Tenker du over innholdet i absolutte verdier før du bruker dem?

I det siste har jeg en økende tendens til å havne i diskusjoner som har noen fellestrekk.

Fellestrekket er gjerne at en eller annen mener at "alle" burde få til, "ingen" burde trenge eller andre bruk av absolutte verdier som ikke inneholder rom for unntak. Samme med alltid eller aldri.

Som regel når det er snakk om mennesker så er alltid, aldri, alle og ingen ord som er helt ubrukelige. Folk er altfor forskjellige til at det finnes særlig mange situasjoner hvor 100 % er et gyldig tall. Bortsett fra de innlysende da. Det er greit å si at 100 % av befolkningen bør skjønne at voldtekt og drap er helt ugreit. Men når det er snakk om barneoppdragelse for eksempel så kan man svært sjelden bruke 100 %. Likevel ser jeg at dette slenges ut relativt ofte uten rom for unntak. I beste fall med unntak med begrensningen om at dette er så sært at det må sees bort fra.

Jeg slår et slag for å gå over til "de fleste" eller "ofte" eller "mange" og deres slektninger. I håp om at man blir bevisst på at det er flere nyanser der ute enn svart og hvitt. Ikke bare språklig men også i praksis. Det er ikke så mange regler som er selvsagte for alle. Men det er en del som er greie for ganske mange. Og for min del så er det en enorm forskjell mellom de to måtene å si det på.

(Ikke at jeg ikke er en språklig kløne selv som kjører meg fast i enveisspor altså. Det er det neppe noen tvil om. Men jeg maser på andre likevel jeg.)