Fadder eller ei? Når man ikke selv er kristen

[Olifant]

Jeg og mannen har blitt spurt om å være faddere til datteren til et vennepar som skal døpes i januar. Jeg synes jo det er kjempekoselig å bli spurt, men lurer veldig på å takke pent nei.

Verken jeg eller mannen er kristne. Våre egne barn (som dette venneparet forøvrig er "faddere" til) er ikke døpt, vi har valgt navnefest i regi av Humanetisk forbund.

Hos venneparet vårt vet jeg at det er far som er personlig kristen som ønsker dåpen, mens mor egentlig helst ønsker å droppe det, men går med på det fordi det er så viktig for far.

Min mann som vanligvis er veldig prinsippfast er plutselig veldig i tvil og så ble jeg plutselig usikker jeg også. Jeg takket ja til å være fadder til to søskenbarn da jeg var yngre og har i ettertid alltid sagt at jeg ikke ville takket ja igjen.

Nå har jeg lest litt på nettet og det er jo unektelig vanskelig å skulle si ja til å skulle ”be for barnet, lære han/ho sjølv å be, og hjelpa han/ho til å bruka Guds ord Herrens nattverd,” Også undrer jeg litt på hvorfor de har valgt oss. De sa at de jo visste hvor vi sto og at vi bare måtte tenke på det og var veldig klare på at de ikke forventer at vi skal bidra til den kristne oppdragelsen av barnet. Så det de ønsker er vel at vi skal stille opp litt ekstra for deres barn slik de gjør for våre. Det vil vi jo mer enn gjerne, men å stå i kirka og ta på seg et helvt annet ansvar gir meg mer enn litt bismak kjenner jeg.

Noen tanker?

Hvis jeg noen gang skulle bli spurt igjen ville jeg ha sagt nei. Det er dessverre ikke forenlig med det jeg står for.

[Niobe]

Jeg hadde ikke vært fadder i kristen dåp, om jeg ikke hadde tenkt å påta meg det som da regnes som en fadders oppgaver.

[tinkadott]

Er du medlemm av statskirka?

[Flubby]

Eldstejenta mi er døpt. Jeg er ateist, men det var viktig for faren hennes og hans familie med dåp, så da gjorde vi det. Jeg spurte en venninne om hun ville være fadder. Hun sa at hun syntes ikke hun kunne være det, siden hun overhodet ikke er kristen. Men da jeg påpekte at det var akkurat derfor jeg spurte henne, så takket hun stolt ja.
Spør foreldrene til barnet hva de ser for seg din fadderrolle skal være. Vær sikker på at de forstår at du ikke er kristen, og at du ikke har noen intensjoner om å bidra til en kristen oppvekst før du evt takker ja. Hvis foreldrene synes det er greit, synes jeg ikke det er problematisk i det hele tatt om du takker ja til å være fadder.

[Ine]

Sålenge de har vært bevisst at dere ikke kommer til å delta i den kristne oppdragelsen, men likevel spurte dere, hadde jeg takket ja.

[Stompa]

Jeg hadde takket pent nei. Det ville vært like feil for meg å være fadder for andres unger som det ville vært å døpe mine når jeg ikke tror.

[Lykken]

Min eldste venninne som var fadder for vår eldste har sagt i ettertid at hun burde ha sagt nei og ikke kommer til å være det igjen. Hun er ikke døpt eller konfirmert og der i familien har de navnfest og borgelig konfirmasjon. Hun takket nei til å være fadder for en annen venninne for to år siden med den begrunnelse at hun ikke kan stå inne for å være kristen fadder. Men siden hun allerede er for vår sønn, så har hun sagt klart ifra på hvilken måte hun ønsker å følge han opp på, og det inkluderer ikke kristen oppdragelse. Of course.

[Malama]

Vær klar over at presten kan kreve at en fadder er medlem av statskirken eller en annen kristen retning som praktiserer barnedåp. Ikke alle prester tar seg bryet med å sjekke, men formelt sett er det et krav fra kirken.

[Appelsin]

Jeg har sagt ja til å være fadder,
men det er til barn av nære venner som kjenner til mitt religiøse ståsted (dvs. mangelen på).
De har gjort det klart at forespørselen har lite med kristendom/religion å gjøre, men at de ønsker jeg skal være en viktig del av livet til familien og barnet. Så jeg har tatt forespørselen som en stor tillitserklæring, og sagt ja.

Man er nok ikke så redd for å såre Gud, når man ikke tror på ham.

Mine venner har en tendens til å døpe barna sine, for ikke å såre besteforeldre og sånt. Og for å samles rundt barnet, når familien bor spredt.

[Fluke]

Jeg hadde sagt nei all den tid jeg ikke hadde hatt noen planer om å følge opp fadderløftene.

[nolo]

Noen av fadderne til mine barn er ikke troende, men jeg har valgt dem for å være viktige voksne, ikke for å hjelpe til i åndelig oppdragelse. Hvis jeg hadde blitt spurt om å være fadder eller ett eller annet tilsvarende for muslimer eller jøder eller hva som helst, så hadde jeg spurt om hvilken funksjon de mente jeg skulle ha i forhold til barnet før jeg takket ja eller nei.

[Olifant]

Opprinnelig lagt inn av Flubby, her.

Spør foreldrene til barnet hva de ser for seg din fadderrolle skal være. Vær sikker på at de forstår at du ikke er kristen, og at du ikke har noen intensjoner om å bidra til en kristen oppvekst før du evt takker ja. Hvis foreldrene synes det er greit, synes jeg ikke det er problematisk i det hele tatt om du takker ja til å være fadder.

Jeg vet at de ikke forventer at vi skal bidre med den religiøse delen. De vet godt hvor vi står, jeg synes allikevel at dette ikke er plankekjøring.

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Vær klar over at presten kan kreve at en fadder er medlem av statskirken eller en annen kristen retning som praktiserer barnedåp. Ikke alle prester tar seg bryet med å sjekke, men formelt sett er det et krav fra kirken.

Jeg er (med mindre de har meldt meg inn IGJEN) ikke medlem av statskirken og har nevnt dette, men da de døpte forrige mann var det visst greit med at noen faddere ikke var medlemmer så lenge minst to var det og det er visst samme prest denne gangen.

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Jeg har sagt ja til å være fadder,
men det er til barn av nære venner som kjenner til mitt religiøse ståsted (dvs. mangelen på).
De har gjort det klart at forespørselen har lite med kristendom/religion å gjøre, men at de ønsker jeg skal være en viktig del av livet til familien og barnet. Så jeg har tatt forespørselen som en stor tillitserklæring, og sagt ja.

Man er nok ikke så redd for å såre Gud, når man ikke tror på ham.

Nei, jeg er nok ikke redd for akkurat det å såre Gud. Ikke tror jeg på ham og dersom han skulle finnes har han nok viktigere ting å ta seg av enn å være vonbråten fordi jeg tar noen lite veloverveide avgjørelser uten de alt for store konsekvensene. Allikevel så synes jeg altså det er vanskelig å skulle stå der foran presten å ta på meg oppgaver jeg ikke har noen plan om å utføre. For det er det man gjør? Altså, det nevnes under seremonien?

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Olifant, her.

For det er det man gjør? Altså, det nevnes under seremonien?

Til foreldrene og faddere:

Sitat:

Dere som i dag bringer dette barnet til Kristus, skal være vitner om at han er døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Sammen med denne menighet og hele vår kirke får dere del i et hellig ansvar: å be for barnet, lære ham selv å be, og hjelpe ham til å bruke Guds ord og Herrens nattverd, for at han kan bli hos Kristus når han vokser opp, likesom han ved dåpen blir forenet med ham.

[Anda]

Jeg er ikke medlem av statskirken, men er fadder til to tantebarn døpt i kirken.

Jeg sa ja fordi jeg vil være der for barna dersom det skulle skje noe med foreldrene, og ellers være en del av livet deres. Jeg sa klart fra på forhånd om at jeg ikke ville påta meg noe av den kristne delen, men at jeg gjerne ville bidra med mitt livssyn og forhåpentligvis hjelpe til med å lære dem god folkeskikk og ellers hjelpe dem etter beste evne med å få et godt liv. På de premissene er det veldig hyggelig å få være fadder.

[Tuneland]

Jeg tenker som så at du hadde vel ikke ønsket et tillitsverv i et politisk parti hvor du ikke er enig med partiets grunnholdninger heller?

[Tjorven]

Fadderne til våre barn er ikke kristne, og det var greit for oss. Vi forventer heller ikke at de følger opp ungene våre med "kristen lære". Kanskje det er greit å spørre om hvilke forventninger de har til dere som faddere?

Vi døpte ikke fordi vi er spesielt kristne, men at vi liker en del av tradisjonene i den norske kirke. Vi er i kirken til jul fordi det er koselig. Jeg er dog litt usikker på hvor hyklersk det gjør meg.

[Vimsen]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Fadderne til våre barn er ikke kristne, og det var greit for oss. Vi forventer heller ikke at de følger opp ungene våre med "kristen lære". Kanskje det er greit å spørre om hvilke forventninger de har til dere som faddere?

Vi døpte ikke fordi vi er spesielt kristne, men at vi liker en del av tradisjonene i den norske kirke. Vi er i kirken til jul fordi det er koselig. Jeg er dog litt usikker på hvor hyklersk det gjør meg.

Ikke så veldig, Tjorven.

[Dronningen]

Jeg hadde takket nei. Jeg er ikke tilhenger av verken dåp eller andre religiøse seremonier, og hadde følt det både ukomfortabelt og hyklersk.
Man kan dessuten være en viktig voksenperson i et barns liv uten å måtte være fadder. Det er ikke tittelen som gjør deg viktig, men hvem du er.

[Olifant]

Som sagt så vet jeg at de ikke forventer at vi skal bidra i den kristne oppdragelsen så det er ikke der utfordringen ligger. Det ligger nok mer i om jeg er komfortabel med dette i forhold til meg selv og i forhold til kirken og presten.