Hvordan best takle dramaqueens og feedbackjunkier?

[Bokormen]

De fleste kjenner vel en slik. Hva er best? Jatte med, eller forsøke å dempe dem?

Jeg er ekstremt jevn i humør og lynne, og greier ikke henge med helt i svingene da det gjelder mennesker som svinger mellom ytterpunktene i så stor grad. En uke er de verdensmestere, tøffe og flinke og fortjener masse ros , den neste ligger de på sofaen og piper fordi de er forkjølet. For en introvert snåling som meg blir det helt gresk, og jeg tenker at "jamen, var det ikke du som var så sterk og tøff for et par dager siden?"

Det er ikke en mennesketype jeg oppsøker (og det går nok begge veier!), men man velger som kjent ikke familie og kolleger selv.

[Olive Oyl]

Jeg skjønte ikke helt hvilken type du mente, men om det er et problem synes jeg jatting sjelden fører med seg noe særlig godt.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Olive Oyl, her.

Jeg skjønte ikke helt hvilken type du mente, men om det er et problem synes jeg jatting sjelden fører med seg noe særlig godt.

Det samme tenkte jeg.

[Trulte]

Jeg kjenner en slik. Jatting førte til at jeg ble herset med og tråkket på og brukt til jeg var redusert til en sliten vaskeklut. Så satt jeg foten ned med kommunikasjonsstopp og rak rygg i enhver situasjon vi var nødt å forholde oss til hverandre. Det var episoder med telefonterror (ja, faktisk)!. Endte med en grei kommunikasjon oss imellom der jeg kaller en spade for en spade så langt det lar seg gjøre. Nettop for at personen ikke skal få lov til å tråkke på meg.
Jeg gir personen skryt og oppbacking, men forskjellen er at jeg ikke jatter.

[Koko]

Det ligger vel litt mellom linjene her at dette er mennesker du ikke bryr deg særlig om, så da hadde jeg like godt ligget lavt.

[Candy Darling]

Hvorfor spør du meg om det?!

[Bokormen]

Jeg ser at HI var litt ullent. Kort sagt, mennesker som krever mye oppmerksomhet. Er det snakk om hagearbeid så er de flinkest av alle, er det snakk om influensa har de vært sykest av alle i hele byen. De er høyt oppe eller langt nede, og forventer hhv. mye ros eller masse trøst.

[Input]

Vi har/hadde ei sånn i vennekretsen vår (mannen og jeg altså), men jeg orket ikke mer av alt dramaet. Og kjeftingen, ikke minst. Fikk nok da vi lot henne bo her en stund fordi hun hadde rotet det til skikkelig for seg selv og det var så slitsomt at jeg fikk fullstendig nok. Mannen treffer henne av og til, men jeg aner ikke hvorfor. Han ser sikkert noen gode sider jeg ikke ser..

[Mississippi]

Møtte en sånn en i går, i en konfirmasjon, da ble det litt jatting ...

Om man sa feks at man hadde vært syk, hadde hun vært sykere.
Hadde man laget god mat, hadde hun laget bedre.
Hadde man flinke barn, var hennes barn FLINKEST!!

Det er grenser for hvor lenge man gidde argumentere for seg selv ...

[Kitty Bastard]

Jeg er i familie med en sånn en.
Det jeg gjør er at jeg overser alt som åpenbart er fisking, og normaliserer alt hun helst vil at skal være spesielt.
Sakte men sikkert så har hun lært at hun ikke får den reaksjonen hun vil ha fra meg, så hun har gitt opp. Nå kan vi føre en normal samtale.

[Heiko]

Jeg er en sånn, og liker best at folk er greie mot meg og enige med meg.

[Magnolia]

Samtale:
Nabo: Hvordan har dere hatt det i ferien?
Magnolia: Joda, vi har hatt det fint. Vi har.....
Nabo: Vi har også hatt det fint. Vi har

En samtale er som regel bare en inngang til å få lov å prate om seg selv og sin egen fortreffelighet. Min overlevelsestaktikk har vært å gi all folkeskikk på båten, og avbryte henne like ofte som hun avbryter meg.

[Isbjørn]

På sikt gidder jeg ikke snakke med slike mennesker, siden de suger energi fra meg. Men, om jeg må jobbe med slike eller har dem i familien, prøver jeg å ikke bli "imponert" eller ha supermedlidenhet. Har erfart at om man bare reagerer som om det de har gjort bare er helt normalt, og så penser over på noe annet, så blir de etterhvert mindre ivrige. Men, det er vanskelig, ja. Prøver så langt jeg kan å unngå å involvere meg med slike.