Er å rose noe implisitt å kritisere noe annet?

[Pebbles]

Dette er noe jeg tenker på med jevne mellomrom og ble trukket fram i bevisstheten igjen da jeg leste tråden om menn som barberer under armene.

I den nevnte tråden var det riktignok aktiv misliking av mannebarbering, og da blir det ikke så veldig implisitt (og med det ikke så veldig egnet som utgangspunkt for denne tråden), men det fikk meg til å tenke over saken likevel. For kan man ikke si at man foretrekker menn som lar håret være uten å med det kritisere menn som velger annerledes - og for den del kvinner som velger menn som velger annerledes?

Jeg har en svigermor som er selveste dronningen av å tolke ros av noe som kritikk av noe annet. Jeg husker enda godt en episode for mange år siden da jeg akkurat hadde hilst på svigermors yngste bror for første gang og sa til henne at jeg syntes han var veldig hyggelig. Hvorpå hun strammer munnen og sier snurt "De andre brødrene mine er hyggelige de også, altså."

Jeg ble så satt ut av vendingen samtalen tok! Og det slår meg av og til ellers også at enkelte man omgåes har en tendens til å reagere på det viset ("Så fin du er på håret i dag!" "Å? Er jeg ikke vanligvis det, altså?"), og jeg tar meg i å kvalitetssikre setningsstrukturen på det jeg har å si av positive saker så det ikke kan bli vridd til å ha en negativ undertekst. Det er helt sikkert lettere å reagere på den måten om man har en dårlig dag/synes dårlig om seg selv/er i det mistroiske hjørnet. Samtidig er det sikkert av og til betimelig å reagere på den måten også - av og til er det sikkert en kjerne av sannhet i at avsender har en negativ undertekst til budskapet sitt.

Jeg prøver å ta hensyn til at folk kan reagere negativt når man framhever noe som positivt, men samtidig kan jeg synes det er too much hard work å sikre seg på alle bauger og kanter når man snakker også. "Så fin du er på håret i dag! Ja, du er jo alltid fin på håret, altså, det var bare ekstra fint i dag - men for all del, du var skikkelig fin i går også! "

Jeg er i grunnen glad for at de fleste jeg kjenner ikke har for vane å tolke positive utsagn med mistroiske øyne, for det skal innrømmes at jeg lett kan bli utålmodig med en sånn reaksjon. (Om jeg reagerer sånn selv, så blir jeg igrunnen utålmodig og lei av meg selv også ) Jeg nysgjerrig på hvordan andre oppfatter denne måten å reagere på, om man kjenner at man gjør det ofte selv og hva som er den beste måten å komme folk i møte på når de gjør det?