Å bli ferdig med barn

[Skremmern]

Har lest gjennom tråden nå, og er sannelig ikke sikker. Det er så mange delte meninger og synspunkter som får meg til å veksle mellom å ville ha to tette nå, til å være helt ferdig, til å vente litt osv. Jeg visste at noen kom til å henge seg oppi overskriften, men det får så være. Det er ganske beskrivende uten at det betyr fraskrivelse av mors- og farsrollen når barna flytter ut (trodde det var opplagt!).

Jeg ser poenget til Line, er ganske på nett med Bokormen, og vet hvor vanskelig det er å spå forholdet ungene i mellom. Det lureste er kanskje å vente, samtidig er det også rom for å nyte spedbarnstiden med barn tett-i-tett. Er det meningen at det "rette", det som passer oss best, plutselig vil komme dalende fra himmelen i form av en løsning? Og så blir alt så logisk og opplagt etterpå? :håpefull:

[Balanse]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Er det meningen at det "rette", det som passer oss best, plutselig vil komme dalende fra himmelen i form av en løsning? Og så blir alt så logisk og opplagt etterpå? :håpefull:

Ja, akkurat slik kommer det til å skje.
:fniser:

Litt mer alvorlig, jeg synes jeg hører en gambler risle med terningene sine?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Balansekunstneren, her.

Ja, akkurat slik kommer det til å skje.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Er det meningen at det "rette", det som passer oss best, plutselig vil komme dalende fra himmelen i form av en løsning? Og så blir alt så logisk og opplagt etterpå? :håpefull:

Ja, det tror jeg.
Eller så må dere nok ta en avgjørelse.

Uansett: Lykke til med planleggingen/skrinleggingen.

[Azi]

Ja det gjør det. Vi skjønner faktisk forsatt ikke hvordan det var mulig lille bonus siste damen ble til. Vi var veldig veldig forsiktig og det skjedde kun engang på lenge før og etter! Og vi var liksom helt ferdig med barnelaging der og da trodde vi.

Hun ble rett og slett servert på sølvfat til oss!

[Line*]

Og mine må forresten klare seg selv økonomisk.
Jeg stiller opp meg MEG!

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Og mine må forresten klare seg selv økonomisk.
Jeg stiller opp meg MEG!

Jeg har hatt utrolig snille foreldre som virkelig har stilt opp for meg. Jeg kommer til å gjøre det samme for mine.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg har hatt utrolig snille foreldre som virkelig har stilt opp for meg. Jeg kommer til å gjøre det samme for mine.

Det synes jeg er en god tanke.
Men ikke lett om man har mange barn heller, det. Også noe å tenke på når det gjelder antall barn...
Skal jo ikke gjøre forskjell, heller....

Selvsagt stikker jeg til dem noe innimellom, men i hovedsak må de klare seg selv.

[Høyt&Lavt]

Før jeg selv fikk barn var teorien min at jeg ville ha to veldgig tett , og litt mellomrom før det kom to tette til. (optimist med bra fruktbarhet i familien=KJEMPEHELDIG og vet det..).
Argumentet mitt med å få tette var at da fikk de mer glede av hverandre, nærmere i alder betyr muligheter for flere felles venner og felles opplevelser på f eks treninger (hvis man klarer det med et skoleår i mellom, f eks 1. og 2. klasse), rett og slett mer på samme nivå som hverandre.. (selv har jeg 4 søsken som er veldig tette, alle 4..)

Med årene så har teorien min endret seg endel: mine søsken som er tettest har ikke bare hatt gode erfaringer med felles skolevennekrets osv... Det søskenet som er nærmest meg i alder er den jeg har fjernest forhold til, er selvfølgelig glad i vedkommende, men vi er så natt og dag forskjellige at folk nekter å tro at vi er biologiske søsken (nesten, iallfall)..
Da jeg fikk mitt første barn var jeg følelsesmessig teoretisk klar for nr 2 med en gang!! Og skjønte at fort at jeg måtte nok spre på med litt tid ,både pga fødselsangst, sykdom og et tydelig snev av fødslesdepresjon, men også fordi jeg ikke ville bli ferdig med småbarnstiden så fort!! Av ymse praktiske årsaker med jobb/ikke jobb, egen bolig/ikke egen bolig, ble det 4 år i mellom nr 1 og 2.. De har mye glede av hverandre, og tror det har like mye med personligheten som selve foskjellen om søsken får tett kontakt! Jeg vet at jeg vil ha flere, og er ærlig nok med meg selv til å innrømme at jeg vil ha to til, samtidig som jeg har blitt mer ydmyk på "jeg har bestemt meg for antall barn-delen.."
Tiden vil vise, rett og slett.. Jeg har trengt noe tid etter begge svangerskapene til å "komme meg på beina" ( en gang fysisk, og en gang psykisk), og derfor vil jeg gjerne ha litt tid mellom nr 2 og evt nr 3. Jeg må være i form til å kunne nyte småbarnslivet i fulle åndedrag, og etter sistemann ble født KJENTE jeg at hvis jeg hadde fått nr 3 veldig fort, hadde jeg hatt større problem med å slå meg til ro med at nr 4 kanskje ikke skulle blitt noe av..uff knotete skrevet..Hadde jeg fått barna altfor tett tror jeg at bare hadde ønsket enda flere..

Ang økonomi og egentid med fete ferier og alt det der, så ergrer jeg meg for itden endel over nettopp temaer som går i den retning: greit nok å ha dårlig råd i etableringsfasen av voksenlivet, for på den måten å lære seg både det ene og det andre.. Men når man da begynner å få barn, og skal etablere seg med partner og kjøpe/bygge bolig osv, syns jeg det er et tåpelig paradoks at flesteparten vil ha dårligst råd i fasen med småbarn, og kanskje best råd når barna har blitt voksne.. (ialfall hos oss vil det økonomiske forløpet se ca sånn ut, pga arv, som forhåpentligvis ikke kommer på mange år enda)

[trøtt]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg er muligens steinhard, men jeg synes at store som bor hjemme bør betale husleie og at å få mat på bordet er en service langt utenom det jeg ville gitt noen over 19. Jeg kjenner skikkelig motvilje, fysisk motvilje, mot sånn degging. Jeg vet du mener det godt og tenker at dette er et flott bidrag, emn som apan tenker jeg at en del av voksenlæringen, som man driver med mens man studerer, er nettopp det å selv skaffe mat på bordet og betale sin egen husleie, skaffe seg ekstrajobb når man er blakk og heller komme hjem og få litt fra frysen når det kniper. Jeg ville ALDRI ha gjort dette, fordi jeg synes det lukter bjørnetjeneste lange veier. Jeg synes jo også at store unger skal hjelpe til hjemme og ikke få mat på bordet, men med jevne mellomrom lage mat, vaske, vaske tøy osv.
.

Det første utsagnet jeg har uthevet er bare dumt så det er egentlig ikke verdt å kommentere. Vi har tydeligvis forskjellig syn på hva degging er. Unger som bor hjemme og jobber bør betale for seg, men studenter blir noe annet. Hvorfor skal de ha mest mulig gjeld når de skal etablere seg? Bare fordi du hadde det? Nå forutsetter jeg selvsagt at ungene ikke studerer i 10 år etter vgs. Friår med snylting på mamma er heller ikke aktuelt. Det er ganske mange andre ting man trenger penger til når man er student enn husleie og maten man får hjemme og det får de skaffe seg selv.

Hvem har sagt at det å bo hjemme er synonymt med å få alt gjort for seg? 12 åringen min har da hatt faste oppgaver hjemme siden hun var 6 år og hun gjør flere ganger så mye som venninnene sine (som jeg syns gjør altfor lite). Jeg har ingen planer om å være en tjener for barna mine og det vet de allerede veldig godt. Det vet til og med 4 åringen min så jeg tror ikke noen av de kommer til meg som 19 åring og forlanger at jeg plutselig skal bli det.

[kisha]

Jeg har 2 stykker. Da den yngste var 4 år ville vi ha nr. 3, men slik gikk det bare ikke.

[Tjorven]

min tanke er at det er greit å få dem så tett som man orker. For vår del begynte vi å prøve så snart vi orket tanken på en spebarnsperiode til, og det ble litt over 2,5 års forskjell mellom barna.

Grunnen er at jeg synes det er greit å ha barn som man kan gjøre omtrent det samme sammen med og som har glede av hverandre (selv om man aldri har noen garanti for sistnevnte). I tillegg høres det fristende ut å fremdeles ha litt liv igjen å leve når ungene flytter ut.

Jeg er nemlig enig med Mim. Jeg synes godt at ungene kan flytte ut når de er ferdige med videregående. De skal få massevis av hjelp og støtte, men jeg synes ungdom har best av å klare seg litt på egenhånd i den alderen.

Jeg har overskuddsbesteforeldre i nærheten. Jeg ønsker også å kunne være tilstede for både barn og barnebarn når den tid kommer og ha overskudd og helse til dem.

Ideelt sett burde jeg nok ha fått barn tidligere ut fra min filosofi, men slik gikk det altså ikke.

[Polyanna]

Angående å bli ferdig med småbarnstiden: Jeg skjønte virkelig ikke hva folk snakket om da de brukte dette begrepet tidligere. Det er som å "bli ferdig med gourmetmåltidet" eller "bli ferdig med den fine ferien". Men nå hender det seg at tanken slår meg, ja. Altså, vi nyter tiden nå. Det er deilig at de er små og pjuskete og kosete og kryper oppi fanget. Det er vidunderlig å ha en baby i huset.

Men det er jo utrolig intenst og slitsomt OGSÅ. Når de er små så er alt så intenst og umiddelbart. Er man alene med alle tre og det skjærer seg for alle sammen samtidig så er 101 ute. De har fortsatt litt begrenset impulskontroll, og det kan være vanskelig å vente det minuttet det tar å bytte en bæsjebleie eller legge en lillebror.

Og så har vi barn som ikke sover voldsomt godt hele natten. Eldste begynte å sove natta igjennom uten å våkne 1-3 ganger for smokk/trøst i 3-årsalderen. Da nattamet jeg fortsatt en 1-åring... Mellomsøster er i den nattredde fasen, med det det innebærer. Lillebror ser ut til å være samma type, så jeg antar at jeg vil ha som hovedregel at natta er stille sånn om 3 års tid. Det har jo HENDT at vi har fått sove en hel natt uten avbrudd de siste 5,5 årene. 10 ganger, kanskje.

Og akkurat det skal det bli godt når er overstått.

Og vemodig. Og rart. Det er jo så merkelig å se den store, fine 5-åringen. Hvor ble det av babyen min??

[Hasselnøtt]

Det slår meg egnetlig som litt pussig at man såpass intenst skal diskuterer hva som er "best" i dette tilfellet, det må da være veldig individuelt hva den enkelte familie legger vekt på og hva de ønsker.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Det slår meg egnetlig som litt pussig at man såpass intenst skal diskuterer hva som er "best" i dette tilfellet, det må da være veldig individuelt hva den enkelte familie legger vekt på og hva de ønsker.

Det begynner som uskyldig meningsutveksling.

Jeg aner ikke hva som er best for oss, så jeg venter bare på at noen kan fortelle meg det!

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Det slår meg egnetlig som litt pussig at man såpass intenst skal diskuterer hva som er "best" i dette tilfellet, det må da være veldig individuelt hva den enkelte familie legger vekt på og hva de ønsker.

Det kan jo folk bare tro, men det er jo MIN mening som er den rette!

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg aner ikke hva som er best for oss, så jeg venter bare på at noen kan fortelle meg det!

Det kommer vel til et punkt der du har lyst på flere barn nå. Hva som er best og hva som lar seg gjøre er jo aldri godt å si.

[apan]

Uansett er det vel mange av oss som har deltatt i debatten, men likevel konstatert at vi ikke hører med til dem som kan velge .
Jeg har gått over til mottoet "Det får komme det som kommer. Det får skje det som skal skje" (fra en Bjørn Eidsvåg sang) når det gjelder dette her, og det kan kanskje være like greit. Det blir nok ganske ok uansett hvordan det blir, Skremmern.