Er du en klager/sutrer?

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

Dersom du føler at flyselskapet har brutt reglene, så MÅ du klage. Det er det beste råd jeg kan gi deg.

Men - men - du sa jo nettopp at vi sutret og klaget altfor mye?

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Men - men - du sa jo nettopp at vi sutret og klaget altfor mye?

Jeg tror du forstår hva jeg mener, safran.....

[safran]

Jeg kan jo nevne at jeg også har jobbet endel med service, men sitter ikke med inntrykk av at den jevne nordmann er sutrete. Selvsagt har jeg også fått min del av håpløse kunder, men de aller fleste er da godt skrudd sammen oppi toppen.

Et lite sidespor: Kan det tenkes at det er mangelen på høflige fraser som forsterker inntrykket om at nordmenn er sutrete og uhøflige?

[My]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Jeg kan jo nevne at jeg også har jobbet endel med service, men sitter ikke med inntrykk av at den jevne nordmann er sutrete. Selvsagt har jeg også fått min del av håpløse kunder, men de aller fleste er da godt skrudd sammen oppi toppen.

Helt enig. Jeg har også jobbet min del i serviceyrker, og mitt inntrykk er også at de aller aller fleste er hyggelige og høflige. Og så er det et lite mindretall som klager og sutrer, og disse roper til gjengjeld så høyt, i tillegg til at de får oss såpass opprørte at det føles som om det er flere enn det er. Det er fort gjort å glemme dem som er fornøyde og høflige, for de gjør så lite ut av seg. (Der jeg har jobbet, først og fremst turisthytter i fjellheimen, var det forresten svenskene som var de største og mest høyrøstede klagerne. Selvfølgelig både og blant dem som hos andre, men sånn generelt utmerket svenskene seg. Alle jeg snakket med hadde samme inntrykket.)

På de flyturene jeg har vært med har da sikkert 95% av passasjerene sittet pent og pyntelig i setene sine uten å si et kvekk, utenom ja takk med et smil når de får tilbud om kaffe.

[Polyanna]

Jeg klager når jeg syns jeg har grunn til det, men jeg sutrer ikke. Jeg syns det er stor forskjell på de to tingene. Hvis jeg er syk eller plaget så forteller jeg det. Forhåpentligvis på en noenlunde humoristisk måte, men jeg gidder da ikke lyve heller. Men endeløs tværing på bagateller, det driver jeg ikke med. Jeg orker ikke bruke tiden min på å surmule. Eksempel: Ved en forsinkelse på et fly, eller et mistet fly, så blir jeg et øyeblikk, og så går jeg i loungen og drikker rødvin. (Gamle dager...) Jeg bruker IKKE tilfeldige skrankepersoner som punching bag for min frustrasjon!

Når noen spør hvordan jeg har det, så kan jeg fint svare "Nei, ikke noe særlig i dag! Nå er jeg fyllesyk på tredje dagen, uten å ha så mye som en bra fest igjen for bryet!" (Da jeg var svangerskapskvalm). Eller "Nei, jeg teller ned til termin, jeg gjør det. Jeg syns det er tungt, dette svangerskapet. Sånn er det når gamle kjerringer skal drive og få barn annethvert år!" Eller "Pyton. Hele familien er syke og jeg hater å være syk samtidig som jeg må være sykepleier for andre syke! Jeg vil ha mammaen min her!"

Å lide i stillhet er overvurdert og poengløst, spør du meg! Hvorfor skal ikke de som er rundt meg vite hvordan jeg har det?

Men jeg bruker selvsagt ikke hele lunsjen til å klage! Jeg er flink til å fokusere på det positive og på at "vi er jo bortskjemte, da. Vi har ikke hatt mye sykdom til nå!". Og så spør jeg hvordan de andre har det også, ikke bare klager over meg og mitt. Totalt sett er jeg nok mye mer av en krampeoptimist enn en klager. Men altså, ærlig.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Å lide i stillhet er overvurdert og poengløst, spør du meg! Hvorfor skal ikke de som er rundt meg vite hvordan jeg har det?

Men jeg bruker selvsagt ikke hele lunsjen til å klage! Jeg er flink til å fokusere på det positive og på at "vi er jo bortskjemte, da. Vi har ikke hatt mye sykdom til nå!". Og så spør jeg hvordan de andre har det også, ikke bare klager over meg og mitt. Totalt sett er jeg nok mye mer av en krampeoptimist enn en klager. Men altså, ærlig.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette her.
Dessverre er jeg nok litt for mye krampeoptimist jeg også, og det er kanskje yrkesskade...jeg satser på det, for da kan jeg bli en skikkelig surmuggete, meggete pensjonist som kjefter, syter og klager på alt og alle.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Helt enig. Jeg har også jobbet min del i serviceyrker, og mitt inntrykk er også at de aller aller fleste er hyggelige og høflige. Og så er det et lite mindretall som klager og sutrer, og disse roper til gjengjeld så høyt, i tillegg til at de får oss såpass opprørte at det føles som om det er flere enn det er. Det er fort gjort å glemme dem som er fornøyde og høflige, for de gjør så lite ut av seg. (Der jeg har jobbet, først og fremst turisthytter i fjellheimen, var det forresten svenskene som var de største og mest høyrøstede klagerne. Selvfølgelig både og blant dem som hos andre, men sånn generelt utmerket svenskene seg. Alle jeg snakket med hadde samme inntrykket.)

På de flyturene jeg har vært med har da sikkert 95% av passasjerene sittet pent og pyntelig i setene sine uten å si et kvekk, utenom ja takk med et smil når de får tilbud om kaffe.

Ja, heldigvis er de aller fleste kjekke og greie mennesker. Heldigvis!
Dessverre er det de som roper høyest som ofte får ufortjent oppmerksomhet.

[Miss Norway]

Jeg er fremdeles ikke helt uenig med Elin. Og det var samme passasjerene hun nevnte som jeg grøsset over i mitt flashback også - ikke charterturister. Nordmenn med store ego (og dem er det faktisk mange av Safran, selv om de kanskje ikke representerer "gjennomsnittsnordmannen" du refererte til) og de dyreste billettene er av og til utrolige i sine kommentarer og forlangende. Arroganse og nedlatenhet er av og til en del av sutrerens natur tror jeg?

Og det er også mitt inntrykk at det ikke sjelden er ressurssterke og egosentriske mennesker som sutrer mest. Som om de fortjener mindre å ha problemer på en måte:

"Jamen JEG har ikke tid til å vente hele dagen på et prøvesvar (selv om jeg jo skjønner at det må ta tid å analysere, men de kan vel gjøre min analyse først?)"

"Jeg skal på tre forretningsreiser denne måneden, det må da være mulig å gi meg en time innimellom akkurat når det passer meg? (Flytt heller en som ikke bedriver tiden sin med noe så viktig som meg...)

"Jamen vi KAN ikke ha vår mor på pleiehjemmet 20 min unna, for vi har ikke tid til å kjøre så langt for å besøke henne (kan ikke heller noen som ikke har råd til bil engang ta den plassen, så bruker vi advokaten vår og får mor plassert ved det nærmeste og beste hjemmet)".

Og ja, jeg vet at det kan være gode grunner til at mange kanskje i en fortvilet situasjon blir "ufine" - men alle har da gode grunner til å trenge hjelp. Og det øyeblikket man selv føler at man er viktigere enn alle andre, og særlig sutrer ekstra på grunn av det at blir det ille.

[safran]

Hva er det egentlig vi diskuterer? Om nordmenn er mer sutrete enn andre nasjonaliteter? Om det fins mange sutrete nordmenn? Om det fins veldig sutrete nordmenn? Om det fins veldig mange veldig sutrete nordmenn? Om nordmenn er mer blærete enn andre? Om nordmenn er mer sutrete rent statistisk - i og med at vi er færre her til lands enn mange andre steder?

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Hva er det egentlig vi diskuterer? Om nordmenn er mer sutrete enn andre nasjonaliteter? Om det fins mange sutrete nordmenn? Om det fins veldig sutrete nordmenn? Om det fins veldig mange veldig sutrete nordmenn? Om nordmenn er mer blærete enn andre? Om nordmenn er mer sutrete rent statistisk - i og med at vi er færre her til lands enn mange andre steder?

Statistisk sett vet jeg ikke, men ja, jeg tror vi blir oppfattet som kravstore og ganske krevende i enkelte situasjoner. Jeg omgås endel med ansatte i KLM og de vil selvfølgelig ikke være ekle med meg fordi jeg er norsk, men de kan fortelle at "skrekkflygningene" i KLM er flyvninger til Norge og Sverige.... Bl.a. fordi vi drikker for mye, og fordi vi sutrer på ting som man ikke alltid er herre over (vær, vind og annet tullball).
Vi kjenner også en norsk eiendomsmegler som jobbet i Spania... Ja, jeg vet det, nordmenn i Spania er spesiellt, og faktisk et eget tema for seg, men dog. Han har nå byttet firma å jobbe for, fordi nordmenn har et så elendig rykte på seg, at ingen vil samarbeide med dem, og det er ikke bare fordi de er fulle og ikke snakker spansk, men fordi de stiller urimelige krav og klager for mye. Det synes jeg er en trist utvikling, fordi det er en forholdsvis liten gruppe som ødelegger for masse knakende kjekke folk.

Men at vi syterog sutrer mer enn andre, tja, nei, jeg vet ikke helt. Vi sutrer og syter av andre årsaker enn andre kanskje, men at vi sjelden klager er tull. Det var derfor jeg i utgangspunktet reagerte. Kisha (tror jeg det var....) sa at nordmenn sjelden klager, og det er jeg IKKE enig i. Vi klager, og vi klager mye.

Fant denne:
http://www.dagsavisen.no/innenriks/article917832.ece

Den setter ord på omtrent akkurat det jeg tenker om dette.

Man kan godt ha i bakhodet at andre synes vi er sutrete... da kanskje vi sutrer litt mindre

[Nessie]

Jeg tror ikke jeg er så veldig sutrete.. Jeg er vel heller til tider litt sånn irriterende evig optimist
Men klart jeg klager innimellom, feks når det gjelder helsa som jeg sliter litt med. Men der holder jeg også ofte igjen, fordi jeg blir lei av å prate om det SELV..

Men jeg har en egen evne til å se det positive i de aller fleste situasjoner.

Når det gjelder å klage på ting så er jeg skikkelig dårlig. Jeg godtar nok alt for mye dårlige produkter, dårlig mat og dårlig service.. Men det er meg som person.

Personer som sutrer og klager hele tiden, og som stort sett bare klarer å prate om alt det forferdelige i livet og verden, de synes jeg faktisk til tider kan være ganske slitsomme. Og nedtrykkende.

[annemede]

Jeg vet at jeg de siste to årene (ca) har klaget alt for mye. Det ligger ikke i min natur (tror jeg) å være så til de grader pessimistisk som jeg har vært. Det er vel ca et år siden nå at jeg selv ble oppmerksom på hvordan jeg var blitt, og har siden den tid mer eller mindre prøvd å se mer positivt på tingene. Men jeg merker at det har blitt lettere å fokusere på det negative enn det positive. Jeg håper og tror at jeg blir bedre til det.

Samtidig så har jeg merket at det hjelper ikke å "lide i stillhet", et eller annet sted må man få lufte frustrasjon, og jeg er en som har brukt dette forumet til å skrive av meg litt gruff, og det hjelper.

[SpetakkelRandi]

Nei jeg vil ikke si det. Jeg er heller den som holder ting innimeg og er sterk på vegne av andre, også renner det over sånn en gangi året eller noe. Det er ikke så lurt men det er bare sånn.
Mamma sa noe til meg her på fredag, da vi hadde en mor og datter dag i byen. Vi satt og hadde en intim samtale om alt som har skjedd de siste årene og hun så nøye på meg og sa rolig. "Gud, **** jeg skjønner ikke at du kan sitte der og smile og være så glad og gledesspreder, når du har vært i gjennom så utrolig mye de siste årene. Du klager ALDRI. Jeg skjønner ikke hvordan du klarer det."
Og når jeg tenker over det så skjønner ikke jeg det heller. Tror tror faktisk det har med å gjøre at man har forum på nettet og da blir det ofte som en slags dagbok hvor man tømmer tankene en gang i blant.

Jeg er lite flink til å klage på varer som ikke holder forventingene osv. Det burde jeg vært flinkere til.

[tink]

Jeg er nok ingen sutrer - vil ihvertfall ikke være det. Det hender jeg klager saklig, eller sier i fra dersom jeg føler meg dårlig behandlet/får kjip service.

En gang hadde jeg ei sutrevenninne. Hun ville bare at jeg skulle sitte og høre på sytet hennes, og gi de riktige svarene på alle mulige slags spørsmål á la "Ser jeg ikke litt tjukk ut i denne buksa?" "Tror du ikke jeg snart bryter igjennom som skuespiller?" Jeg er alt for ærlig til å kunne forholde meg til denne typen sosiale feller. Heldigvis kjenner jeg ingen sånne lenger.

Samtidig mener jeg at en hver må definere sin sorg og glede. Og det er lov å være redd når den nyfødte babyen har gulsott og må få lys, selv om de andre babyene er født bittesmå og mye for tidlig. (Beste eksemplet jeg kom på)

Det jeg reagerer mer på er de som klager og klager, og ikke orker/gidder å følge opp eventuelle råd som blir gitt. Man må ta konsekvensene av de valgene en tar - men samtidig er det lov å bli lei og sliten.

Kanskje litt rotete.
Og selvfølgelig når jeg har vondt, da har jeg virkelig vondt. Tror sambo vil påstå at jeg syter litt, men han om det.
Frisk og rask jente, men uten smerteterskel.

[BeeKey]

Jeg klager og sutrer både titt og ofte. Men da har jeg jo selvsagt all grunn til det da.

[Pope]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Det jeg reagerer mer på er de som klager og klager, og ikke orker/gidder å følge opp eventuelle råd som blir gitt. Man må ta konsekvensene av de valgene en tar - men samtidig er det lov å bli lei og sliten.

Så veldig enig!!
Og det gjelder også for de som klager over jobben, lønnen, mannen, svigermor osv. uten å ta det opp og prøve å løse problemet.


Og jeg er veldig flink til å se problemene i stedet for å komme med forslag til løsninger, noe en flott sjef av meg hintet om. Så nå er jeg mer oppmerksom på å ikke "kaste mer ved på brannen men heller finne fram muligheter til å få den slokket"

[chara]

Jeg er ikke redd for å klage hvis noe er feil, men da klager jeg alltid til rette person. Jeg klager hvis jeg kan forandre på noe ved å klage.
Jeg er stort sett positiv og klager og sutrer ikke over økonomi,sykdom, familietragedier el. Ting en ikke kan forandre på er det liten grunn å gå rundt å klage over.
På nett kan jeg klage en sjelden gang men da er det som oftest over noen andre som klager på ting jeg ikke ser på som klagegrunn.
_______________
Chara

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av chara, her.

Jeg er ikke redd for å klage hvis noe er feil, men da klager jeg alltid til rette person. Jeg klager hvis jeg kan forandre på noe ved å klage.
Jeg er stort sett positiv og klager og sutrer ikke over økonomi,sykdom, familietragedier el. Ting en ikke kan forandre på er det liten grunn å gå rundt å klage over.
På nett kan jeg klage en sjelden gang men da er det som oftest over noen andre som klager på ting jeg ikke ser på som klagegrunn.
_______________
Chara

Så hvis man får alvorlig sykdom som igjen fører til store økonomiske problemer så skal man ikke sutre?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av chara, her.

Jeg er ikke redd for å klage hvis noe er feil, men da klager jeg alltid til rette person. Jeg klager hvis jeg kan forandre på noe ved å klage.
Jeg er stort sett positiv og klager og sutrer ikke over økonomi,sykdom, familietragedier el. Ting en ikke kan forandre på er det liten grunn å gå rundt å klage over.
På nett kan jeg klage en sjelden gang men da er det som oftest over noen andre som klager på ting jeg ikke ser på som klagegrunn.
_______________
Chara

Du kan jo klage over at du har altfor mye å gjøre og derfor sjelden tid til å sitte her.

[Røverdatter]

Hvordan skal jeg svare objektivt på et sånt spørsmål? Jeg syns jo ikke jeg klager eller sutrer, men det kan jo være at andre har en annen oppfattelse.