Når ens utdanning går en til hodet ...

[Harriet Vane]

Jeg forbeholder meg retten til å vite best om en del ting bare jeg i hele Norge har forsket på. Faktisk. Er det frekt av meg? I tillegg vet jeg en hel masse om felter der det hersker en del myter. Om barn, husarbeid, kvinner, husmødre & yrkesaktive sådanne i en periode som mange glorifiserer feilaktig. Skal jeg la være å korrigere, for at folk ikke skal føle seg trådt på tærne?

Ellers vil jeg faktisk påstå at de mange årene jeg har tilbrakt på universitetet har modnet meg betraktelig, både som menneske og fagperson. Jeg er selvsagt samme person som da jeg var uutdannet, men samtidig er jeg det ikke. Og jeg pynter meg lite med utdanningen, jeg har ikke Cand Philol bak navnet mitt i telefonkatalogen og det kommer neppe til å stå på gravstenen min. Men jeg ER Cand Philol. Jeg KAN noe.

Jeg kan ikke late som om jeg ikke fikk med meg en dritt de årene jeg leste og leste og leste. Og ikke bare leste, tenkte, funderte, diskuterte, endret meg, endret syn på samfunn, mennesker, mellommenskkelige relasjoner, organisasjoner, fikk satt ord på ting som er dagligdagse og selvfølgelige, fikk løftet det hverdagslige og vanlige opp i lyset og virkelig SETT på det. Hvorfor er ting slik de er? Hvorfor er noe "naturlig" og noe annet ikke? Hvordan henger ting sammen?

Kan det ikke være at det er mindreverdighetskomplekser som får mange til å føle seg truet av folk som har lengre utdanning? Og at det ikke nødvendigvis er de utdannedes feil?