Når ens utdanning går en til hodet ...

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg forbeholder meg retten til å vite best om en del ting bare jeg i hele Norge har forsket på. Faktisk. Er det frekt av meg? I tillegg vet jeg en hel masse om felter der det hersker en del myter. Om barn, husarbeid, kvinner, husmødre & yrkesaktive sådanne i en periode som mange glorifiserer feilaktig. Skal jeg la være å korrigere, for at folk ikke skal føle seg trådt på tærne?

Ellers vil jeg faktisk påstå at de mange årene jeg har tilbrakt på universitetet har modnet meg betraktelig, både som menneske og fagperson. Jeg er selvsagt samme person som da jeg var uutdannet, men samtidig er jeg det ikke. Og jeg pynter meg lite med utdanningen, jeg har ikke Cand Philol bak navnet mitt i telefonkatalogen og det kommer neppe til å stå på gravstenen min. Men jeg ER Cand Philol. Jeg KAN noe.

Jeg kan ikke late som om jeg ikke fikk med meg en dritt de årene jeg leste og leste og leste. Og ikke bare leste, tenkte, funderte, diskuterte, endret meg, endret syn på samfunn, mennesker, mellommenskkelige relasjoner, organisasjoner, fikk satt ord på ting som er dagligdagse og selvfølgelige, fikk løftet det hverdagslige og vanlige opp i lyset og virkelig SETT på det. Hvorfor er ting slik de er? Hvorfor er noe "naturlig" og noe annet ikke? Hvordan henger ting sammen?

Kan det ikke være at det er mindreverdighetskomplekser som får mange til å føle seg truet av folk som har lengre utdanning? Og at det ikke nødvendigvis er de utdannedes feil?

En skal selvfølgelig få lov til å bruke sin kunnskap og definitivt dele den med andre. Det jeg prøver å si er at man ikke skal være arrogant og hoverende overfor andre. Da mener jeg at man har mistet noe på veien. Selvom man har utdanning så betyr det ikke at man sitter med alle sider av en sak f.eks. Faktaopplysninger er jo gjerne kun et svar, men i andre sammenhenger der det kan være flere måter å se ting på.

[Teofelia]

Jeg er enig med Tinetoff her: Utdannelse betyr for mange mye mer enn bare akkurat det papiret som beviser at man har fullført.

Jeg for min del ble et annet menneske av å studere enn jeg ville blitt av å begynne å jobbe i stedet. Eller i alle fall fikk jeg utviklet en annen side ved meg selv.

Veldig mye av det jeg kan (som ikke er faglig) og som er en viktig del av meg, kom i løpet av studietiden. I tillegg til at jeg lærte mye faglig som student, lærte jeg også mye viktig om meg selv: For eksempel ble det meste av selvtillitten min og troen på mine egne evner fastspikret i løpet av studietiden. Jeg lærte å ta sjanser, utfordre meg selv, lytte til min indre stemme når den sa at "Dette klarer du!". Jeg lærte å jobbe hardt: Jeg presset meg selv mye hardere i studietiden enn jeg noen gang har gjort siden, og jeg lærte med det hvor stor kapasitet jeg faktisk har, både fysisk og psykisk. Jeg lærte at jeg kan hvis jeg vil, at det er lurt å ta sjanser for å oppnå det man vil og at det ikke nødvendigvis er en katastrofe om man driter på draget i forsøket. Alt sammen essensielt for det jeg har vært siden.

Ikke alt dette ble lært på lesesalen da. Mye av det fikk jeg fra aktiviteter utenfor studiet, men også disse er en viktig del av "utdannelsen" min.

I tillegg består sikkert 90 % av omgangskretsen min av folk som jeg ble kjent med (eller viderførte bekjentskapet med) i løpet av studietiden.

Utdannelsen min er derfor derfinitivt ikke bare noe jeg henger på meg som en medalje eller har til pynt som et diplom på veggen. Den er viktig del av meg og det jeg er. Jeg var under utdannelse langt over halvparten av 20-åra. Det skulle bare mangle om ikke disse årene hadde satt spor.

[Candy Darling]

Jeg mener at min utdannelse har gitt meg veldig mye mer enn faget. Faktisk husker jeg beskjemmende lite av faget. :Puggehest: Men NTH er definitivt en god plass å lære å holde deadlines, å prestere, å tilegne seg kunnskap og trekke ut det viktigste kjapt - alle ting som har gitt meg stor nytte i jobben (mine forestillinger om universitetet er for øvrig litt annerledes :innrømmer: ).

Det viktigste som forandret meg som menneske tror jeg kom av selve studietiden heller enn studiene, tror jeg. Reise til en annen by uten å kjenne noen (bortsett fra kjæresten) og takle skyhøye forventninger til deg - plutselig er man bare én av mange tidligere skoleenere, og nivået er lagt opp til det. Lære seg å leve på 50 K i året og ordne alt det praktiske selv. Leve tett innpå en masse folk man ikke nødvendigvis har noe annet til felles med enn at man har valgt noen fag. Mange av disse tingene kan man få hvis man flytter og jobber, selvsagt, og man kan miste noe av det hvis man studerer i hjembyen - men nå snakker jeg om MEG. :ego:

Den aller største tingen jeg lærte meg var en smule ydmykhet. Faktisk. Noen kan kanskje si at jeg må ha vært ekstremt oppblåst på forhånd. Men jeg ante konturene av hvor lite jeg egentlig vet, selv om mitt eget fagfelt. Dermed blir jeg litt mindre skråsikker i diskusjoner.

I min venneflokk er det definitivt langt flere med høy utdannelse enn uten, av mange grunner. Jeg har også noen venner uten utdannelse som jeg setter veldig stor pris på. Men ikke spesielt som diskusjonspartnere.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jeg mener at min utdannelse har gitt meg veldig mye mer enn faget. Faktisk husker jeg beskjemmende lite av faget. :Puggehest: Men NTH er definitivt en god plass å lære å holde deadlines, å prestere, å tilegne seg kunnskap og trekke ut det viktigste kjapt - alle ting som har gitt meg stor nytte i jobben (mine forestillinger om universitetet er for øvrig litt annerledes :innrømmer: ).

Enig med deg. Og det vel nettopp derfor man får en jobb basert på at man har studert der, ikke nødvendigvis fagene man tok.
Kombinert med studentliv i utgangspunktet fremmed by og mye engasjement ved siden av gir det en totalpakke jeg føler at er hoveddelen jeg sitter igjen med. Og mange gode venner. Dem diskuterer jeg aldri fag med, for alt annet er mer spennende . Men det hender vi diskuterer mer generelle ting rundt arbeidsforhold, ledelse etc; dog vet jeg knapt hva mine beste venninner egentlig jobber med.

Begrepet "godt nok" er noe jeg lært i studietiden. Og det er vel noe av det som kritiseres også, fra "dypere fagmiljø". Jeg må likevel si dette har vært nyttig for meg, og i arbeidssammenheng synes jeg man merker godt når man møter noen som ikke har lært dette begrepet. Det hjelper ikke å bli ferdig hvis det er 2 uker for sent.

[Java]

Jeg har tatt både cand.scient og doktorgraden min på normert tid.

Kanne "flink pike som angrer litt i etterkant" (mangler etternavn)

[Adrienne]

Jeg har de samme erfaringene som Madam Mim og Teofelia, og er derfor alltid hyggelig mot renholderene. Der jeg jobber nå har vi en renholder og han jobber fulltid og er utrolig hyggelig. Og så tror jeg han går inn for at folk skal se ham og hilse på ham, for han gir seg ikke med smilingen og hilsingen før han får respons.

[Java]

Jeg er også hyggelig mot renholdere, servitører etc. Jeg liker generelt å være hyggelig mot mennesker jeg treffer. (og har selv også jobbet som renholder)

En gang var det imidlertid veldig vanskelig: Vi har åpent kontorlandskap på jobben. Alle i bedriften sitter her, så vi har en policy på at samtaler tas inne på stillerom etc., så på det jevne er det et helt greit lydnivå. Så en dag fikk vi mail fra rengjøringspersonalet. De ønsket av en grunn jeg ikke husker, å vaske tidligere den dagen. Det var greit. Så kom damen. Hun satte på støvsugeren og så gikk hun og SANG! Når hun var ferdig med å støvsuge tenkte jeg at nå blir det vel stille igjen. Neida, hun SANG videre, med høy stemme, og snakket til alle som om vi bare satt her for å underholde henne. Da var jeg knapp i kommentarene tilbake. Hun fikk gjort jobben sin, men jeg tror vi var 30 andre som slet med å få gjort vår.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg tror ikke det har så mye med utdanning/manglende utdanning å gjøre, men mest om sosial kompetanse.
Det finnes mange fordommer om uutdannede og likeledes mange fordommer mot dem som har utdannelse.

Arroganse finnes i begge leire. Problemet oppstår når man låser seg i gamle fordommer og ikke ønsker å bli kjent med mennesket.
Mine venner er både utdannet og ikke utdannet. Den store forskjellen merker jeg best hvis flere med samme utdannelse sitter sammen og skravler "over hodet" på andre.
Jeg har opplevd ingeniører som bruker en hel kveld på å snakke om ting man må være ingeniør for å forstå. Da handler det om manglende sosial kompetanse. Selv om jeg selv sitter med lang utdannelse skjønner jeg ikke bæret.

En utdannelse fører ikke nødvendigvis til at man blir mer reflektert og ser flere sider av en sak. Det kan føre til det, men det er ingen automatikk i det.

Noe jeg synes er slitsomt er når folk med utdannelse blir overmodige og arrogante på egen kunnskap.
Jeg synes også mange ganger at folk uten utdannelse har skyhøye forventninger og ærefrykt for andre menneskers utdannelse uten at de har særlig grunnlag for det.
"Jeg har fått en sjelden sykdom og legen hadde aldri hørt om diagnosen.. for en dustete og dårlig lege"..
"Barnevernpedagogen KJEFTET på ungene sine.. Det går ikke an"

Dette syns jeg var et vanvittig godt innlegg. Det handler om sosial kompetanse.

[Skilpadda]

Også veldig enig med Fnatten i at sosial kompetanse ikke trenger ha noe med utdannelse å gjøre. Men om folk har sosial kompetanse er jo også en helt annen sak enn om de har kunnskaper og ideer som man(/jeg) synes det er interessant å snakke om. Kjapt oppsummert vil jeg si at folk med god sosial kompetanse er flinke til å snakke med folk; folk med god kompetanse på andre områder (som jo ikke trenger være akademiske) har interessante ting å snakke om. En slags kombinasjon er alltid å foretrekke (men for egen del synes jeg nok ha-noe-å-fare-med-koeffisienten er vesentlig viktigiere enn hyggelig-og-grei-koeffisienten). Evne til refleksjon og selvstendig vurdering er noe som ikke trenger ha noe med såkalt "EQ" å gjøre, og det er heller ikke noe man nødvendigvis lærer på skolen, men det er en veldig sentral egenskap for å være det jeg vil kalle "smart" eller "oppegående".

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg synes nok hyggelig-og-grei i lengden er viktigere enn noe-å-fare-med.

Det er helt klart en individuell vurdering hva man foretrekker.

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

En kombinasjon er det beste, men er ikke mennesker hyggelige å greie er ikke tålmodigheten min så veldig stor uansett hva de har å fare med.

Med meg er det nok litt omvendt. (I alle fall hvis vi snakker om det å ha et nært forhold til noen, og ikke bare et velfungerende nabo-/kollega-forhold eller lignende.) Hvis noen ikke har noe interessant å komme med, trives jeg bedre med å lese en god bok for meg selv. Men selvsagt, hvis folk er aktivt "u-hyggelige" og direkte slemme, så vil jeg ikke ønske å tilbringe tid med dem.

(Dette er selvsagt ikke en vurdering av hva som er best "moralsk sett" eller hvilke folk som er "mest verdt", eller noe slikt, det er bare snakk om hvilke folk jeg synes det er mest givende å snakke med.)

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg har vært på nordisk mesterskap i traktorpulling

Det er noe av det morsomste jeg har vært med på.
I løpet av den dagen lærte jeg en del dialektuttrykk på jærsk som jeg aldri ellers hadde lært. Jeg skjønte også at det var STOR forskjell på traktormerker og jeg fant ut at noen var så gale at de satte flymotorer på traktorer.

Vi var 4 nerder som hadde forvilla oss ut på bøgda for å få en annerledes opplevelse og det fikk vi virkelig.


Til hovedinnlegget:

Jeg tror ikke det har så mye med utdanning/manglende utdanning å gjøre, men mest om sosial kompetanse.
Det finnes mange fordommer om uutdannede og likeledes mange fordommer mot dem som har utdannelse.

Arroganse finnes i begge leire. Problemet oppstår når man låser seg i gamle fordommer og ikke ønsker å bli kjent med mennesket.
Mine venner er både utdannet og ikke utdannet. Den store forskjellen merker jeg best hvis flere med samme utdannelse sitter sammen og skravler "over hodet" på andre.
Jeg har opplevd ingeniører som bruker en hel kveld på å snakke om ting man må være ingeniør for å forstå. Da handler det om manglende sosial kompetanse. Selv om jeg selv sitter med lang utdannelse skjønner jeg ikke bæret.

En utdannelse fører ikke nødvendigvis til at man blir mer reflektert og ser flere sider av en sak. Det kan føre til det, men det er ingen automatikk i det.

Noe jeg synes er slitsomt er når folk med utdannelse blir overmodige og arrogante på egen kunnskap.
Jeg synes også mange ganger at folk uten utdannelse har skyhøye forventninger og ærefrykt for andre menneskers utdannelse uten at de har særlig grunnlag for det.
"Jeg har fått en sjelden sykdom og legen hadde aldri hørt om diagnosen.. for en dustete og dårlig lege"..
"Barnevernpedagogen KJEFTET på ungene sine.. Det går ikke an"

Utrolig bra skrevet Hattifnatten. Du treffer spikeren på hodet.... (jeg fikk ikke grønnprikket deg )

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg har vært på nordisk mesterskap i traktorpulling

Det er noe av det morsomste jeg har vært med på.
I løpet av den dagen lærte jeg en del dialektuttrykk på jærsk som jeg aldri ellers hadde lært. Jeg skjønte også at det var STOR forskjell på traktormerker og jeg fant ut at noen var så gale at de satte flymotorer på traktorer.

Vi var 4 nerder som hadde forvilla oss ut på bøgda for å få en annerledes opplevelse og det fikk vi virkelig.


Til hovedinnlegget:

Jeg tror ikke det har så mye med utdanning/manglende utdanning å gjøre, men mest om sosial kompetanse.
Det finnes mange fordommer om uutdannede og likeledes mange fordommer mot dem som har utdannelse.

Arroganse finnes i begge leire. Problemet oppstår når man låser seg i gamle fordommer og ikke ønsker å bli kjent med mennesket.
Mine venner er både utdannet og ikke utdannet. Den store forskjellen merker jeg best hvis flere med samme utdannelse sitter sammen og skravler "over hodet" på andre.
Jeg har opplevd ingeniører som bruker en hel kveld på å snakke om ting man må være ingeniør for å forstå. Da handler det om manglende sosial kompetanse. Selv om jeg selv sitter med lang utdannelse skjønner jeg ikke bæret.

En utdannelse fører ikke nødvendigvis til at man blir mer reflektert og ser flere sider av en sak. Det kan føre til det, men det er ingen automatikk i det.

Noe jeg synes er slitsomt er når folk med utdannelse blir overmodige og arrogante på egen kunnskap.
Jeg synes også mange ganger at folk uten utdannelse har skyhøye forventninger og ærefrykt for andre menneskers utdannelse uten at de har særlig grunnlag for det.
"Jeg har fått en sjelden sykdom og legen hadde aldri hørt om diagnosen.. for en dustete og dårlig lege"..
"Barnevernpedagogen KJEFTET på ungene sine.. Det går ikke an"

Godt skrevet.
"Sosionomen møtte opp til samtalen med leppestift. Sosionomer bruker da ikke leppestift. De bruker bare fotformsko" - det blir litt på det planet.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg er likevel ydmyk i forhold til utdannelsen og vet at en utdannelse ikke gir orakelstatus. Selv om kompetansen er høyere på feltet man har studert er man ikke allvitende og jeg har ofte fått lære viktige ting også innenfor fagfeltet mitt av mennesker som aldri har studert.

Utdannelse er heller ikke det eneste mål for kompetanse. Det merker jeg stadig. Mannen min har ikke studert, men har på mange områder mye større kompetanse enn meg og i en del samtaler er det han som besitter "dybden".

Jeg signerer Hatti her. Vel, min mann HAR studert noe, men han ble aldri ferdig med noe særlig. Imidlertid er det han som faktisk HUSKER noe historie for eksempel samt har alle de praktiske evnene i huset. Jeg er en liten pugghest og husker ikke ting som ikke interesserer meg (historie er ikke mitt fag. Men jeg gjorde det bra i det på videregående. Alt glemt).

Jeg synes utdannelsen har gitt meg mye som jeg bærer i meg, som en del av meg. Jeg er imidlertid forsiktig med å bruke det faglige jeg kan noe særlig i utenom-jobb sammenhenger. Først og fremst fordi det ikke er særlig anvendelig i sosiale settinger. Men også fordi jeg synes det er slitsomt med dem som hele tiden prater allvitende om eget fag i andre settinger. Det er ikke alltid egnet å fremstå som fagperson. Da jeg studerte var jeg alltid fascinert over at de som feks studerte medisin gjerne kunne diskutere dette i evigheter i sosiale sammenhenger, men vi som studerte tekniske fag ble avspist med "nerd" med en gang man i det hele tatt nærmet seg noe faglig. Jeg har fortsatt oppfattelsen av at noen fag oppfattes som mer legitime å "briefe" med enn andre. Dette synes jeg er litt uheldig.

Forøvrig er jeg enig med dem som sier at fordommene ofte synes å gå begge veier. Jeg har flere ganger blitt avspist som totalt uinteressant når jeg på forespørsel sier hva jeg har studert. Og jeg fremstår ikke som ekstremt kjedelig som person (tror jeg ). Jeg sier det aldri uten å bli spurt. Jeg er helt uinteressert i å "reklamere" for meg selv med tittel og jobb. Da hadde jeg valgt en annen vei.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

En skal selvfølgelig få lov til å bruke sin kunnskap og definitivt dele den med andre. Det jeg prøver å si er at man ikke skal være arrogant og hoverende overfor andre. Da mener jeg at man har mistet noe på veien. Selvom man har utdanning så betyr det ikke at man sitter med alle sider av en sak f.eks. Faktaopplysninger er jo gjerne kun et svar, men i andre sammenhenger der det kan være flere måter å se ting på.

En vanlig misforståelse er at historikere kan masse faktating. Det gjør vi ikke. Vi vet hvor vi kan slå opp faktatingene. Det vi derimot lærer er å være gjennomgående kritiske til det aller meste som serveres, noe du kanskje har fått merke i mange diskusjoner. Ingenting er god fisk før det kan bevises eller være overveiende sannsynlig. Ikke dveler vi ved gamle sannheter heller, dersom det kommer nye opplysninger på banen.

Jeg har fått flere måter å se ting på etter at jeg studerte, og har nå mange flere perspektiver enn før jeg begynte å studere. Det betyr ikke at jeg er arrogant og hoverende. det betyr bare det det betyr. At jeg har fått flere perspektiver og sider å se saker fra. Mer kunnskap og fler begreper å henge det jeg ser på.

Før jeg studerte reflekterte jeg ikke så mye på hvorfor ting var som det var, selv om jeg likte bøker, særlig leksikon, faktabøker og historie i tillegg til romaner og gjennompløyinger av familiens samling av National Geographic.

Jeg har mange i familien som er uten høyere utdanning. Og de er ikke dumme. Flere er svært belest og følger godt med. Men samme hvordan du snur og vender på det så er ikke mine mange år på universitetet bortkastet og jeg vet og kan noe som de ikke vet. Slik de kan og vet ting jeg ikke kan og vet.

Jobben jeg har nå og min neste har jeg ikke fått så mye pga HVA jeg har studert, som AT jeg har studert. Man ville ikke fått denne typen jobber dersom man ikke hadde høyere utdanning, i hvertfall ikke min neste. Høyere utdanning kreves fordi man er i stand til å ta til seg ny kunnskap fort. At man er fleksibel, kjapp og i stand til å lære.

Jeg har også fått de jobbene pga ting jeg gjorde frivillig og lønnet ved siden av studiene. Som man ikke får mulighet til å gjøre dersom man jobber. Hvordan kan men ellers få mulighet til å leke bedriftsleder for studenthus, lede store organisasjoner, arrangere konserter fra booking til billettsalg og backline og ridere og pelle ut gule nonstop, få massiv ledererfaring, osv osv. Ikke få av folk som driver med lys, lys, booking, agentbyrå, mangament osv i musikkbransjen er studentavhoppere eller ferdige kandidater som forfulgte hobbyen sin fra studenthusenes bookinggrupper. Man får mye selvtillit av å prøve store ting i en trygg lekegrind. Jeg har hatt stor nytte av organisasjonserfaringen jeg ervervet gjennom studietiden.

Nåvel. Nok om meg... Jeg synes det er synd at du har opplevd deg slått i hodet av noen som hadde lang utdanning og prydet seg med den, fremfor å møte deg på en skikkelig måte, slik alle høyt utdannede damer jeg kjenner i denne tråden ville gjort.

[Harriet Vane]

Apan; de aller fleste ikke-historikere slår meg i TP på historie. Og jeg skuffer stadig på årstallsfronten. Men jeg kan si noe om bakgrunnen for at ting skjedde, kanskje eller si noe om hvordan ting ble etterpå. Kanskje.

Historie på VGS og på universitetet er to ulike verdener.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Apan; de aller fleste ikke-historikere slår meg i TP på historie. Og jeg skuffer stadig på årstallsfronten. Men jeg kan si noe om bakgrunnen for at ting skjedde, kanskje eller si noe om hvordan ting ble etterpå. Kanskje.

Historie på VGS og på universitetet er to ulike verdener.

Ja, jeg vet det. Det var bare en illustrasjon av at akkurat hvor dyktig man har vært på skolen / i en utdanning ikke nødvendigvis sier noe om hvor mye man har å bidra med i ulike settinger. Gubben gjorde det hverken bra på skolen eller har studert, men han er interessert i det, og i enkelte tilfeller det vel så viktig.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Ja, jeg vet det. Det var bare en illustrasjon av at akkurat hvor dyktig man har vært på skolen / i en utdanning ikke nødvendigvis sier noe om hvor mye man har å bidra med i ulike settinger.

Jepp. Akkurat.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jepp. Akkurat.

Også utdypet jeg litt etter at du siterte. Kjapp på labben, du!

[Harriet Vane]

Apan, det er helt riktig det du sier. NTH/NTNU er en merkevare i seg selv. Det er også derfor det funker å ha hatt verv på det eller det studenthuset eller i den eller den organisasjonen. Fordi folk VET hva som kreves av å lede uken på NHH, Uka i Trondheim, Samfunnet, Driv, Kvarteret, Hulen, Chateau Neuf, you name it. For ikke å snakke om vennskap, nettverk og referanser.

Altså, hvis man skal bli stipendiat eller noe, så er det sikkert viktig hva man faktisk kan, men ellers er det viktig hva man har kapasitet til å kunne. Og, ja, Scarlett, din frekkas, vi hadde deadliner på universitetet også. For tenk.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Nåja, det var kanskje litt spissformulert av meg, men særlig i Jessicas innlegg synes jeg å lese en holdning til utdanning som går på at utdanning neppe kan forandre noe vesentlig på et menneske, og at det ikke er særlig legitimt å se på utdanningen sin som en viktig del av seg selv.

Synes du det? Jeg har utdannelse, men jeg oppfatter ikke utdannelsen min som en vesentlig del av meg. For meg har heller ikke utdannelsen min endret på måten jeg tenker på - det var snarere tvert i mot. Jeg drev på med andre ting først, men da jeg kom bort i data passet faget til meg. Samme med fysikk første gangen jeg var borti fysikk var jeg fasinert. Jeg tror og håper at de fleste folk utdanner seg til ting de trives med og da tror jeg jo heller at faget passer til den du er heller en at man forandrer seg på grunn av fagkretsen. Håper jeg, da. Ellers er jeg vel en fortapt nerd, uten sosiale antenner.

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff

Det må jo være lov å vite best når det dreier seg om noe man faktisk har gått i dybden på?

Idoter finnes i alle leire. Jeg har også vært på fest med en 17 åring som visste mye mer enn meg (jeg var 25) - idioten irriterer meg enda! Det er lite som er så plagsomt enn idioter som ikke greier å innse at andre vet bedre enn dem selv. Men det er også plagsomt med idioter som tror de er mye bedre enn andre folk bare fordi de har vagget lengre rundt i korridorene på blinderen.

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg for min del ble et annet menneske av å studere enn jeg ville blitt av å begynne å jobbe i stedet. Eller i alle fall fikk jeg utviklet en annen side ved meg selv.

Alle folk utvikler seg jo ved å leve. Søsteren min påstår at hun lærte utrolig mye av å backpacke et år i Australia og plukke frukt. Og jeg tror henne. Jeg tror man lærer så lenge man prøver nye ting, så lenge man er nysgjerrig, så lenge man spør seg selv: "Hvorfor skjer dette? Hva gjør han nå? Hvordan skal jeg løste dette problemet" etc Jeg har lært masse om isolering av hus i sommerferien. Man trenger ikke å studere for å lære. Slik jeg kjenner deg hadde du lært noe uansett hva du hadde gjort i de årene.