Teksten til "Martin på lokomotivet"?

[Acsa]

Kan noen hjelpe meg med denne? Jeg tror den står i en av de klassiske norske visebøkene, den store viseboka eller første eller andre eller noe sånt, de er innbundet i gult eller rødt, og har mye gamle studenterviser og denslags.

Sangen begynner noe sånt som "Menneske i livets morgen, tenk iblant på livets natt. Midt i gleden, tenk på sorgen, tenk at døden tar deg fatt. Endog rosen på sin kvist, visne vil en gang til sist".

[maur]

Hei,
Her er teksten:

Menneske i livets morgen
tenk engang på livets natt,
midt i gleden tenk på sorgen,
tenk at døden får dig fatt,
endog rosen på sin kvist
visne vil engang til sist.

Fidelijongkong-kon-kon-kei.
Fidelijongkong-kon-kon-kei.

Som et evig skammens stempel
skal på jernebanen stå
Martin Pedersens eksempel
at omkomme ynkelig på.
Venner hør nu på med gru,
så vil jeg begynne nu.


Pent barbert, med skjorten stivet,
i den årle morgenstund
stod han på lokomotivet
og var både frisk og sund,
før sin middagsmat han nød,
var han blodig lik og død.


Han alene var med toget,
som med grus belastet var.
Morgenen var meget tåket,
Glommen den var ganske klar,
den langs jernebanen gled
skjønn i majestetisk fred.


Martin stod i egne tanker,
tenkede på ingen ting,
høit av mot hans hjerte banker,
jernebanen gjør en sving,
like ut for Blakjer bro
sporet deler sig i to.


Hadde det en hest blott været,
hvormed Martin reiste nu,
kunde han jo lett proberet
den å stanse med et pro!
Men et gående lokomotiv
stanser ei gjaldt det enn ens liv.



Da han ei det kunde stanse,
Martins tåre fløt så strid,
det bar hen mot Blakjer skanse,
som blev bygd i krigens tid,
fiendehånd den ei inntok,
Martin den isønderslog.


Og med brak lokomotivet
slo et hull i murens sten,
nu for siste gang i livet
Martin stod på egne ben.
Reddsomt lyder nu hans skrik,
si hvor blev det av hans lik.


Kommandanten satt ved taffel.
Blev ved larmen selsomt blek,
hadde hevet just sin gaffel
for å ta et stykke stek,
Martins hode kom med hast,
satte sig på gaffelen fast.


Aldri vel i sine dage
Martin slikt oplevet har,
till en gruelig kjøttkage
legemet forvandlet var,
og hans unge blod så rødt
ned i Glommens vanne fløt.


Menneske som her omsvever,
tenk iblandt på Martins død,
om i overflod du lever
eller har kun sparsomt brød,
idag da er du frisk og rød,
i morgen blodig lik og død.

Fidelijongkong-kon-kon-kei.
Fidelijongkong-kon-kon-kei.

[Polyanna]

Herregud!

[Acsa]

Tusen takk!

"Mamma, kan du ikke synge den mormor synger om han på toget?" Sånn til avveksling fra "Alexander og Margido" og "Min far var en venn av den russiske tsar", liksom. Min mors nattasangpreferanser er litt... pussige. Men det veit jeg jo, jeg har vokst opp med dem sjøl.

[Kirsebær]

[-ea-]

Jeg har jo bøkene denne står i! Kanskje jeg må begynne å lese viser.

[-ea-]

Her er en til av Acsas grusomme godnattviser:

Alexander og Margido

To brødre gikk engang til sjøs
med skonnertbriggen Fido,
Alexander var den enes navn,
den annens var Margido.

Og begge kom til Frisco by
efter første tørn til vanns.
Alexander i en kirke gikk,
Margido drog på dans.

I Zanzibar bandittene
en liten skibsgutt vilde henge.
Alexander reddet guttens liv,
Margido tok hans penge.

Og skuten Fido fikk en last,
og lasten var konjakk,
Alexander stod til rors så fast,
Margido lå og drakk.

Så kom de på sin lange reis
omsider til Torino.
Alexander skrev et brev til mor,
Margido gikk på kino.

En natt gikk kokken over bord,
som han stod ved vaskebaljen.
Alexander øvet redningsdåd,
Margido fikk medaljen.

Så vilde deres gamle mor
dem en Trondhjemsnål forære.
Alexander bar den på sitt bryst,
Margido lot den være.

Så satte de for England seil,
men skuten Fido hvelvede,
Alexander kom til himmelen,
Margido kom til England.

[Kirsebær]

[Inagh]

Åh, jeg kjenner jeg ønsker jeg skulle kunnet melodiene til disse to visene.

[Pingis]

Hvordan var det med nattesøvnen da du var barn, Acsa? :bekymra:

[Enhjørning]

"Så satte de for England seil,
men skuten Fido hvelvede,
Alexander kom til himmelen,
Margido kom til England."



Det var nattasangene sine, det!

[-ea-]

Gatesangerens vise

Min far var en venn av den russiske tsar
og min avdøde mor likeså.
Og den yndige Olga min elskede var,
og him'len var deilig og blå.

En novembernatt kom bolsjevikene som
ville tage vårt liv og vårt gods,
og vi flyktet til fots, og vi slet oss til blods
nedad Volga i pram uten lods.

Og jeg minnes så grant da i Volga vi fant
kjære Olga blant bølgene blå.
Og mitt hjerte som brant, trodde ei det var sant,
derfor lot jeg a liksågodt gå. ( red.anm.)

En boks kaviar og en gull samovar
er det lille jeg har efter far.
Det var en gave til far fra den russiske tsar
fordi far var en tapper husar.

Og på fine hoteller jeg nu går og speller
på min ballalallaika.
Fra kveld til morgen jeg synger om sorgen
trallallallallallallalla.

[Polyanna]

Disse har jeg aldri hørt! :Bibelbeltet:

[bjørkhaugtrollet]

Jeg kan mange viser og synger enormt mye, men disse sangene har jeg ikke hørt om en gang

[Acsa]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Åh, jeg kjenner jeg ønsker jeg skulle kunnet melodiene til disse to visene.

Du får stikke innom mora mi en tur og be henne om å synge dem for deg!

Opprinnelig lagt inn av Pingis, her.

Hvordan var det med nattesøvnen da du var barn, Acsa? :bekymra:

Jeg er nå veldig fornøyd over å se at jeg husket alle versene i Alexander og Margido da jeg sang den for ungene i går kveld.