Hva menes egentlig med "Brølemamma"?
Flere sier at de er brølemamma, eller at de i gitte situasjoner blir brølemamma.
Noen syns det er helt på sin plass i noen situasjoner, noen syns det er en naturlig spontanreaksjon, men som man angrer for etterpå, mens andre igjen ikke syns noe om det, men blir det likevel.
I hodet mitt har jeg et helt klart bilde av hva en brøleforelder er. Og jeg nekter å tro at det bildet passer til så veldig mange her inne. Det er mest sannsynlig noe galt med bildet mitt. 
Men kan dere som sier dere er, eller har vært brøllemamma, fortelle litt om hva som skjer akkkurat der og da? Brøler dere, liksom? Vireklig brøler? Som en løve? 
Jeg var heldig med utdeling av barn, og har aldri hatt behov for å brøle til ham. Han gjør innimellom dumme ting, men det gjør vi vel alle. Han responderer bra på vanlig tilsnakk, og noen ganger hender det jeg må "spisse" stemmen litt.
En del ganger har jeg lyst til å rope og kjefte, men i vårt tilfelle ser jeg ikke at det kommer noe som helst godt ut av det, så jeg har til nå behersket meg.
Men jeg har en veldig rolig sønn. Kanskje har det noe med det å gjøre?
__________________
~Maybe it's time to heal~
|