Forakten for de uføre (spinnoff?)

[Hondacrv]

Først: det niobe seier, er viktig.

Det handler om perspektiv. Eg seier ofte til folk som syns det er trist at eg ikkje kan jobbe fullt, at eg kan enten vere sur og sint og bitter for det, eller takknemlig for å ha krefter til å jobbe i 40-50 %. Eg vel det siste, kvar einaste dag.

Men eg er heldig, for eg har høg utdanning og ein sjef som er fin, og ein arbeidsplass som legg til rettes. Den "gryta" som vert nevnt over hadde nok vore positiv for nokon, men eg kjenner at den måten eg kan jobbe på som lærar, er den einaste jobben som kan funke for meg som må heim og kvile i to timar etter tre fire timar på jobb. Dessuten vil eg bruke utdanninga mi. Det ligg mykje identitet og verdighet i det. Det med alltid innlagt sovetid er kvardagen min, og det alle mest frustrerende, er at igjen andre enn mamma og mannen min og ei venninne fullt ut forstår korleis eg har det og kor fort kreftene tar slutt.

Det å planlegge ut fra at ein nesten kvar dag må sove midt på dagen for å klare resten av dagen, og å aldri vite kva dagsform ein er i når ein vaknar, eg ganske frustrerende, og svært slitsomt psykisk. Men ein lærar seg å leve med det. Og sånn går no dagan.

[Billa]

Det å kunne jobbe handler jo også om følelsen av å være viktig i eget og andres liv. Bidra, dra lasset sammen. Det handler ikke bare om hva man bidrar med TIL samfunnet og felleskapet, det handler vel så mye om egenfølelse og stolthet. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det føles å ikke være en del av dette, og jeg har enormt stor respekt for alle dem som får hverdagene til å gå rundt til tross for alvorlig sykdom av en eller annen art. Det er overhode ikke min intensjon å legge sten til byrden ved å skrive her, men det at så mange i Norge ikke kan være med i arbeidslivet ER et problem, og det går ikke bort hvis vi lar være å snakke om det.

Det JEG diskuterer, er de tilfellene som KAN bidra, men ikke gjør det. DET er etter mitt skjønn rett og slett å ta fra de som virkelig trenger det, og jeg er redd for at dette vil være med på å ødelegge ordninger som så sårt trengs for så mange. Hvorfor man ikke er opptatt av å bruke restarbeidsevnen sin, er sikkert sammensatt, men at det eneste effektive incentivet for svært mange er økonomi, behøver man vel ikke være genierklært for å fremme påstand om.

Når det er så mange som skal få fra samme lommebok, så vil midlene tynnes ut. Det er ren matematikk. Når vi i tillegg vet at pensjonistene øker i antall, og oljen på et eller annet punkt vil ta slutt, så gå rett og slett ikke regnestykket opp. Da er det etter mitt skjønn riktig og viktig å ta debatten nå, mens vi fortsatt kan korrigere, hente oss inn og finne løsninger som ikke er helt krise, fremfor å stikke hodet i sanden og vente til det smeller.

[Teofelia]

Ikke sant, Guava: jeg ønsker meg støttekontakt til Minsta, men hun er åtte år, trenger forutsigbarhet, er helt avhengig av å ha solide og pålitelige voksne rundt seg, og det må jo være den samme hver gang, eller i det minste én av to eller kanskje tre mulige. Særlig at jeg hadde overlatt henne til noen med rusproblematikk, psykisk lidelse eller som kanskje bare møtte opp én av tre ganger. Jeg tror veldig mange undervurderer hva som faktisk kreves for å stå i en jobb, når de tror at dette er oppgaver som egner seg for hvem som helst.

[Magica]

Det er klart at støttekontakt til et barn ikke kan gjøres av hvemsomhelst! Det var kanskje et dårlig eksempel. Men jeg kjenner f.eks damer i 50åra som kunne vært en ressurs til utrolig mye, skulle ønske det var litt mer "hjelpevilje" eller holdninger rundt dette å være et medmenneske. Være seg strikkehjelp på skolen eller handle for gamle folk.

[Niobe]

Så vidt jeg kan se, så er jo de nye reglene absolutt til fordel for de uføre som kan (og gis) muligheten til å jobbe. For med de gamle reglene er jo dette nesten umuig, og det er selvsagt ikke bra.

[vixen]

Jeg har behandlet mange uføresøknader og fulgt mange mennesker i prosessen dit. Bare i løpet av de fem årene jeg jobbet i NAV. Det er ikke lett altså. Noen saker er rett frem og helt soleklar, men veldig ofte så er problemene veldig sammensatt og det er vanskelig å vurdere årsakene til tapt arbeidsevne. Jeg har vært med på å innvilge uførepensjon til unge mennesker der de medisinske funnene ikke er entydige, men det sammensatte bildet viser allikevel at personen ikke har noen muligheter i dagens arbeidsmarked. I en del tilfeller så er motivasjon og lysten til å kjempe/prøve veldig lav,men det er vanskelig å vurdere om det er en del av sykdomsbildet det også. Det føles ofte sånn at man kommer alt for sent i gang med hjelp og tiltak. Styrking av barnevern, oppfølging i skolen, ungdomspsykiatri osv tror jeg i en del tilfeller kunne bidratt til å hindre at de kommer dithen. Mange unge føler på et vis at det er for sent og de har aldri opplevd mestring og har havnet utenfor for mange år siden. Har møtt alt for mange som aldri egentlig har fullført grunnskolen og det er trist. Når det kommer uforklarlige vondter og utmattelse så har jeg møtt hele spekteret. Alt fra mennesker som har fungert fullt til de plutselig blir syk og med stor sorg og tårer må innse at de såvidt klarer å fungere i hverdagen til de som har vokst opp med denne tankegangen og bruker det som "unnskyldning" for at de ikke fikser livet. Men uavhengig av årsak så er jo resultatet det samme. Tap av arbeidsevne er det lik fullt og det er vanskelig å finne behandling som kan fungere. Jeg har møtt mennesker som ønsker seg uførepensjon, men for de aller fleste så er det et stort tap. Det koster både økonomisk og psykisk å være utenfor skole og arbeid for den enkelte og for samfunnet. Når det gjelder bolig så er det veldig vanskelig og jeg synes at man burde hatt en mer aktiv sosial boligpolitikk. Det er ingen menneskerett å eie egen bolig, men det finnes veldig få alternativ. Det er veldig dyrt å leie og det finnes for få egnede boliger. Har man barn så er det også veldig uforutsigbart å leie og det er stor belastning fra før å vokse opp i en fattig familie om man ikke må flytte hyppig. Utnytting av restarbeidsevne er veldig vanskelig for det er få arbeidsgivere som ønsker å ansette de som krever såpass mye og som i mange tilfeller er veldig uforutsigbar. Jeg har møtt disse som har mistet den "kostejobben" de har hatt i mange år og som aldri vil få seg en ny sånn jobb i dag for de jobbene finnes ikke lenger. Folk er heller ikke så glad i kollegaer som ikke yter fullt og man faller fort utenfor arbeidsfellesskapet. Økningen i uføre er overdrevet og ser man på tallene så er ikke økningen så stor sammelignet med sysselsetting og befolkningsvekst. Jeg synes uføre og sosialklienter får mye tyn i media,men jeg har møtt flere på dagpenger og på sykepenger der jeg heller tenker at det burde vært strammet inn. Folk som man er rimelig sikker på jobber svart mens man mottar stønad og som utnytter sykemeldingsperiodene og folk på dagpenger som plutselig får seg jobb når det er igjen to uker av dagpengeperioden. Jeg vet ikke helt hvorfor det er lettere å "ta" de svakeste, men kanskje har det noe med at man distanserer seg fra gruppen og lettere å angripe det enn om det er mennesker man identifiserer seg med. Enig i at endringer må komme, men jeg synes personlig at man starter i litt feil ende når uføre med barn skal få mindre å rutte med.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Jeg har behandlet mange uføresøknader og fulgt mange mennesker i prosessen dit. Bare i løpet av de fem årene jeg jobbet i NAV. Det er ikke lett altså. Noen saker er rett frem og helt soleklar, men veldig ofte så er problemene veldig sammensatt og det er vanskelig å vurdere årsakene til tapt arbeidsevne. Jeg har vært med på å innvilge uførepensjon til unge mennesker der de medisinske funnene ikke er entydige, men det sammensatte bildet viser allikevel at personen ikke har noen muligheter i dagens arbeidsmarked. I en del tilfeller så er motivasjon og lysten til å kjempe/prøve veldig lav,men det er vanskelig å vurdere om det er en del av sykdomsbildet det også. Det føles ofte sånn at man kommer alt for sent i gang med hjelp og tiltak. Styrking av barnevern, oppfølging i skolen, ungdomspsykiatri osv tror jeg i en del tilfeller kunne bidratt til å hindre at de kommer dithen. Mange unge føler på et vis at det er for sent og de har aldri opplevd mestring og har havnet utenfor for mange år siden. Har møtt alt for mange som aldri egentlig har fullført grunnskolen og det er trist. Når det kommer uforklarlige vondter og utmattelse så har jeg møtt hele spekteret. Alt fra mennesker som har fungert fullt til de plutselig blir syk og med stor sorg og tårer må innse at de såvidt klarer å fungere i hverdagen til de som har vokst opp med denne tankegangen og bruker det som "unnskyldning" for at de ikke fikser livet. Men uavhengig av årsak så er jo resultatet det samme. Tap av arbeidsevne er det lik fullt og det er vanskelig å finne behandling som kan fungere. Jeg har møtt mennesker som ønsker seg uførepensjon, men for de aller fleste så er det et stort tap. Det koster både økonomisk og psykisk å være utenfor skole og arbeid for den enkelte og for samfunnet. Når det gjelder bolig så er det veldig vanskelig og jeg synes at man burde hatt en mer aktiv sosial boligpolitikk. Det er ingen menneskerett å eie egen bolig, men det finnes veldig få alternativ. Det er veldig dyrt å leie og det finnes for få egnede boliger. Har man barn så er det også veldig uforutsigbart å leie og det er stor belastning fra før å vokse opp i en fattig familie om man ikke må flytte hyppig. Utnytting av restarbeidsevne er veldig vanskelig for det er få arbeidsgivere som ønsker å ansette de som krever såpass mye og som i mange tilfeller er veldig uforutsigbar. Jeg har møtt disse som har mistet den "kostejobben" de har hatt i mange år og som aldri vil få seg en ny sånn jobb i dag for de jobbene finnes ikke lenger. Folk er heller ikke så glad i kollegaer som ikke yter fullt og man faller fort utenfor arbeidsfellesskapet. Økningen i uføre er overdrevet og ser man på tallene så er ikke økningen så stor sammelignet med sysselsetting og befolkningsvekst. Jeg synes uføre og sosialklienter får mye tyn i media,men jeg har møtt flere på dagpenger og på sykepenger der jeg heller tenker at det burde vært strammet inn. Folk som man er rimelig sikker på jobber svart mens man mottar stønad og som utnytter sykemeldingsperiodene og folk på dagpenger som plutselig får seg jobb når det er igjen to uker av dagpengeperioden. Jeg vet ikke helt hvorfor det er lettere å "ta" de svakeste, men kanskje har det noe med at man distanserer seg fra gruppen og lettere å angripe det enn om det er mennesker man identifiserer seg med. Enig i at endringer må komme, men jeg synes personlig at man starter i litt feil ende når uføre med barn skal få mindre å rutte med.

Bør leses en gang til.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Bør leses en gang til.

Enig med deg. Og Vixen, innlegget ditt er kjempebra.

Jeg tror endringene rammer de som minst klarer å gjøre noe med sin egen situasjon. Han/hun som finner seg jobb to uker før dagpengene går ut klarer seg. Det gjør de som jobber svart mens de er sykemeldt også. De er i stand til å friskmelde seg.

[dharma]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Bør leses en gang til.

Helt enig.

[Ine]

http://www.aftenposten.no/meninger/E...Md4-A.facebook

Denne er jo også verdt å få med seg.