare siste setningen om at de ansatte som jobber med jenta er ilagt "munnkurv" av hennes advokat, viser at avisen atter en gang har tatt standpunkt, og er mot barnevernet.

Generelt forteller saker som omtaler barnevernet i media aldri begge sider av en sak. Barnevernet har taushetsplikt. Barnevernet skal ha taushetsplikt.

Poenget er ikke denne saken. Poenget er at slike ordninger finnes. Hva som ligger bak er irrelevant.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg tror det å kjenne til sitt opphav er en verdi.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Man kan kjenne til sitt opphav uten å måtte tvinges til samvær seks timer i året med en person man ikke kjenner.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av mammami, her.

men hun er fortsatt mor, og

Jeg er uenig i dette. Man blir ikke mor av å presse ut et avkom. Biologisk forelder, ja, men å være mor er så uendelig mye mer.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg er uenig i dette. Man blir ikke mor av å presse ut et avkom. Biologisk forelder, ja, men å være mor er så uendelig mye mer.

Amen! Man blir ikke mor av å føde et barn! Å være mor innebærer å gi kjærlighet og omsorg, biologi alene gjør en ikke til mor/far.

Og om moren sier fra seg omsorgen, så bør vel dette barnet adopteres bort (forutsatt at ikke far har foreldrerett da)?

Jeg kommer aldri til å forstå meg på det foreldrevernet man har i Norge, der foreldre får sjanse på sjanse og barn sjelden frigis for adopsjon, for det kan jo hende at foreldrene kanskje, muligens, en gang i framtiden skjerper seg. Som om det å ha familietilhørighet til biologiske foreldre er det ultimate for et barn, uansett hvor dårlige foreldre de er

Fosterhjem er en fin ordning det, men i de tifellene hvor
man ser for seg at ungene skal bo i fosterhjem til de blir voksne, med minimal konakt med biologiske foreldre, så begriper jeg ikke at man ikke kan adoptere dem bort i stedet.

At ungene vil føle savn og lure på hvem biologiske forldre er, er et dårlig argument for å opprettholde kontakt med mennesker man kun deler gener med.

[Mams]

Om man ønsker at mor og barn skal ha litt kontakt synes jeg man bør øke antall besøk en del. 2 møter i året blir alt for lite for at man skal kunne kalle det noen kontakt. For barnet vil jo moren være ukjent hver gang i en del år framover.
Om valget hadde stått mellom de 2 besøkene eller ingenting ville jeg si at det beste for begge parter vil være ingenting.
Dette blir jo bare vondt og opprivende for begge parter.

Fin kommentar fra Zol - jeg leste artikkelen - og det er klart at her ligger det mange ulike faktorer som skal tas hensyn til. Vi vet jo heller ikke om barnet skal presenteres for den biologiske moren som at "hei gutten din - her er moren din".

Det kan jo godt være at dette barnet aldri skal tilbake til moren, men det kan jo være en mulighet for at barnet og moren kan kjenne hverandre bedre og treffes jevnlig senere i livet. Jeg tror barn har best av å vite sannheten, og hvis barnet hennes vil treffe moren senere, er det jo fint at de har fått opprettholde noe kontakt.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av TBM, her.

Jeg tror barn har best av å vite sannheten, og hvis barnet hennes vil treffe moren senere, er det jo fint at de har fått opprettholde noe kontakt.

Sannheten trenger ikke innebære unødvendig kontakt.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Man kan kjenne til sitt opphav uten å måtte tvinges til samvær seks timer i året med en person man ikke kjenner.

Selvfølgelig kan man det, men mange som har en annen biologisk familie enn den de regner som "sin egen", velger alikevel å oppsøke sin biologiske familie. Jeg vil si at det er lettere å danne seg et inntrykk av folk RL enn på andre måter. Jeg har feks truffet flere har på FP på treff, hvorfor gjør jeg det hvis ikke det å sees i "virkeligheten" ikke tilføyer noe ekstra?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Selvfølgelig kan man det, men mange som har en annen biologisk familie enn den de regner som "sin egen", velger alikevel å oppsøke sin biologiske familie.

Selvsagt, men innebærer ikke nettopp det å SELV velge å ta kontakt, det å ha forståelse for hva som skjer? Har en 2-3-4 åring en slik forståelse?

[Polyanna]

Jeg tror kanskje vi har ulik oppfatning av betydningen av biologi. Jeg er nok farget av mine egne sterke følelser for mine biologiske røtter. Andre har andre erfaringer. Man ser jo også at noen adopterte er svært opptatt av sitt biologiske opphav, for andre er det helt uviktig. Det er ikke så lett å vite hva et barn vil føle rundt dette før det blir stort.

Jeg syns, som him, at det å faktisk ha sett noen, hørt dem prate, osv., gir et tydeligere bilde av hvem de ER, og at dette vil kunne være til hjelp for barnet i oppveksten.

I dette tilfellet: Moren er 15 år, og mye kan skje rundt hennes utvikling. Det er ikke utenkelig at de kan ha en tettere relasjon i fremtiden.

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Selvsagt, men innebærer ikke nettopp det å SELV velge å ta kontakt, det å ha forståelse for hva som skjer? Har en 2-3-4 åring en slik forståelse?

Jeg vet av egen erfaring at jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å selv ta kontakt da jeg ble gammel nok. Jeg skulle ønske noen hadde tatt ansvaret for å holde den kontakten jevnt eller ujevnt i oppveksten min. Jeg er for ordninger som dette, hvis alternativet er ingen kontakt med forelder i det hele tatt.