Sosial på kollektivtransport om morgenen

[Tjorven]

Jeg har i det siste lest kaffebloggen med en viss interesse og undring. Jeg er svært sosial og ekstrovert av meg. Jeg blir glad når jeg møter kjentfolk på bussen om morgenen (tar bare buss en dag i uka siden jeg sitter hos en kunde den dagen, resten av dagene går jeg alene).

Det har overhodet ikke slått meg at disse menneskene, som jeg anser som vennene mine, ikke skal ha lyst til å skravle med meg. Men sånn kan det altså ha seg? At de har mer lyst til å sitte i fred og våkne?

Kan noen forklare meg om takt og tone på morgenbussen?

[Bluen]

Jeg kan være litt sånn, må jeg innrømme. Det skyldes ikke at jeg ikke synes det er hyggelig å møte kjentfolk som jeg prater lett med, men at jeg leser sakspapirer på toget og dermed korter litt ned på arbeidsdagen. Hadde jeg f.eks. satt meg ved siden av barnehagefaren jeg skimtet foran meg i påstigningskøen for dagens "buss for tog", ville jeg ha måttet jobbe en halvtime lengre i ettermiddag. Derfor dukket jeg ufint ned på en av de fremste radene og lot som ingenting.

[Myrsnipa]

Jeg er veldig glad jeg ikke tar kollektivtransport om morgenen, for selv om jeg er svært sosial/ekstrovert så hadde jeg klikka om jeg måtte sitte og jabbe med folk før fuglene feis.

[Adrienne]

Noen ganger trenger jeg å våkne, da passer jeg på å sette meg på et sete hvor jeg får være i fred og er det skravlebøtter bak meg (som i dag) så stapper jeg musikk i ørene og får meg den halvtimen jeg trenger på å bli et bedre menneske. Andre ganger er det veldig hyggelig å sitte og prate skjit, det kommer an på dagsform og humør.

[Tjorven]

Det er ingen som har gitt uttrykk for at de ikke vil skravle. Men jeg leser jo av kaffebloggen at ikke alle er like skravlesyke som jeg er om morgenen. Jeg vet jo at jeg er a-menneske og at ikke alle er det.

Vil folk som ikke vil skravle gi uttrykk for det?

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Vil folk som ikke vil skravle gi uttrykk for det?

Nei, nei, det ville jo nærmest være sosialt selvmord. Og det ser selv jeg, som er introvert B-menneske. Jeg hadde selv blitt alvorlig snurt hvis jeg hadde satt meg ved siden av kjente og fått beskjed om at "vet du, jeg føler ikke for å snakke med deg i dag, jeg".

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Nei, nei, det ville jo nærmest være sosialt selvmord. Og det ser selv jeg, som er introvert B-menneske. Jeg hadde selv blitt alvorlig snurt hvis jeg hadde satt meg ved siden av kjente og fått beskjed om at "vet du, jeg føler ikke for å snakke med deg i dag, jeg".

Hvordan vet man da om det er riktig å skravle eller ikke?

[Lizzie]

Jeg jobbet sammen med en slik i fjor. Vi tok buss sammen en halv time hver morgen, men hun satte seg alltid alene foran istedenfor bak med meg. Hun trengte rett og slett den tiden, for vi skravlet mye på hjemveien!

[Kirsebær]

Jeg er så glad når jeg møter andre glade mennesker på morgenen. Jeg hadde elsket å møte deg på bussen, Tjorven.

Alle rundt meg er stille og mutte og grynter i kaffekoppen sin. Så da har jeg begynt med det jeg også.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Hvordan vet man da om det er riktig å skravle eller ikke?

Når vedkommende panisk ser en annen vei eller blir veldig opptatt av skolissene sine. Eller bare hilser og beveger seg videre bakover i bussen/på perrongen, har jeg hørt (funker bare med mer perifere bekjente).

[Katta]

Jeg er glad jeg ikke tar kollektivtransport om morgenen tror jeg. Ja, jeg har jo alltid lyst til å snakke med venner, men hjernen er sirup på den tiden av døgnet så jeg fungerer best i mutt modus.

Og nei, man sier ikke fra når man er i mutt modus. Dessuten vil jeg jo snakke, jeg har bare ikke lyst. Eller noe sånt. Dvs jeg er glad for å snakke, men jeg skulle mye heller møtt på vedkommende en time senere.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Hvordan vet man da om det er riktig å skravle eller ikke?

Hvis de ikke sier det eller viser det, så har du jo ingen måte å finne ut av det på.
Hvis de skravler tilbake, så må du bare gå ut i fra at de liker det.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Vil folk som ikke vil skravle gi uttrykk for det?

På toget vårt er det ganske åpenbart om folk er interessert i å prate eller ei, man leser det lett på kroppspråk og hvor folk setter seg. Det er jo omtrent de samme folka som tar toget hver dag, så det har jo etablert seg en ganske fast togreisekultur i den ubetjente vogna.

Men er jeg trøtt og sliten og det kommer dumpende ned en bekjent på setet ved siden av meg så er det jo hyggelig å prate, så det gjør jo ingenting om det skjer.

Et par ganger har jeg sagt i fra at jeg må jobbe, og det respekteres selvsagt.

[rine]

Hvis jeg er veldig trøtt, ønsker jeg helst å sitte i fred og ro, kikke tomt ut av vinduet og høre på musikk. Møter jeg f.eks en gammel klassevenninne som jeg har lyst til å snakke med, synes jeg det er hyggelig. Møter jeg en jeg ikke er så interessert i å snakke med, ville jeg foretrukket Ipoden. Å tørrprate med naboer som jeg kan snakke med nårsomheslt ellers, er heller ikke noe jeg har veldig lyst til, og foretrekker IPoden der også. Men jeg er egentlig utadvendt og sosial, altså.

Men, altså: Hvis noen setter seg ved siden av meg og insisterer på å skravle, så tenker jeg ikke noe spesielt om dem, jeg har innsett at det er jeg som er litt sær på det området.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Hvordan vet man da om det er riktig å skravle eller ikke?

Nah, la folk ta ansvar for seg selv. Prøver de å rømme til andre delen av trikken kan du jo la være å løpe etter, men det er helt fint å skravle litt selv om man egentlig ikke har våkna. Man tør jo som regel opp etterhvert. I hvertfall virker jeg sånn. Jeg vil jo ikke at du skal la være å snakke med meg fordi jeg kanskje ikke har boota ennå.

[Blå]

Jeg var en av de som sa det, så jeg kan jo svare. Om det faller seg slik at jeg treffer noen å prate med, så prater jeg og synes det er hyggelig. Men jeg oppsøker ikke prat. Jeg går ikke bort til perifere bekjentskaper og setter i gang. Jeg har ipoden på og setter meg der jeg ikke kjenner noen. Er det gode venner der så prater jeg.

Men jeg synes det er greit at det kan være lov å bare nikke til et bekjentskap og så sette seg et annet sted for å få de ti minuttene alene.

Om noen tydeligvis har lyst til å prate med meg, så ville jeg aldri sagt at jeg ikke orket prate. For det orker jeg jo egentlig alltid. Og strikke kan jeg gjøre uansett, så lenge vi får sitteplass, så det er ikke noe problem. Jeg hadde pratet med deg på bussen når som helst Tjorven.

[tink]

Jeg tar det som det kommer. Det kan være fint å prate litt, og det er deilig å ha 20 minutter med radio eller bok, eller bare til å sove.

De helt perifere som jeg treffer i ett og annet familiebesøk (ikke min familie) nikker jeg til og setter meg på et annet sete. Klasseforeldre prater jeg gjerne med når vi treffes, det skjer heldigvis ikke hver dag.

[rine]

For meg handler det forresten mest om at jeg har behov for den lille pustepausen før det "braker løs." Styr med unger som skal ut døren og rekke skole og en drøy halvtime senere skal man "prestere" igjen i klasserommet. Hadde jeg hatt en jobb der jeg kunne startet dagen rolig med kaffe og maillesing, ville det ikke vært så om å gjøre å få puste ut på bussen, tror jeg.

[Skilpadda]

Jeg synes det er hyggelig å treffe kjente på banen, og slår gjerne av en prat, både om morgenen og om ettermiddagen, enda jeg er både introvert og B-menneske. Og det finnes vel ikke noen soleklar regel for når det er riktig å snakke med folk og ikke - dessverre. (Eller heldigvis?)

[veobra]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Når vedkommende panisk ser en annen vei eller blir veldig opptatt av skolissene sine. Eller bare hilser og beveger seg videre bakover i bussen/på perrongen, har jeg hørt (funker bare med mer perifere bekjente).

Jeg passer på å gå inn først og sette meg med et ledig sete ved siden av. Hvis vedkommende vil skravele setter han seg der, hvis han ikke vil skravle siger han inn på et annet sete.