Hvilket kjønn ønsket du helst?

[Skilpadda]

Jeg tenkte på min egen barndom da vi skulle ha barn, og siden den barndommen jeg tenkte på var en jente-barndom, så jeg for meg en jente. Men jeg ble slett ikke skuffet da jeg fikk vite at det var en gutt - jeg ble heller litt sjokkert/begeistret over dette "beviset" på at det faktisk var en ekte person! - så jeg synes ikke det er riktig å si at jeg "ønsket meg" en jente. Mest at når jeg så for meg et barn, før jeg hadde et konkret barn å se for meg, så var det en jente jeg så.

Når jeg ser på forholdet svigermor har til både sønnen sin og sønnesønnen sin, føles det ellers helt latterlig å skulle bekymre meg om at jeg som guttemamma ikke skulle kunne ha et nært og godt forhold til barnet mitt, både som liten og som voksen. Det tror jeg, som mange andre har sagt, mest av alt har med personlighet og egne valg å gjøre.

Og jeg savner ikke å ha en jente, hverken i stedet for eller i tillegg til.

[Filifjonka]

En ting som jeg syns er litt rart når det gjelder ønske om ett bestemt kjønn: Før man blir gravid så vet man at kjønn ikke er noe som går an å velge. Når man har blitt gravid, vet man at det barnet fra første stund er enten gutt eller jente, uansett hva man måtte ønske, og da føles det på en måte illojalt å gå rundt å hevde at man har mest lyst på en av delene. Selv om jeg går ut fra at de aller fleste opplever det som "riktig barn" når det først er født, så hadde ihvertfall jeg følt det litt kleint å ha gått rundt og sagt jeg ønsket meg noe jeg ikke fikk.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

En ting som jeg syns er litt rart når det gjelder ønske om ett bestemt kjønn: Før man blir gravid så vet man at kjønn ikke er noe som går an å velge. Når man har blitt gravid, vet man at det barnet fra første stund er enten gutt eller jente, uansett hva man måtte ønske, og da føles det på en måte illojalt å gå rundt å hevde at man har mest lyst på en av delene. Selv om jeg går ut fra at de aller fleste opplever det som "riktig barn" når det først er født, så hadde ihvertfall jeg følt det litt kleint å ha gått rundt og sagt jeg ønsket meg noe jeg ikke fikk.

Det har jeg tenkt også. Nå har ikke jeg hatt noen sterke preferanser og har kunnet oppriktig si at jeg ønsker meg et barn. Men jeg ville nok ikke flagget det veldig om jeg øsnket meg det ene framfor det andre, nettopp av grunnen du nevner over her.

[Pebbles]

...så i og for seg snakker jeg mot meg selv her nå.

Men det er fanesaken min om at så lite som mulig bør være tabubelagt som kludrer det til for meg.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

...så i og for seg snakker jeg mot meg selv her nå.

Men det er fanesaken min om at så lite som mulig bør være tabubelagt som kludrer det til for meg.

Det er viktig å være ærlig mot seg selv, men det kan jo bli uheldig å kommunisere ønskene på feil måte. Jeg har vært borti en del som høyt og åpenlyst har presentert kjærlighetsbarnet som forener to familier/dineminevåre, eller ukritisk har fortalt foran de eldre ungene at det er så deilig med denne attpåklatten som de nyyyter mye mer enn de andre.

Jeg mener ikke at man skal utslette egne preferanser og ønsker da barna har kommet heller, men hva er det som for eksempel driver enkelte mødre til å ta med bittesmå jenter, fullt utstyrt i råsa dansetøy allerede første prøvetime, lenge før de egentlig har begrep om at fritidsaktiviteter finnes? Lederen av danseskolen her har hatt ønske om barnedanspartier der joggebukse er ønskelig antrekk, men det er sjelden en ser folk ta med gutta sine. Og tilsvarende på knøttetreningene på fotball, der er langt flere gutter enn jenter. (Men da man kommer litt lenger opp er det masse tøffe jenter på fotballagene, men det ser ut til at jentene selv må kommunisere at de liker fotball, det blir sjeldnere valgt for dem.)

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Det er viktig å være ærlig mot seg selv, men det kan jo bli uheldig å kommunisere ønskene på feil måte. Jeg har vært borti en del som høyt og åpenlyst har presentert kjærlighetsbarnet som forener to familier/dineminevåre, eller ukritisk har fortalt foran de eldre ungene at det er så deilig med denne attpåklatten som de nyyyter mye mer enn de andre.

Jeg mener ikke at man skal utslette egne preferanser og ønsker da barna har kommet heller, men hva er det som for eksempel driver enkelte mødre til å ta med bittesmå jenter, fullt utstyrt i råsa dansetøy allerede første prøvetime, lenge før de egentlig har begrep om at fritidsaktiviteter finnes? Lederen av danseskolen her har hatt ønske om barnedanspartier der joggebukse er ønskelig antrekk, men det er sjelden en ser folk ta med gutta sine. Og tilsvarende på knøttetreningene på fotball, der er langt flere gutter enn jenter. (Men da man kommer litt lenger opp er det masse tøffe jenter på fotballagene, men det ser ut til at jentene selv må kommunisere at de liker fotball, det blir sjeldnere valgt for dem.)

Det å ikke ønske å gjøre kjønnspreferanser til noe man bør skjule og skamme seg over står ikke i noe motsetninsforhold til det du skriver her og Skilpaddas innvending lengre opp.

Jeg er veldig enig med dere begge og jeg tenker at det handler om både noe mer og kanskje også noe annet enn akkurat kjønnspreferanser. Det handler om hvilke forventninger vi har til barna våre og det å være bevisste nok til å være klar over at de barna som kommer er seg selv og har ikke kommet til verden for å passe perfekt inn i vår mal eller for å leve våre drømmer eller gjøre det vi selv ikke fikk til.

[Katinka]

Etter to gutter ønsket jeg meg jente. Og fikk det.

[Niobe]

Jeg er egentlig helt enig med deg, Java, og det var derfor jeg tok med kneggesmilyen. For det var selvsagt en spøk. Jeg vet jo at det stemmer like dårlig at jenter er intrigemakerske dramaqueens, som at gutter er hyperaktive bråkmakere. Mine to gutter er rolige og sarte.

Jeg tror rett og slett jeg er, og har vært, såpass dårlig på å være jente selv, og på å omgås andre jenter/damer, at jeg mistet selvtilliten på det. Men når det er sagt er jeg en yndet jentegruppeleder den dag i dag, altså.

[Luvi]

Jeg ønsket meg en jente. Vet ikke helt hvorfor, men jeg kjente mange ganger på hvordan jeg hadde reagert om det var en gutt. Selvsagt hadde jeg nok blitt like glad uansett, men jeg håpet ørlite ekstra på jente. Så sånn er det.

[krystallklart]

Før første trodde jeg at jeg ønsket meg jente, når vi på UL fikk vite at det var gutt var jeg overlykkelig. Nummer to og tre ønsket jeg gutter, kjente og på meg at det var det jeg bar på. Med nummer fire kjente jeg at det var en jente, så da ønsket jeg meg til en viss grad det etter hvert, selv om jeg i utgangspunktet hadde håpet på 4 gutter.

[Anne C]

Jeg tror faktisk jeg aldri har opplevd at noen har sagt noe om at vi må prøve oss på nr tre for å få en jente.

[007]

Jeg ønsket meg veldig en gutt. Jeg har selv kun søstre, så det å få en gutt var noe jeg virkelig ønsket meg. Gjennom svangerskapet var jeg 100% sikker på at babyen i magen var en jente, sikkert for å ikke bli "skuffet". Det hadde jeg nok ikke blitt, men jeg ble veldig glad da jordmoren sa det var en guttebaby.
Jeg ønsket meg gutt andre gangen også, mest fordi jeg hadde et veldig dårlig forhold til min mor, og tenkte at mor/datter-greier kunne jeg ingenting om. Jeg husker panikken da vi på UL fikk vite at det var en jente, jeg brukte hele svangerskapet på å forberede meg.
Med yngste ønsket jeg meg jente, jeg ville at mellomste skulle få oppleve gleden av å ha en søster. Jeg har alltid hatt glede av mine søstre og heldigvis har jeg jenter som har et tett og nært forhold. Minste var altså den jenten jeg ønsket meg.

I dag er pjokken min en flott, ung mann og det er så fint å se hvor flott han ble. Jeg håper han finner seg en kjæreste som liker oss og som ikke bare foretrekker sin egen mor, og jeg håper jeg får gleden av å bli farmor.
Og det viste seg at jeg var bedre på mor/datter-forholdet enn jeg trodde, jeg har et tett og godt forhold til 15-åringen min.

Herlighet, så fine barn jeg har!

[Bluen]

Ikke voldsomme preferanser, men ønsket meg jente først og så gutt. Bingo. (Omsider.)

[Bloppy]

Med eldste hadde jeg ingen ønsker overhode. Jeg var som Mave bare vettaskremt over hele greia. 20 år gammel, og ikke engang ferdig utdannet. Vi visste ingenting før fødselen. Vi hadde dog bare klart å bli enige om et jentenavn, så om det hadde kommet en gutt hadde vi fått trøbbel.

Med andremann ønsket jeg meg egentlig en gutt. Selv om ønsket ikke var spesielt sterkt. Jeg ønsket meg jo først og fremst et friskt barn. Men jeg tenkte som så at det på sett og vis bli enklere med en gutt pga forventninger om å overta gården. Jeg vet jo selvfølgelig at jenter like gjerne kan ønske seg å overta gård. Men det var dette med forventninger og kjønnsroller da. Og odelsgutten kom han.

Så nå har jeg en av hver, og er veldig ferdig med å få barn. Ene og alene fordi kroppen min nok ikke ville blitt veldig glad i meg om jeg prøvde meg på en til. Mannen ønsker seg fler, men er inneforstått med at det blir som det blir.

[Anne C]

Mannen min ønsket seg veldig en gutt første gang.

[Guava]

Jeg tenker også at hvis jeg hadde hatt kjønnspreferanser så hadde det ikke vært noe jeg hadde hatt behov for å kommunisere ut heller. Ikke fordi det er så skamfullt og ikke fordi jeg ville forsøkt å fortrenge det, men fordi jeg ikke helt ser noen anledning det ville vært ok å snakke om sånt i. Jeg ville nok også følt det kleint å si at jeg ønsket meg så sterkt en gutt og så oppdage at det var ei jente. Det er rett og slett en følelse jeg ville holdt for meg selv om jeg hadde hatt den.

Jeg fikk en lillebror som kom som nummer fire. Da hang det fremdeles igjen i samfunnet at menn var viktigst. Jeg husker at jeg følte at andre nedvurderte oss jentene da mamma ble mast på om ikke "gutten" snart kom og lovpriste det at gutten hadde kommet da han ble født. Mamma ble heldigvis provosert av det og gav svar på tiltale.

[emm]

Jeg var litt redd for at jeg skulle få en jente, rett og slett fordi jeg var redd for å overføre egne spøkelser fra fortiden. Frykten for å ikke se forskjellen på henne og meg, og derved påvirke negativt. Men når jeg forstod at jeg var disse tankene bevisst, så gikk det greit likevel. Et barn er jo ikke en forlengelse av en selv, uansett.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Det er definitivt ikke akseptert å si at man ikke har preferanser. Man blir ikke trodd evt blir man satt i bås med noe som antas å være et mindretall som ikke har preferanser for alt mulig eventuelt fortrenger sine preferanser.

Jeg har svart dette mange ganger og ikke opplevd et det ikke har vært aksept for det? Det er egentlig det vansligste svaret andre rundt meg som er gravide gir også. Om de egentlig mener det eller ikke har jeg aldri tenkt på - det spiller ikke noen rolle for meg.

[Pelle]

Grunnen til mine ønsker var jo basert på praktiske årsaker, hhv alle barna til våre venner - og det praktiske etterpå med å få to av samme kjønn. Kjønn er ellers ikke særlig viktig for meg, og jeg ønsket egentlig ikke å vite kjønn på første ul. Men mannenn ville, så da synes jeg det var fair å vite det likevel.

[Anne C]

Vi har helt klart fått "en av hver" til tross for at de er gutter begge to.