Er det bare meg eller ... Hund og barn

[tink]

Som en ikke hundeeiende mor til en hundegal 3-åring synes jeg enkelte hundeeiere ofte minner litt om eldre mennesker på bussen. De kan godt klage over at de aldri får sitte på bussen, men forbeholder seg retten til å bli fornærmet om noen faktisk reiser seg. "Jeg er da ikke såå gammel!"

Jeg har lært litt hundevett som voksen, etter å ha blitt kjent med en golden retriever i familien. Men det er skummelt å ha en treåring som løper bort til alle hunder, jeg forsøker etter beste evne å fortelle han at vi alltid skal snakke med eieren først, og at vi oppfører oss pent mot hundene. Samtidig spør jeg om lov til å hilse på dersom jeg ser at lillebror har lyst til å hilse på hunden. Vi aksepterer selvsagt at det ikke alltid passer så godt.

[Magica]

Det er faktisk mye man ikke vet om hunder før man får seg en.
Ting man ikke har lagt merke til, eller i det hele tatt tenkt over før.

Vi har en jakthund. Den er jagegal, og den har stort ego. En unge på sparkesykkel som kommer brått på kan fint trigge jaktinstiktet. Jeg må ergo passe på og avverge. Jaktinstinktet er så stort og hun er såpass sterk at det er svært få som kan gå tur med henne, da vi ikke stoler på at de har nok kontroll.

Hunden er ikke agressiv mot mennesker i det hele tatt, men jeg har sett at hun kan nappe i klær, i en jagende form. Eksempel: meg selv på rattkjelke og hunden i bånd "etter". Noen kan kanskje oppfatte dette som biting? En jakthund av denne rasen vil også nappe i et bytte, men sletts ikke tygge på det.

Folk blir redd bjeffing. Jeg har noen venninner som er enten skeptisk eller r e d d. De blir helt satt ut når de hører spetakkelet til bikkja når de ringer på (liten hund - mye lyd). Når de ser hvor kontroll jeg har og hvor utrolig kjedelig den bikkja egentlig er = ligger foran peisen, så går det jo veldig fint.

Vi har to unger. De har lært mye av å se hvordan en hund reagerer. Bikkja er med på alt mulig av kosing og "styr", men av og til trekker hun seg jo unna og da må ungene skjønne at hunden må få være i fred.

Hunden vår som jo er en litt krevende sak (naboen har en elskelig liten Cavalier som må være drømmehunden) er veldig tålmodig med besøkende unger, men jeg ser at unger som er hundevant gjør hunden vår tryggere på de fort.

Vanligvis er hunden vår kjedelig og normal altså, men instinkter til hunder må man ikke glemme og vi som har hunder med mye instinkter ser dette kanskje godt. Å møte en annen hund som vår ikke liker (ikke spør hvorfor) kan fort føre til en del spetakkel og noe som ser ut som aggresjon for andre.

[Maverick]

Neimen, se her!

Jeg har en boxer. Han er to år gammel, og derfor en unghund i ordets verste forstand. Stor, sterk og muskuløs som bare pokker'n, men med hjernen til en valp rusa på koffein.
Min boxer er veldig godt vant til mine barn, og mine barn er veldig godt vant til min boxer. Om andre barn spør om å få hilse, får de som oftest det hvis vi ikke har en "øve på å gå rett frem uten å bry seg om noe"-dag. Derimot blir bikkja holdt fast på bakkenivå, de blir informert om riktig hilsemetode, og om de (både voksne og barn, that is) ikke oppfører som jeg sier de skal er hilseseansen historie.
Å binde hunden utenfor butikk eller lignende har skjedd to ganger, (det hadde sine grunner og er definitivt ikke noe jeg ønsker å gjøre, men shit happens), og da sånn at det ikke er noe problemer med å komme seg forbi hunden uten å være i nærheten av ham.
Hans oppførsel er mitt ansvar, og da er det også mitt ansvar å sørge for at de som vil slippe å ha noe med en tasmansk djevel av en røytende sjarmklump å gjøre skal få slippe det, og at de som hilser på ham uten å vite hvordan to år gamle boxere ter seg både blir advart og får instruksjoner.
De eneste gangene jeg tillater meg å bli irritert på omverdenen i forhold til bikkja er når foreldre sier til barnet "ja, bare løp bort til hunden" uten å sjekke med meg først, (det ender konsekvent i et "nei, ikke nå" fra min side), eller når ukjente folk dytter borti bikkja og begynner å dille med ham uten å avklare at det er greit.

Å tro at noen som helst hund er 100 % barnesikker er naivt, men man har jo etterhvert muligheten for en educated guess så lenge det ikke er noen ukjente faktorer i bildet. Samtidig er det da også en kjensgjerning at man selvfølgelig er klar over at raser er avlet frem med forskjellig formål. Min hund er en fremavlet vakthund/kamphund/krigshund, og det legger klare rammer for hvordan han må behandles. En jakthund er en helt annen deal, og veskehunder aner jeg helt ikke hva egentlig er ment for.

Og ja, verden hadde vært så mye bedre uten alle de domme folka.

[Tove]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

En jakthund er en helt annen deal, og veskehunder aner jeg helt ikke hva egentlig er ment for.

Med veskehund, så mener du sikkert en liten hun, f.eks. en chihuahua? Skulle ønske folk sluttet å kalle det veskehund, for de fleste oppdrar chien sin på samme måte som andre oppdrar sine hunderaser.

Men siden du ikke vet helt hva de er ment for, så kan jeg opplyse om at chihuahua kommer opprinnelig fra Mexico, og de ble brukt til vakthunder.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Tove, her.

Med veskehund, så mener du sikkert en liten hun, f.eks. en chihuahua? Skulle ønske folk sluttet å kalle det veskehund, for de fleste oppdrar chien sin på samme måte som andre oppdrar sine hunderaser.

Men siden du ikke vet helt hva de er ment for, så kan jeg opplyse om at chihuahua kommer opprinnelig fra Mexico, og de ble brukt til vakthunder.

Er du helt sikker på det? Jeg trodde den generelle oppfatningen er at Chihuahuaen ble brukt som selskapshund og rett og slett som matvare.

[Tove]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Er du helt sikker på det? Jeg trodde den generelle oppfatningen er at Chihuahuaen ble brukt som selskapshund og rett og slett som matvare.

http://no.wikipedia.org/wiki/Chihuahua_(hund)

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Hans oppførsel er mitt ansvar, og da er det også mitt ansvar å sørge for at de som vil slippe å ha noe med en tasmansk djevel av en røytende sjarmklump å gjøre skal få slippe det, og at de som hilser på ham uten å vite hvordan to år gamle boxere ter seg både blir advart og får instruksjoner.

Dette syns jeg faktisk er et godt poeng! Jeg er ikke videre redd hunder, bortsett fra de gangene jeg faktisk har blitt angrepet (har skjedd, ja), eller hunder uten kontroll oppfører seg ekstremt aggressivt.

Men jeg føler meg ikke helt trygg på hunder jeg ikke kjenner (ref opplevelsene nevnt over så er jo ikke det så rart), jeg syns de er kompliserte å forholde seg til, jeg husker ikke helt hva som er riktig å gjøre, og det er bare kronglete og ukomfortabelt. Så jeg vil helst slippe. Rett og slett. Altså, ikke at jeg aldri vil treffe hunder, men jeg vil ikke ha dem i beina når jeg jogger, jeg vil ikke ha dem inn i hagen min, jeg vil ikke måtte snike meg forbi dem for å komme meg inn på butikken.

Det første der skjer i snitt en gang hver gang jeg er på joggetur. Løse hunder som syns det er gøy å løpe om kapp med meg, svinser i beina mine eller lukter meg i skrittet. Det er ikke FARLIG - og eierne syns tydeligvis bare det er sjarmerende. Og når jeg bare skvetter til med en lyd (jeg har musikk på øret og skvetter noe innmari når det plutselig bykser frem en bikkje foran meg, bjeffer og begynner å snuse og nappe) så virker det som om de vil ha et slags jovialt utkomme av det. At jeg skal smile og le litt og at dette skal være greit. Men det gidder jeg altså ikke. Jeg løper videre, så får de bare syns jeg er ujovial og kjip.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Hans oppførsel er mitt ansvar, og da er det også mitt ansvar å sørge for at de som vil slippe å ha noe med en tasmansk djevel av en røytende sjarmklump å gjøre skal få slippe det

Nemlig. Jeg er ikke redd for hunder som ikke er åpenbart aggressive og kan synes det er hyggelig å klappe dem og sånt. Hadde jeg bodd på landet hadde jeg muligens anskaffet meg hund.

Men nå er jeg gift med en pelsdyrallergiker. Det vil si at det mange ganger passer ekstremt dårlig å få hundehår på klærne mine. Det er slett ikke alltid jeg har tid/lyst/mulighet til å kle av meg i gangen hjemme, sette på egen klesvask og ta en dusj før jeg går videre inn i huset.

[Mams]

Mine unger har fått klart beskjed om man skal ikke gå bort til hunder som er bundet, så lenge man ikke kjenner hunden fra før og vet hvordan den reagerer på det.
Er eieren i nærheten kan man selvsagt spørre om man kan gå og hilse på.

De er også opplært i at rase har lite å si.
(selv om mitt inntrykk er at små "rottebikkjer" biter mer)

[Mazaro]

Å så bra at innlegget var til hjelp Lykken. Jeg fjernet det igjen, for tenkte at det ville kanskje bli oppfattet feil. Godt at du så hva jeg mente å si. Jeg vet hvordan det er å ha panikkangst for noe. Er selv hysterisk når det gjelder edderkopper. Holdt faktisk på å falle ned når jeg klartret i fjelle en gang, fordi det var en edderkopp der. Men har siden lest mye om edderkopper og besøkt en som har de krypa som kjæledyr. Og nå takler jeg dem mye bedre.
Jeg vil anbefale deg å stikke innom biblioteket og låen bøker om hundens språk. Slik at du lettere kan lese hunder du møter.
Videre kan jeg fortelle at i mitt nærområde bor en dame som var veldig redd for hund, henes datter arvet redselen fra moren. og de nærmest gråt da vi passerte dem. Jeg inviterte dem opp til meg, slik at vi kunne snakke litt hund. Først ville de ikke. Men senere ringte moren meg og sa hun ville komme like vel. Jeg hadde selvsagt hundene i et annet rom. mens jeg snakket litt om hund. Så tok jeg den ene hunden inn i rommet i band. De syntes det var ubehagelig så vi endret taktikk og jeg tok hunden i badekarret og lot dem være med å bade hunden. Det gikk faktisk bedre. Så var de med å fønte hunden. Da ligger hunden som død på stellebordet, og halvsover og de var med å børstet og fønte til hunden var tørr. Det tar en del timer kan jeg love. Og når vi tok hunden ned fra bordet var de langt mindre redd. Nå kan vi passere hverandre normalt når vi møtes ute. Og vi kan faktisk stoppe litt og slå av en prat. Jeg kan ikke se på dem lenger at de er redd, Med mindre hundene mine blir litt for ivirge. Da stinver de litt til.
Poenget med å fortelle dette, er at jeg har tro på at om du leser en del om hund og hundeatferd, hundens språk. Og besøker noen som har en rolig snill hund. Fortell om problemet ditt. Og sørg for at de forstår, og ikke tvinger hunden på deg, og du går ikke lenger enn du føler at du kan takle det. Burk tiden til hjelp. Så er den angsten noe man kan få langt mer under kontroll. For selv om der skal eller ikke skal ha hund, så vil en møte på hunder i hverdagen, og det vil være så mye hyggeligere å gå når man slipper å føle på angsten hele tiden.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Mazaro, her.

Å så bra at innlegget var til hjelp Lykken. Jeg fjernet det igjen, for tenkte at det ville kanskje bli oppfattet feil. Godt at du så hva jeg mente å si. Jeg vet hvordan det er å ha panikkangst for noe. Er selv hysterisk når det gjelder edderkopper. Holdt faktisk på å falle ned når jeg klartret i fjelle en gang, fordi det var en edderkopp der. Men har siden lest mye om edderkopper og besøkt en som har de krypa som kjæledyr. Og nå takler jeg dem mye bedre.
Jeg vil anbefale deg å stikke innom biblioteket og låen bøker om hundens språk. Slik at du lettere kan lese hunder du møter.
Videre kan jeg fortelle at i mitt nærområde bor en dame som var veldig redd for hund, henes datter arvet redselen fra moren. og de nærmest gråt da vi passerte dem. Jeg inviterte dem opp til meg, slik at vi kunne snakke litt hund. Først ville de ikke. Men senere ringte moren meg og sa hun ville komme like vel. Jeg hadde selvsagt hundene i et annet rom. mens jeg snakket litt om hund. Så tok jeg den ene hunden inn i rommet i band. De syntes det var ubehagelig så vi endret taktikk og jeg tok hunden i badekarret og lot dem være med å bade hunden. Det gikk faktisk bedre. Så var de med å fønte hunden. Da ligger hunden som død på stellebordet, og halvsover og de var med å børstet og fønte til hunden var tørr. Det tar en del timer kan jeg love. Og når vi tok hunden ned fra bordet var de langt mindre redd. Nå kan vi passere hverandre normalt når vi møtes ute. Og vi kan faktisk stoppe litt og slå av en prat. Jeg kan ikke se på dem lenger at de er redd, Med mindre hundene mine blir litt for ivirge. Da stinver de litt til.
Poenget med å fortelle dette, er at jeg har tro på at om du leser en del om hund og hundeatferd, hundens språk. Og besøker noen som har en rolig snill hund. Fortell om problemet ditt. Og sørg for at de forstår, og ikke tvinger hunden på deg, og du går ikke lenger enn du føler at du kan takle det. Burk tiden til hjelp. Så er den angsten noe man kan få langt mer under kontroll. For selv om der skal eller ikke skal ha hund, så vil en møte på hunder i hverdagen, og det vil være så mye hyggeligere å gå når man slipper å føle på angsten hele tiden.

Jeg oppfattet det ihvertfall ikke feil.
Jeg er helt med på at jeg vil ha veldig god nytte av å lære med mer om hundeatferd og språk, siden jeg alltid har hatt katter er det litt "gresk" for meg, selv om mannen min har forklart litt. Og jeg har etterhvert lært meg mer om hvordan jeg selv skal oppføre meg. Jeg har også vært trygg på hunder jeg har blitt kjent med, naboen hadde en golden som jeg til dels var trygg på og en venninne hadde faktisk en veldig stor mastiff som jeg var livredd i begynnelsen, men som jeg lærte å kjenne og være rolig med. Men når hun fikk en ny unghund turde jeg ikke ha den i samme rom som meg. Dog hjelper det ikke så mye i møte med fremmede hunder at jeg er trygg på enkelte hunder jeg kjenner, fordi det er spesielt eierne og nye hunder jeg blir redd fordi jeg ikke kan vite om de er til å stole på. Det hemmer meg såpass i hverdagen (går omveier, hele tiden på utkikk, ikke alene i skogen til fots eller ski, panikk når jeg ser stor hund på lang avstand og leter febrilsk etter utveier, kan ikke flytte til område med visse typer hund i gata).

[Mazaro]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jeg oppfattet det ihvertfall ikke feil.
Jeg er helt med på at jeg vil ha veldig god nytte av å lære med mer om hundeatferd og språk, siden jeg alltid har hatt katter er det litt "gresk" for meg, selv om mannen min har forklart litt. Og jeg har etterhvert lært meg mer om hvordan jeg selv skal oppføre meg. Jeg har også vært trygg på hunder jeg har blitt kjent med, naboen hadde en golden som jeg til dels var trygg på og en venninne hadde faktisk en veldig stor mastiff som jeg var livredd i begynnelsen, men som jeg lærte å kjenne og være rolig med. Men når hun fikk en ny unghund turde jeg ikke ha den i samme rom som meg. Dog hjelper det ikke så mye i møte med fremmede hunder at jeg er trygg på enkelte hunder jeg kjenner, fordi det er spesielt eierne og nye hunder jeg blir redd fordi jeg ikke kan vite om de er til å stole på. Det hemmer meg såpass i hverdagen (går omveier, hele tiden på utkikk, ikke alene i skogen til fots eller ski, panikk når jeg ser stor hund på lang avstand og leter febrilsk etter utveier, kan ikke flytte til område med visse typer hund i gata).

Huff, synes dette høres ille ut. Nå bare lar jeg tankene fly litt, så dette er sikkert ikke så gjennomtenkt. Men har du vurdert å møte opp på en lydighets konkurranse, som tilskuer altså. Ta en titt innom en utstilling. Alle hunder på slike stevner skal holdes i band, hele tiden, Med unntak av hundene i lydighetsringen, men de skal holdes under kontroll hele tiden. Tror at mye positiv erfaring vil være bra. Skulle ønske jeg kunne ha hjupet på noen måte. For jeg ser absolutt hvor vanskelig livet ditt må være.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Mazaro, her.

Huff, synes dette høres ille ut. Nå bare lar jeg tankene fly litt, så dette er sikkert ikke så gjennomtenkt. Men har du vurdert å møte opp på en lydighets konkurranse, som tilskuer altså. Ta en titt innom en utstilling. Alle hunder på slike stevner skal holdes i band, hele tiden, Med unntak av hundene i lydighetsringen, men de skal holdes under kontroll hele tiden. Tror at mye positiv erfaring vil være bra. Skulle ønske jeg kunne ha hjupet på noen måte. For jeg ser absolutt hvor vanskelig livet ditt må være.

Min mann mener jo altså at løsningen er å skaffe egen hund, for da vil jeg skjønne at det ikke er noe å være redd for. Og jeg har sagt at da vil jeg ha en novia scotia som ser snill ut og passe størrelse. Det kan faktisk hende det ville hjulpet.
Uansett, jeg har evnen til å bli kjent og trygg på hunder, det har jeg gjort før og jeg kan også se for meg at lydighetstrening-konkurranse etc ville vært nyttig ift å forstå hundeatferd og hundehold. Men jeg er vel der at jeg skulle ønske verden besto av kun ansvarlige hundeiere og ikke kamphunder. Så tryggheten og roen kan variere litt med sinnstilstand, men samtidig vet jeg at selv om naboen eller tusen andre er supre eiere med lydige hunder så vil jeg sannsynlig nå og da kunne møte på en dust som synes det er kjempemoro med en kamphund som ikke er oppdratt riktig løs uten bånd og gliser når noen blir redde. Og jeg vet aldri når det øyeblikket er. Og alle som synes det er fint å slippe de løse i skogen, jeg vil bare helst slippe å møte sånt, men det er utopi. Hvis jeg f.eks møter en med hund ute på gaten så ser jeg på lang avstand om dette er en eier jeg kan stole på. Mange er flinke til å vise tydelig signal på å trekke hunden tett inntil seg, ha den stramt i bånd eller du ser bare at de er veldig obs på andres signaler på hunden. Det er helt topp for min del, da slapper jeg umiddelbart bedre av. Men det er vel ingen tvil om at jeg bør få ut fingeren og gjøre noe aktivt for å kurere hundeskrekken. Men som alle med fobi, man ser egentlig for seg inni hodet at dette vil aldri bli bra og at man egentlig har liten lyst til å face frykten. Litt sånn som hun med flyskrekk som syntes det var supert og topp med flyskrekk-kurs, men uttalte samtidig at de kunne bare glemme at hun skulle avslutte med en flytur! :glise: Jeg spurte jo mannen min seriøst for noen år siden om de ville hive meg inn i en hundegård med pitbuller for å kurere skrekken på et sånt fobikurs. Hehe!

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Min mann mener jo altså at løsningen er å skaffe egen hund, for da vil jeg skjønne at det ikke er noe å være redd for. Og jeg har sagt at da vil jeg ha en novia scotia som ser snill ut og passe størrelse. Det kan faktisk hende det ville hjulpet.
Uansett, jeg har evnen til å bli kjent og trygg på hunder, det har jeg gjort før og jeg kan også se for meg at lydighetstrening-konkurranse etc ville vært nyttig ift å forstå hundeatferd og hundehold. Men jeg er vel der at jeg skulle ønske verden besto av kun ansvarlige hundeiere og ikke kamphunder. Så tryggheten og roen kan variere litt med sinnstilstand, men samtidig vet jeg at selv om naboen eller tusen andre er supre eiere med lydige hunder så vil jeg sannsynlig nå og da kunne møte på en dust som synes det er kjempemoro med en kamphund som ikke er oppdratt riktig løs uten bånd og gliser når noen blir redde. Og jeg vet aldri når det øyeblikket er. Og alle som synes det er fint å slippe de løse i skogen, jeg vil bare helst slippe å møte sånt, men det er utopi. Hvis jeg f.eks møter en med hund ute på gaten så ser jeg på lang avstand om dette er en eier jeg kan stole på. Mange er flinke til å vise tydelig signal på å trekke hunden tett inntil seg, ha den stramt i bånd eller du ser bare at de er veldig obs på andres signaler på hunden. Det er helt topp for min del, da slapper jeg umiddelbart bedre av. Men det er vel ingen tvil om at jeg bør få ut fingeren og gjøre noe aktivt for å kurere hundeskrekken. Men som alle med fobi, man ser egentlig for seg inni hodet at dette vil aldri bli bra og at man egentlig har liten lyst til å face frykten. Litt sånn som hun med flyskrekk som syntes det var supert og topp med flyskrekk-kurs, men uttalte samtidig at de kunne bare glemme at hun skulle avslutte med en flytur! :glise: Jeg spurte jo mannen min seriøst for noen år siden om de ville hive meg inn i en hundegård med pitbuller for å kurere skrekken på et sånt fobikurs. Hehe!

For å svare Maverick helt spesfikt også, så er det å holde hunden tett/ganske stramt i bånd veldig fint. Hvis jeg ser at eieren lar hunden gå med mange meter slakk line, så kan jeg ikke vite om den strammes inn når jeg nærmer meg. Det å kunne gå over gaten hvis man ser tydelig at folk helst ikke vil møte hunden er en god ting, synes jeg. Og generelt synes jeg at jeg kan lese kroppspråk på eieren (og hunden) og dette er en situasjon som det er god kontroll på, altså at hunden virker rolig og helst uinteressert samtidig som jeg ser eieren er "med" og ikke vimser med alt mulig annet. Jeg møter noen ganger en dame med en rottweiler i slapt metervis bånd mens hun holder en liten unge i hånden og triller barnevogn og poser samtidig. Jeg føler jo at hun kanskje da ikke har muligheten til å hente inn hunden hvis den skulle slite seg, selv om hun sikkert selv føler seg veldig trygg på at hunden ikke gjør det.

[Polyanna]

Så jeg skulle ønske alle hundeeiere var som FP-hundeeierne.

[ItsOnlyMe]

Nå har jeg ikke lest annet enn HI

Det vel ikke lov å gå fra hunden utenfor feks butikken lenger.

Ellers ville jeg aldri selv, eller latt min barn, klappe en ukjent og enslig hund. Dersom vi treffer på noen som openlyst "viser fram" hunden sin, slik at den fanger barnas oppmerksomhet, spør jeg alltid eiger først om dem kan komme bort til hunden/klappe den. Synes jeg siuasjonen ikke tillisier det, så går vi videre.
Det er sjelden det har hendt at vi har stoppet opp da. Mine barn er veldig glade i dyr, men vet at man ikke skal gå bort til fremmede hunder.

[Maverick]

Lykken, der jeg bor er det mange som er redd for hunder, av ymse årsaker. Som eier av en av de som ser skumle ut er det ikke alltid like lett å vite hvordan man skal forholde seg til det, om de helst vil at jeg skal stoppe og vente i veikanten, snu og gå en annen vei og så videre. Har du noen innspill? Det jeg gjør stort sett når jeg ser at noen er veldig skeptiske er å holde ham i veldig kort lenke, sånn at han går helt inntil meg, og gå over på andre siden av veien. Jeg er litt redd for at de da tror enda mer at han er farlig?

... og det hender at noen sier "jeg er redd, kan du holde ham helt stille?", og det synes jeg er en ordentlig fin ting, da er det i hvert fall ikke mulig å misforstå hvordan de helst vil at jeg skal forholde meg.

[Mazaro]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Lykken, der jeg bor er det mange som er redd for hunder, av ymse årsaker. Som eier av en av de som ser skumle ut er det ikke alltid like lett å vite hvordan man skal forholde seg til det, om de helst vil at jeg skal stoppe og vente i veikanten, snu og gå en annen vei og så videre. Har du noen innspill? Det jeg gjør stort sett når jeg ser at noen er veldig skeptiske er å holde ham i veldig kort lenke, sånn at han går helt inntil meg, og gå over på andre siden av veien. Jeg er litt redd for at de da tror enda mer at han er farlig?

... og det hender at noen sier "jeg er redd, kan du holde ham helt stille?", og det synes jeg er en ordentlig fin ting, da er det i hvert fall ikke mulig å misforstå hvordan de helst vil at jeg skal forholde meg.

Jeg er sikkert ikke den rette til å svare her, men gjør nå et forsøk like vel.
Når jeg treffer folk som jeg på avstand ser er redd for mine hunder, så får jeg dem alltid i band, Ja uansett når det en skjelden gang dukker opp et menneske så tar jeg dem i band. (Er ikke akkurat folksomt her.). Om jeg ser personen er redd eller usikker på hundene, pleier jeg å slippe en neve med godbiter på baken i terrenget vekk fra der vedkommende må passere. Slik fokuserer hundene ned mot bakken og ikke mot personen som er redd. Jeg antar at det må være lettere å gå forbi en hund som snuser i bakken, enn en som ser på en.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Mazaro, her.

Jeg er sikkert ikke den rette til å svare her, men gjør nå et forsøk like vel.
Når jeg treffer folk som jeg på avstand ser er redd for mine hunder. Pleier jeg å slippe en neve med godbiter på baken i terrenget vekk fra der vedkommende må passere. Slik fokuserer hundene ned mot bakken og ikke mot personen som er redd. Jeg inbilder meg at det må være lettere å gå forbi en hund som snuser i bakken, enn en som ser på en.

Min hund er alltid mer interessert i menneskene rundt enn snop. Men ellers, mulig det fungerer? IDK.

[m^2]

Å, jeg får helt vondt av alle de vakre, flotte, smarte golden retrieverne som det er overavla på og som går som litt glorifiserte sofaputer rundt om altså. Når man ser en retriever in action i felt, når de henter, bærer, søker og gjør det de er avlet opp til å gjøre er de så fantastisk flotte
(så jeg prøver selvsagt å oppdra enhver retrievereier jeg møter på til å gå på kurs, komme seg ut med et arsenal skinnvotter eller leker eller hva man nå vil bruke til trening, og la bikkja få slite seg ut litt mentalt og ikke bare tusle på tur en halvtime hver dag. Med det resultat at jeg nå har to låneretrievere jeg tar ut og koser meg med )

Men nok om det - når altså folk skaffer seg hund, understimulerer dem, og så forventer at de skal oppføre seg nesten uten trening og at de skal kunne gå løs bare fordi de er "snille" så er det jo nødt til å bli trøbbel innimellom. Koblet med foreldre som tror de fleste hunder er snille bare de ser snille ut, vel. Ikke bra.

Selv har jeg hatt to flat-coatede retrievere. To vidt forskjellige hunder - den ene stoisk rolig og til å stole 100% på men uintressert i folk andre enn meg, den andre lettere ADHD, vemete og utrolig menneskeglad, begge godt trent og lydige - allikevel ville jeg ikke latt barn hilse på dem For hund nr 1 for hundens del, for hund nr 2 pga det stakkars barnet som ville blitt rundslikket og "ihjelelsket".
Som jeg savner å ha hund