Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[Olympia]

Jeg synes nesten det er forståelig å påstå at man ikke kommer til å forandre livet sitt noe særlig selv om man får barn. Av ren trass nemlig, pga. av de hundrevis av allerede-foreldrene som slenger rundt seg med sine nedlatende, allvitende og bare-vent-og-se holdninger.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Modning er jo en prosess som skrider fram gradvis, på alle felter. Jeg har ingen tro på at damen i hovedinnlegget kommer til å forandre seg totalt idet hun kjenner det første sparket - hvorfor i alle dager skulle hun det?

Jeg tror kanskje jeg mistolket innlegget ditt, og svarte litt kjapt i sted. Jeg tror ikke det skjer noe mirakuløst med henne idet barnet sparker nei. På samme måte som jeg selvfølgelig ikke tror hun kommer til å flytte på landet og dyrke grønnsakene sine selv. Det var naturligvis satt på spissen, noe jeg trodde var åpenbart. Jeg beklager om jeg var klønete i mine formuleringer.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Egentlig ikke for å forsvare meg, men er det ikke en ørliten forskjell på å ha et multihandikappet barn og et barn hvis eneste handikap er at det er autistisk. Og det er ikke snakk om å ha noe avlastning, men det er snakk om å ikke ha barnet i det hele tatt. Fordi det ikke passer inn med det man forventer seg av det å ha barn.

Du har rett i at det er forskjell. Det er forskjell på funksjonshemminger, på funksjonsnivå og det er store forskjeller innenfor en og samme diagnose. Det er forskjell på hvor problemene utarter seg mest. Det er også store forskjeller på foreldre og hva de makter. Ikke bare av rent fysiske arbeidsoppgaver.

Har de sagt til deg at barnet er i barnebolig fordi det ikke oppfylte forventningene?

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men hva var det som traff deg? turi visste ikke hva en barnebolig var for noe, men hadde du lest litt mer, hadde du sett en helt annen reaksjon. Perhonen snakker heller ikke generelt, hun snakker om en familie hun kjenner, og det gjør hun tydelig rede for i innleggene sine. Hun har selv et barn med spesielle behov, så hvorfor i all verden skulle hun se ned på andre i samme situasjon? Hun av alle skjønner jo hvor krevende en slik hverdag er. .

Det som traff meg i hjertet var først og fremst den grøssende smilyen ved siden av spørsmålet "hva er en barnebolig." Dette hadde ikke truffet meg i det heletatt hadde ikke spørsmålet hatt den smilyen. Uten smilyen hadde jeg oppfattet det som et nøytralt spørsmål. Med smilyen oser det av en fordom om at dette er et grusomt sted hvor man stuver vekk barn det ikke passer en å ha.

Å snakke om en familie man kjenner er lett... Men hvor godt kjenner man den familien egentlig? Det nevnes også spesifikt i et senere innlegg at barnet "bare har autisme." Autisme er ikke en sekk - det finnes mange ulike autismeformer. Noen barn med autisme er f.eks. våkne hele natta - har man hatt noen netter med nattevåk blir man ganske ødelagt...

Jeg syns det er flott at Perhonen orker å ha barnet sitt hjemme, at hun ikke føler hun behøver avlastning. Det er ikke alle som føler de behvøer dette, noen klarer faktisk fint å sjonglere hverdagen sin på beste måte uten hjelp utenfra.

Andre trenger hjelp, men våger ikke be om dette, da de er redde for reaksjonene utenfra.

Noen av oss stikker fingeren i jorda og innser at de trenger hjelp for å klare hverdagen. Det første spørsmålet vi blir møtt med når vi møter en lege som treffer Lillemann og oss for første gang er som regel: "bor han hjemme ennå?"

Vi har ulike behov for hjelp, og ulike terskler for å ta i mot hjelp. Felles for de fleste av oss er vi faktisk har barnets beste i tankene, uansett hvor mye avlastning vi velger å ha eller ikke.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Du har rett i at det er forskjell. Det er forskjell på funksjonshemminger, på funksjonsnivå og det er store forskjeller innenfor en og samme diagnose. Det er forskjell på hvor problemene utarter seg mest. Det er også store forskjeller på foreldre og hva de makter. Ikke bare av rent fysiske arbeidsoppgaver.

Har de sagt til deg at barnet er i barnebolig fordi det ikke oppfylte forventningene?

Ja. De forventet ikke å få et barn med en funksjonshemning. Og faren skammer seg dypt over barnet sitt. Jeg er ikke fullt så sikker på mors følelser, hun er veldig styrt av hva hennes mann sier og mener.

For faren ble gutten en "klamp" om foten, fordi han egentlig ikke ville ha barn, på grunn av at han ville prioritere karrieren sin. De hadde tenkt seg en løsning som hovedinnlegger, der de skulle jobbe som før, ha en nanny som leverte barnet i barnehagen om morran og hentet om kvelden, og så være sammen med barnet i helgene.

De fysiske arbeidsoppgavene med barnet er ikke så tunge. Han gjør det meste av det andre barn gjør. Han har dårligere språk enn jevnaldrende, og lærer ikke på samme måte. Du får heller ikke samme respons. Jeg har hatt en del med ham å gjøre og det å få et smil er helt fantastisk. Han gir generelt liten respons. Ellers kan man vel si at han er høytfungerende. Han har de typiske kjennetegn på autisme, som dårlige sosiale og kommunikative evner.
(noe som vel kan sies om mitt eget barn også. )

Og det er klart at det er sårt når andre forteller om sine fantastiske barn og alt de gjør og oppnår, og en selv vet at slik vil ens eget barn aldri bli. Det er kjempevondt. Hver gang noen spør hvordan går det nå har jeg mest lyst til å la være svare. Og jeg hører at "mitt barn gjør sånn og sånn, og skal begynne der og der, og gjør det så og så godt på skolen", men mitt eget barn egentlig ikke har vært på skolen på fire år.

Så jeg er enig med hovedinnlegger i at å få barn er ikke alltid slik man tror, og man kan måtte gjøre noen omprioriteringer.

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Egentlig ikke for å forsvare meg, men er det ikke en ørliten forskjell på å ha et multihandikappet barn og et barn hvis eneste handikap er at det er autistisk. Og det er ikke snakk om å ha noe avlastning, men det er snakk om å ikke ha barnet i det hele tatt. Fordi det ikke passer inn med det man forventer seg av det å ha barn.

Jeg ser at du forsøker å moderere deg og forklare hva du mener. Du klarer nesten å overbevise meg om at vi er på samme planet likevel, også kommer slike utsagn som den setningen jeg har uthevet over her.

Jo det er sikkert milevid forskjell mellom å ha et barn med sterk CP, et barn med downs, et barn med autisme og et barn uten diagnose men med sterke lære- og atferdsvansker. Det er forskjell på barn med CP også. Og forskjell på barn med downs. Det vil aldri være like barn, aldri like familiesituasjoner - men å sette dem opp mot hverandre slik du gjør her gjør meg fysisk uvel.

Har du møtt det fagmiljøet kaller en "tung autist"? Har du snakket med foreldrene? Å være det du kaller "autistisk" er så mangt. Skalaen er lang og bred. Men det er aldri aldri en enkel diagnose. At autisme til tider er en så skjult men samtidig så omfattende og avvisende diagnose gjør den i mange tilfeller vanskeligere å takle for familien enn et barn med en klar diagnose som får medisiner og som alle skjønner at "trenger hjelp".

Ja, jeg skjønner at denne familien du kjenner og snakker om kanskje ikke oppleves som så "rammet" som du mener de burde. Kanskje er ikke denne guttens autisme så tydelig som hos andre. Likevel synes jeg at det menneskesynet og den forståelsen jeg synes å skimte foreksempel i denne setningen er provoserende.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av zol, her.

Jeg ser at du forsøker å moderere deg og forklare hva du mener. Du klarer nesten å overbevise meg om at vi er på samme planet likevel, også kommer slike utsagn som den setningen jeg har uthevet over her.

Jo det er sikkert milevid forskjell mellom å ha et barn med sterk CP, et barn med downs, et barn med autisme og et barn uten diagnose men med sterke lære- og atferdsvansker. Det er forskjell på barn med CP også. Og forskjell på barn med downs. Det vil aldri være like barn, aldri like familiesituasjoner - men å sette dem opp mot hverandre slik du gjør her gjør meg fysisk uvel.

Har du møtt det fagmiljøet kaller en "tung autist"? Har du snakket med foreldrene? Å være det du kaller "autistisk" er så mangt. Skalaen er lang og bred. Men det er aldri aldri en enkel diagnose. At autisme til tider er en så skjult men samtidig så omfattende og avvisende diagnose gjør den i mange tilfeller vanskeligere å takle for familien enn et barn med en klar diagnose som får medisiner og som alle skjønner at "trenger hjelp".

Ja, jeg skjønner at denne familien du kjenner og snakker om kanskje ikke oppleves som så "rammet" som du mener de burde. Kanskje er ikke denne guttens autisme så tydelig som hos andre. Likevel synes jeg at det menneskesynet og den forståelsen jeg synes å skimte foreksempel i denne setningen er provoserende.

Ja jeg burde kanskje vært mer forståelsesfull. Men jeg har problemer med mennesker som skammer seg over å være i familie med en som ikke er som alle andre. Mennesker med downs som aldri får besøk av "sine" for eksempel.
Og jeg har problemer med å forstå at noen velger bort barnet sitt fordi det er hemmende for karrieren. Jeg forsøker, jeg gjør virkelig det, men må innrømme jeg får det ikke helt til. Og ja, jeg har møtt det fagmiljøet kaller en tung autist, pluss at jeg har en venninne som jobber med såkalte tunge autister. Jeg vet hvor krevende de er. Og det er stor forskjell innad på mennesker med denne diagnosen.

Men greit nok, hvis dere mener at det er riktig å velge bort et barn på grunn av at det ikke passer inn i det bildet en har på hva som er en såkalt vellykket famile så er det ikke mye jeg kan gjøre med det. Jeg forstår godt at folk trenger avlastning, og jeg kan også forstå at folk velger å ta abort på grunn av at de ser at de ikke hverken fysisk eller psykisk er i stand til å ta hånd om et handikappet barn. Men jeg kan ikke forstå at noen gjør det på grunn av at det ikke tar seg ut i deres familie. At man i dag ser på et handikappet barn som en skam.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Det som traff meg i hjertet var først og fremst den grøssende smilyen ved siden av spørsmålet "hva er en barnebolig." Dette hadde ikke truffet meg i det heletatt hadde ikke spørsmålet hatt den smilyen.

Ok, da er vi på linje. Er for øvrig helt enig ang den smilyen.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Men greit nok, hvis dere mener at det er riktig å velge bort et barn på grunn av at det ikke passer inn i det bildet en har på hva som er en såkalt vellykket famile så er det ikke mye jeg kan gjøre med det.

Jeg tviler på at mange, om noen, her inne synes at slikt er greit. Jeg oppfatter det heller som om folk stiller seg litt tvilende til at verden er så svart-hvit som det du forteller om denne familien. Jeg oppfatter det som om folk spør deg om du virkelig er sikker på at det er karriere og "hva som passer seg" som ligger til grunn, og at man stiller seg litt tvilende til om vennene dine får så mye avlastning for sitt barn hvis det har en diagnose som kan beskrives med et "bare".

Selvsagt kan det hende at det er akkurat slik du beskriver i denne spesifikke saken, og det er i så fall veldig trist både for barnet og for foreldrene, for det kan ikke være greit å ha det slik, men nå er det også en kjennsgjerning at veldig mange foreldre til sterkt funksjonshemmede barn møter mange fordommer og mye idioti fra verden rundt seg, som vi også har hørt eksempler på i denne tråden, og derfor er det ikke så rart at uttalelser av typen "vil bare ha barnet på ferie" og "prioriterer karrieren fremfor barnet" trekkes i tvil eller i alle fall stilles spørsmål ved. Siden de fleste som har inngående kjennskap til hvordan det er å leve med et funksjonshemmed barn vet at det ofte er mer som ligger under det man kan se utenfra.

(Og som sagt: dette er en generell betraktning. Jeg vet selvsagt ikke hva som er fakta i akkurat denne saken – og egentlig synes jeg ikke det er så veldig interessant heller. Jeg foretrekker i grunnen å holde diskusjonen på et litt mer generelt nivå, må jeg innrømme.)

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg tviler på at mange, om noen, her inne synes at slikt er greit. Jeg oppfatter det heller som om folk stiller seg litt tvilende til at verden er så svart-hvit som det du forteller om denne familien. Jeg oppfatter det som om folk spør deg om du virkelig er sikker på at det er karriere og "hva som passer seg" som ligger til grunn, og at man stiller seg litt tvilende til om vennene dine får så mye avlastning for sitt barn hvis det har en diagnose som kan beskrives med et "bare".

Hvorfor si det på nytt når Teofelia har sagt det så bra.

Jeg snakker ikke bare om det du skriver om denne familien Perhonen. Jeg snakker om den manglende forståelsen jeg synes flere av uttalelsene dine vitner om. På generelt grunnlag.

[Inagh]

Jeg tror jeg bare signerer Teofelia helhjertet her.

Og forresten, dersom forholdene er slik for denne gutten som Perhonen beskriver, er det jo fryktelig vondt for alle parter. Man kan nesten spørre seg da om gutten faktisk ikke har det bedre i barneboligen enn han ville hatt det hjemme...

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Og forresten, dersom forholdene er slik for denne gutten som Perhonen beskriver, er det jo fryktelig vondt for alle parter. Man kan nesten spørre seg da om gutten faktisk ikke har det bedre i barneboligen enn han ville hatt det hjemme...

Det var det jeg også tenkte: det må være aldeles grusomt å være foreldre til et barn man ikke klarer å akseptere. I tillegg til at det selvsagt er fælt for gutten å ikke bli akseptert av mamma og pappa.

[kie]

Takk for utdypingen, Perhonen. Jeg skjønner at det ligger en del bak det du først skrev enn det det kunne se ut som.

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Så vær så snill... Sett dere litt inn i saker og ting før dere dømmer og grøsser.

Det er også viktig å huske at foreldre til barn med funksjonshemming skal vare i mange flere år enn andre foreldre. Når mine barn flytter ut i alderen ml 18 oh 20 år, så går de i gang med sitt voksenliv.

Min lillesøster på 34 år bor i bolig, men trenger masse oppfølging av hjelpeverge/foreldrene våre. De vil for alltid ha et "barn" som skal følges opp.

Jeg slenger meg også på det som er sagt tidligere om terskelen for å få barnebolig og avlastning - det er desverre ikke slik (i de fleste kommunene ihvertfall) at dette blir dyttet på familiene. De aller fleste får som oftest mindre hjelp enn hva familien trenger.

Bare en liten kommentar til "autisme-saken" som Perhonen brakte inn:

Jeg ser at du forklarer og utdyper. Jeg er egentlig enig med Teofelia i at jeg nok egentlig foretrekker mer generelle diskusjoner.

Et innspill til deg kan være at kanskje har denne familien gjort noe lurt? De har innsett hvordan dette ville påvirke familien på et tidlig tidspunkt og jobbet konstruktivt for en god løsning for både barnet det gjelder og resten av familien?

Mange foreldre til barn med funksjonshemming ønsker å gjøre det meste selv - både pga. foreldreansvaret og pga. samfunnets forventninger til at den beste løsningen er at man tar seg av barnet selv.

Men - man blir ufattelig utslitt av å ta seg av et barn hele døgnet i mange år på rad. Kanskje er en tidlig etablering av et slikt boforhold med på å gi en god familiehverdag for både gutten det gjelder og for hans søsken og for foreldrene?

Min mor passet søsteren min døgnet rundt i nesten 20 år. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det er først nå - 14 år etter - at hun er i ferd med å få tilbake overskuddet sitt. Hun var virkelig totalt utslitt.

Så derfor - når kommunen har innvilget et såpass omfattende hjelpetiltak - synes jeg du skal stole på at fagfolk har jobbet fram den beste løsningen for dette barnet og denne familien, og slutte med å gå rundt og spre rykter (for det er DET dine fordommer blir) om hvor dårlige omsorgspersoner disse foreldrene er. Kanskje er de faktisk det helt motsatte!

[lijander]

Jeg har nok måtte svelge en del kameler, det ble ikke slik jeg trodde det kom til å bli...



Alt ble bare så fantastisk mye bedre, så jeg svelget de kamelene lett

[Inagh]

Uff, jeg kjenner litt på at jeg ble så inderlig sår i går... Det likner ikke meg i det heletatt - normalt gir jeg en god dag i hva folk mener og skriver.
Jeg håper ikke noen, og da spesielt turi og Perhonen, har tatt seg nær av at jeg ble litt grinete.

Jeg tror det som gjorde at jeg klikket litt, er at jeg fikk kjenne så inderlig på de rundene mannen min og jeg gikk med oss selv før vi tok valget å la Lillemann bo i barnebolig to døgn i uka. Vel - først bodde han der faktisk bare noen timer i uka... til det ble et døgn - og det til slutt var ledelsen der som kom og sa "nå ser vi dere er så dønn slitne, at vi vil gjerne tilby dere to døgn." Når vi da i tillegg har takket ja til å ha ham i avlastning hver andre helg også...

Jeg tror det er derfor jeg klikket, at jeg forsto det slik at det ble stilt sprøsmålstegn med hvordan i all verden noen kunne finne på å sette vekk ungen sin, "bare fordi han var litt anderedes." (Jeg vet jo nå at det slett ikke var slik det var ment.)

Barna våre er det kæreste vi har. Gud hvor mange kameler svelger vi ikke for disse ungene - om de er friske, eller om de er syke, om de har større eller mindre former for spesielle behov... Min kamel var å stikke fingeren i jorda og innse at jeg alene ikke var god nok mamma for gutten min... Jeg og min familie trengte rett og slett hjelp for å klare å gi ham et godt og fullverdig liv, som han fortjener på linje med alle andre barn.

Men som sagt - det likner ikke meg å være så sår, så jeg beklager inderlig om noen har blitt lei seg av hva jeg har skrevet.

[Toffskij]

Jeg synes ikke du har noe som helst å beklage i denne tråden, Inagh. Du har jo bare vist akkurat hva som var problematisk med Perhonens innlegg, sånn som de var formulert i utgangspunktet, og jeg synes det er helt riktig at det kom tydelig fram.

[Teofelia]

Du må ikke finne på å beklage, Inagh.

Det er ikke minst din fortjeneste hvis jeg har et minimum av forståelse for hvordan det er å være forelder til et sterkt funksjonshemmed barn. Du skriver så varmt og levende om Vegard – om de gode øyeblikkene, men også om de tunge, og dette har gitt meg og ganske sikkert flere andre her inne også, et veldig sunt innblikk i en annerledes foreldretilværelse.

Selvsagt skal du si fra om hvordan ting ser ut fra din synsvinkel! Hvordan skal man ellers kunne vise folk at det finnes alternative måter å se ting på og at det som vises på utsiden kanskje ikke er den eneste sannhet.

[tink]

Denne tråden var jo nesten ferdigdiskutert før jeg fant den i dag. Barn med spesielle behov velger jeg å holde meg unna i denne debatten.

Jeg har nok vært blant dem som har tenkt på barn som et nytt tilskudd til hjemmet. Før vi fikk barn selv hadde enkelte i vennekretsen fått sitt første barn og jeg hadde blitt tante til to herlige søsken. På forhånd hadde jeg observert utenfra at forventninger og virkelighet ikke alltid går hånd i hånd, samtidig så jeg at i hvor stor grad babyen (særlig den første) skulle okkupere livet til foreldrene var litt selvvalgt. Som min søster sier: "de som aldri kommer seg ut med barn, var ikke nødvendigvis de letteste å få med seg ut tidligere heller".

Tatt i betraktning mine egne tanker fra før jeg fikk barn, så innvilger jeg meg selv å ha noen "bedrevitende" tanker om de som tror de vet alt om hva som følger livet med barn. Overgangen til barn nr to er nok veldig annerledes enn fra ingen til ett barn, fordi jeg i løpet av de siste tre årene gradvis har gitt slipp på større deler av "det gamle" livet mitt. Som gravid med nr. 2 føler jeg igjen at jeg ikke helt vet hva jeg går til ikke av våkenetter og babyskrik, men av det å forholde seg til 2 barn på en gang - med svært ulike behov.

Kan tilføye at mine forventninger lå langt unna Nanny-tankegangen til Moonsoon si venninne. På den måten var det greit å begynne barnetilværelsen som student, økonomisk er det selvfølgelig helt noe annet.