Synes du det er slitsomt å ha barn?

[Chablis]

Innimellom synes jeg det er slitsomt. Vi har en vedlig aktiv 1 åring, i tilleggg sliter vi med å få i han mat og han skal nå utredes. Jeg synes det er ganske slitsomt å hele tiden tenke på at han må spise mer og omtrent tvinge i han mat fordi han er liten og tynn.

[Angelique]

Til tider kan det være slitsomt

Jeg har fire barn spredt i en alder fra 20 ned til 4 år

Da barna mine var under 10-12 år skjønte jeg heller ikke helt dette med at det kunne være slitsomt

Det er slitsomt når barna har diagnoser (har to av de)
Det er slitsomt når barna kommer ut for ting/hendelser.
Jeg har opplevd at eldste datteren min har totalvraket en bil.Blitt kjørt i hui og hast i sykebil (jeg var med i sykebilen) til sykehus med et døgn på intensiven.
Det er enormt slitsomt psykisk.Også når samme datter blir utsattfor blind vold, bli vekt klokken to om natten for så å sitte tre timer på Politikammeret


Det er også enormt slitsomt kampen mot PPT,BUPA,skoleverket etc etc når man vil ha gjennomslag for det ens eget barn faktisk har krav på.
Og slike ting kan gjerne ta et til to år.

Det er slitsomt når det andre barnet med diagonser stadig er syk med nesten 40 i feber.

Det er slitsomt etterhvert som alle disse vokser til med forskjellige personligheter, spørsmål om alt mellom himmel og jord.veildning man må gi de som voksenperson,lange samtaler om hvilke valg man bør ta i livet,holdninger man bør ha,etc etc

Jeg syntes ikke det var slitsomt når barna mine var små.Ikke engang da jeg hadde barn på 18 mnd og fikk et til
Skjønte ikke hva min bestemor sa, et barn er som ingen, to er som ti.
Jeg skjønner det nå når barna krever mye mer av meg, både tilstedeværelse i livene deres og til skolarbeid.


Det at barna mine kranger,er uvenner (ja det hender) at de hyler og skriker til meg, det er faktisk ikke slitsomt syntes jeg
Slik er livet. Men alle andre hendelser man kommer opp i, og risikoen er større jo flere barn man har, det syntes jeg er sliitsomt.
Ihvertfall når man ikke er i midten av 20 årene lenger og er i full jobb,Merker det at man har fyllt 40 for to år siden ja

Mine tanker rundt dette, ble langt og sikkert litt uoversiktelig,men raskt skrevet ned
Men ville aldri valgt anderledes, ikke færre barn heller

[safran]

Jeg ville jo heller ikke valgt annerledes med tanke på antall barn, ingen tvil om at det er dette jeg ville. Jeg må se om det går an å gjøre noe med det rundt barna. Tvinge helten til å involvere seg mer i det praktiske for eksempel. Det er jeg som er eneansvarlig for å følge dem opp, han tenker at alt ordner seg for snille gutter som ham. Og det gjør det jo.
Jeg kan ikke gjøre noe med jobb/studiesituasjonen før til våren, da er jeg ferdig. Så får vi se om jeg henger sammen, og om det er mulig å få til en redusert stilling.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Jeg blir mang en gang forundret over innlegg her inne på FP, hvor dere virker så uberørt over det å ha barn. Noen skriver at de har 2 eller 3 barn, og ønsker seg flere. Andre sitter oppe til langt på natt, kun fordi det er så deilig, og skal allikevel stå opp tidlig med barn neste morgen. Osv. Slike ting hadde ikke jeg klart. Er det bare jeg som til tider synes det er helt vanvittig slitsomt å ha barn? Jeg trives som mor altså, for all del, jeg ville ikke vært ham foruten. Allikevel så er en av mine største betenkninger med å få et barn til at det blir enda mer slitsomt. Vi er to voksne med ansvar for ett barn, og vi er fullt likestilte. Allikevel ... Å være mor er den tøffeste jobben jeg har hatt.

Synes dere ikke det er utmattende? I så tilfelle, hvor henter dere energien fra? Er jeg vanvittig pinglete? (Min mann også, i tilfelle. Han synes det er knallhardt.) Er jeg den eneste som savner å kunne ligge helt stille på en strand, med en bok, og bare slappe av? Eller å dra på storbyferie med min mann, og tråle museumer og bygater, samt sitte oppe til sent på natt og drikke vin?

Igjen, i fare for å bli dømt nord og ned, så må jeg legge til at jeg digger guttungen. Han er midtpunktet hele tiden. Og jeg angrer ikke et sekund på at jeg fikk ham. Men det er altså mye mer slitsomt enn jeg hadde trodd. :ærlig:

Nå har jeg ikke lest tråden, så jeg vet ikke om den har sporet av i alle retninger, men jeg kjenner meg utrolig godt igjen i hovedinnlegget. Vi er så slitne noen ganger at vi bare sitter apatiske og ser på hverandre når ungene er i seng. Her er det stort sett hurra-hei-og-hopp fra klokka seks-halv sju på morgenen til ni om kvelden hver dag hele uka. Vi har to veldig aktive gutter, de er nok over snittet aktive for normale, friske barn hvis jeg skal forholde meg til barnehagepersonalets uttalelser.

Vi ønsket oss vel i grunnen fire barn, men har tatt ett om gangen og jeg tror ærlig talt ikke at vi har kapasitet til én til. Ikke enda en som setter seg selv i livsfare 50 ganger om dagen og som må passes på hvert våkne sekund. Det greier ikke vi.

Vi var ganske godt voksne da vi fikk barn. Vi har reist, hatt lange søndagsfrokoster i fred og ro, gått mye ut og bare hatt oss selv å ta hensyn til ganske lenge før vi fikk barn. Det er klart jeg savner å kunne reise litt spontant av gårde en helg, lese en bok i fred og ro under en parasoll eller bare gå på kino etter jobb en dag, men aller mest savner jeg egentlig å kunne ha det ordentlig rundt meg og å kunne slappe helt av hjemme. Jeg trenger ikke egentlig barnevakt hjemme for å kunne gå ut, jeg trenger barnevakt borte sånn at jeg kan ha hjemmet barnefritt en dag eller to. Vi trenger hvile og ro, ikke opplevelser akkurat nå.

Jeg ville aldri i verden være ungene mine foruten, men en barnefri helg to-tre ganger i året, DET skulle jeg gjerne ha hatt.

[Gaia]

Monsoon, jeg tror du vet hva jeg syns, men jeg svarer likevel for andre leseres skyld.

Jeg syns også det er slitsomt med barn, men jeg merker at det blir mindre og mindre slitsomt og mer og mer gøy etterhvert som Snupp blir større, mer selvstendig og ikke minst mer verbal. Og - og dette er helt avgjørende - etter hvert som han har begynt å sove skikkelig om natten. Og dette er noe av det jeg mener er det aller viktigste.

Det som hele tiden har tappet mest av mine krefter er søvnmangelen. At man ikke har mulighet til like mye "egentid" som tidligere er også litt slitsomt, men det finner man alltids en vei rundt hvis overskuddet i det minste er på plass. Samtidig så savner jeg aldri tiden som barnløs, fordi det å få barn har gjort livet mitt så utrolig mye rikere. Selvfølgelig så mister man i stor grad mulighet til impulsivitet og fleksibilitet mens barna er veldig små. Men jeg satt senest i går og hørte om en familie som brukte nesten fire uker av sommerferien sin på å reise rundt i Asia. Og det hørtes ut som en helt fantastisk tur.

Etter å ha vært "tobarnsmor" i helgen, så gleder jeg meg til å ha en på "fireogethalvt" og en på "akkuratto" i hus på permanent basis (og satser på at planen min lar seg utføre slik jeg håper, selv om alderforskjellen nødvendigvis blir noe større). Selvfølgelig gjelder det ikke for alle søsken at de trives i hverandres selskap, men jeg tror det vil komme til å gjelde for Snupp når jeg ser hvordan han er når vi har andre barn i hus, helt uavhengig av om de er større eller mindre enn ham. Det er nesten utrolig hvor stor glede disse to har av hverandre, og både jeg og moren til barnet på "fireogethalvt" bemerket hvor enkelt alt plutselig er når disse to er sammen.

[Skilpadda]

Tja. Ja og nei. Jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn, men det er innimellom slitsomt at man aldri ikke har barn, for å si det slik. At barnet alltid er der, at man alltid må planlegge rundt hans behov og at noen alltid må være der sammen med ham. Men når jeg blir sliten, er det stort sett ett av to: Enten fordi jeg sitter oppe for lenge om kvelden etter at barnet har lagt seg eller på andre måter insisterer på masse egentid og masse voksentid (kjenner godt igjen det Kirsebær sier), eller fordi jeg bekymrer meg for noe som angår ham. De praktiske tingene opplever jeg sjelden som slitsomme, og det å være sammen med ham er bare slitsomt hvis jeg selv er veldig trøtt. Bekymringene og utfordringene regner jeg med at bare blir større etter hvert som han blir større, sånn sett antar jeg at det på mange måter blir mer slitsomt etter hvert som han blir eldre. Frem til nå har det stort sett vært greit, vil jeg si. (Selv om dagen i dag ikke akkurat har vært det mest lysende eksempelet.)

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Er jeg den eneste som savner å kunne ligge helt stille på en strand, med en bok, og bare slappe av? Eller å dra på storbyferie med min mann, og tråle museumer og bygater, samt sitte oppe til sent på natt og drikke vin?

Strandliv bryr jeg meg ikke om, men å kunne ligge på sofaen med en bok hender det jeg savner. Storbyferie prøver mannen og jeg å få til en gang i året omtrent, og vi gjorde det jo ikke oftere før heller - og å sitte oppe og drikke vin kan jeg da gjøre omtrent like ofte som før, bare jeg planlegger litt.

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Tidligere stakk vi bare ut og spiste på restaurant når vi ble sultne. Nå må vi lage maten selv. Vi må sørge for at han har rene klær, og vi rydder kontinuerlig i lekene hans. Hver for seg er jo ikke dette store greiene. Men summen synes jeg kan være enorm til tider.

Vi stikker gjerne på restaurant med poden hvis vi ikke gidder lage mat, det har vi gjort siden han var - tja - halvannet? Eller kjøper hentesushi, eller innimellom en pizza på hjørnet. (Dessuten er grovbrød med makrell i tomat favorittmiddagen hans, og det lar seg godt kombinere med at vi bestiller takeaway etter at han har sovnet. ) Rene klær må han ha, men det må vi også, så vi vasker uansett klær et par dager i uken. Og rydde gjør vi ufattelig sjelden, og i alle fall ikke noe som ligner kontinuerlig. Vi er veldig late, og det har jo sine ulemper, men på den positive siden er vi flinke til å ikke stresse over ting som faktisk ikke spiller rolle (som om det er strøkent i leiligheten).

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Allikevel savner jeg ham hvis han ikke er her altså. Jeg elsker jo å ha ham rundt meg.

Jeg savner aldri poden, jeg. Jeg synes det er både hyggelig og morsomt å være sammen med ham, og jeg er skrekkelig glad i ham, men om han er hos besteforeldrene eller jeg er bortreist, så savner jeg ham ikke. (Og det er ikke så mye som tyder på at han savner oss, heller.)

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg savner aldri poden, jeg. Jeg synes det er både hyggelig og morsomt å være sammen med ham, og jeg er skrekkelig glad i ham, men om han er hos besteforeldrene eller jeg er bortreist, så savner jeg ham ikke. (Og det er ikke så mye som tyder på at han savner oss, heller.)

Ikke noe å rødme for det. Jeg savner ikke mine heller, syns det er nydelig når de er borte. Det er like nydelig å ha dem her, men jeg har ikke helt forstått det at man må savne ungene med en gang de går ut døren.

[My]

For tiden synes jeg ikke det er så spesielt slitsomt, jeg har bare ei jente, hun er to år og jeg synes det er en enkel alder. Det enkleste som har vært hittil, hun var krevende som baby. De dagene hun er i dårlig humør og sutrer mye blir jeg sliten. Blir sliten av å prøve å holde humøret oppe i henne. Men de dagene er det heldigvis ikke så mange av.

Men spør meg igjen om ei uke, da har jeg plutselig blitt trebarnsmamma ...

[Azi]

Jeg har 3 barn. De ukene jeg er "alenemor" altså da mannen er ute i nordsjøen så synes jeg hverdagen kan bli litt for hektisk. Men ellers så synes jeg ikke det er slitsomt.

Hverdagen blir bedre og lettere jo eldre dem blir og kan snakke og gjøre ting selv.

Må bare finne ledig tid innimellom til å pleie oss selv og hverandre.

[Dixie Diner]

Bare når hun har de grusomme "vil ikke"-fasene sine. Noe som egentlig er veldig sjelden. Gleder meg til å få det nye barnet og skal ha enda et etterpå.

[MokkMokk]

Ja, jeg innrømmer gjerne at det tidvis er slitsomt. Vi ønsket oss forsåvidt å få barna tett, men drømte jo ikke om at vi skulle få tre barn i løpet av to år. Iblant har jeg vært så dønn sliten at jeg har grått mine modige tårer og ikke fattet hvordan jeg skulle klare å komme gjennom dagen, kanskje spesielt i perioden da M var hjertesyk og det var mye sykehusinnleggelser. Men også i den vanlige hverdagen har jeg mange ganger vært kjempesliten, og hatt konstant dårlig samvittighet fordi jeg har følt jeg ikke har strukket til verken på jobb eller hjemme. Kan godt understreke at jeg ikke ville vært ungene foruten whatsoever, men det mener jeg bør være unødvendig å påpeke i denne sammenheng.

Nå begynner det å hjelpe litt siden de minste begynner å bli litt større, bare det at de er store nok til å forstå at man må vente på tur og at mamma ikke kan dele seg i tre hjelper mye. Uansett, jeg skammer meg ikke det minste over å erkjenne at tilværelsen som småbarnsforelder tidvis kan være veldig anstrengende. All ære til dem som måtte føle det utelukkende er en dans på roser og lekende lett, men der er altså ikke jeg.

[Benzo]

Jeg synes det er slitsomt med barn, men det er nok mye pga at jeg utfattelig utålmodig.

[Pepper Lemon]

Det er skrevet så mange bra innlegg jeg ønsker å kommentere her, men jeg rekker ikke over alle sammen.

Det er veldig godt å lese at jeg ikke er den eneste som synes det kan være utmattende. Jeg kan verken gjemme meg bak at han har spesielle behov, at jeg er alenemor deler av tiden eller at jeg har spesielt mange barn. Jeg har kun ett, og alt ligger til rette for at ting skal gå på skinner. Jeg har tenkt over dette et par timer nå, og ser at det nok er "tidsklemma" som har en stor del av skylden. Det finnes ingen buffertid. Det er knallhardt kjør fra grytidlig morgen til sent på kvelden. Når guttungen er lagt så er det faktisk opp med pc-en igjen for å jobbe videre. Husarbeid, mathandel og egentid finnes egentlig ikke. Stakkars gutten min, det er jo ikke hans skyld at vi er slitne. Det er nok alt rundt som gjør at det blir litt mye.

[Tussa]

Eg syns element ved det å ha barn er slitsomt. Rotete hus, leverposteibrødskiver under kjøkkenbordet, flekkar på speil, det å stå tidlig opp, det å prøve vere tålmodig og det å ha det store ANSVARET.

For at eg i det heile tatt skal klare livet som tobarnsmor, jobbar eg 75 % i tunus mens ungane har full barnehageplass. Det betyr at eg får sove lenge innimellom, eg får handla i fred og ro og eg får vaska litt klær.

Monsoon, du ska ha ros for en ærlig og naken tråd.

[Trixie]

Tja, jo av og til. Men det er mest alt det som skal/bør gjøres ¨på kort tid som er slitsomt, eller når trassen slår ut i full blomst.
Akkurat nå er det en smule ekstra, jeg er(forløpig, bank i bordet!) gravid med tvillinger, alenemor, snart samboer med kjæresten og vi er i disse dager igang med å ferdigstille huset vårt, dvs lange dager med gulv og vegg, lister og foringer. Rørleggere og elektrikkere som aldri kommer når de skal. SUKK!!!!
Men alt ordner seg, og jeg gleder meg til å komme i hus, nå har vi 60 kvm, også får vi 160 kvm.

Men joda, det er jo hektisk.

[Tussa]

Eg kjenne forøvrig på det å kunne differensiere stresset. En ting er dei fysiske tinga med rotete hus, lite søvn og mas. Eit anna, og for meg det mest slitsomme elementet, er i dei periodene eg er mentalt sliten av ansvaret, mangel på egentid og rolleforvirring.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

Eg kjenne forøvrig på det å kunne differensiere stresset. En ting er dei fysiske tinga med rotete hus, lite søvn og mas. Eit anna, og for meg det mest slitsomme elementet, er i dei periodene eg er mentalt sliten av ansvaret, mangel på egentid og rolleforvirring.

Det er det siste elementet som gjør meg mest sliten.

Det kunne vært interessant å vite om vi som synes det er tidvis slitsomt med barn også har introverte personligheter

[konemor]

Nei jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn. Selv med 3 barn i ulike aldere, nattevaktsjobbing osv. Det jeg synes er slitsomt er TRASSEN. 3 åringen som ikke vil i barnehagen, ikke vil legge seg og ikke ville skifte bleie (da han brukte det).
At det kan være hektisk og travle dager er helt greit, men det at alt skulle være en kamp syntes jeg til tider var slitsomt (trassen begynner heldigvis å avta). Iallefall når mann er trøtt og sliten etter nattevakt og sovet for lite.

[Snuppa]

Synes det er kjempeslitsomt jeg. Akkurat i dette øyeblikk ligger tøtta og griner. Vil ikke legge seg, men er stuptrøtt. Ikke hjelper det at jeg sitter der heller. Overtrøtt...
Samtidig så er det såååå mye kos. Sove det kan vi gjøre når vi blir gamle

[Sitron]

<--- extrovert på alle tester.