Sykmelder kvinner seg for å "forebygge" sykdom?

[Katta]

Et beslektet fenomen er sykt-barn-dager. I veldig mange familier er det slik at uavhengig av yrkesfordeling på mor og far er det mor som er default når ungen er syk. Det er ikke sånn i vår familie, men for mange er det sånn.

En ting som hadde vært interessant å vite er om forskjellene består også om man skiller mellom kvinner som har født barn og kvinner som ikke har født barn. Er det svangerskap/amming/familiebelastninger vi kan skylde på eller er det et blindspor?

[Lisa]

Og hvorfor ringer barnehagen nesten alltid utelukkende mor når barnet er sykt? Det er jo mange strukturelle utfordringer i tillegg til at mange kvinner selv velger å være "sjefen" i hjemmet.

[Bokormen]

I familier med store belastninger på hjemmebane er det vel som regel mor som faller ut av arbeidslivet. (Korriger meg om jeg tar feil her altså, det er kun basert på familier jeg kjenner til.) Og det er stort sett snakk om fedre som så absolutt står opp om natta, følger på sykehus, tar sin del på ettermiddagene. Er det noe i myten om at menn lettere kobler ut tanker om barna etc da de holder på med noe annet, og at jobber derfor fungerer som en form for avkobling i stedet for nok et stressmoment som velter lasset?

[Katta]

Men er det noen som har sett på om det er forskjell på kvinner med og uten barn? Kan man skylde på belastningen med svangerskap/fødsler og evt familieliv?

[Simone]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men er det noen som har sett på om det er forskjell på kvinner med og uten barn? Kan man skylde på belastningen med svangerskap/fødsler og evt familieliv?

Figuren i kronikken i HI viser i alle fall at forskjellen mellom menn og kvinner er størst i aldersgruppene 25-29 og 30-34. Dette er jo midt i småbarnsfasen for veldig mange kvinner. Men eg veit ikkje om nokon som har sette på dette separat for dei med og uten barn.

[Simone]

Og så lurer eg veldig på kor Mykletun har publisert desse talla? Eg søker på PubMed, men finn ingen artiklar som ser på akkurat dette. Er det ein rapport av eit eller anna slag?

[Katta]

Grunnen til at jeg lurer på dette med og uten barn er at også jeg som har hatt lette svangerskap, enkle babyer og så langt friske, ukompliserte unger aldri helt har fått tilbake den styrken i kroppen jeg hadde før jeg fikk barn. Akkurat det er noe menn ikke må gjennom uansett hvor likestilte vi er. Det er greit at svangerskap og fødsel er en normaltilstand, men det er en ganske tøff normaltilstand. Det å bli gammel er også en normaltilstand, det er ingen som bruker det til å argumentere for at eldre bør greie like mye som yngre mennesker. Nå jobber jeg et sted hvor kvinner og menn er ganske likt representert på sykmeldingsstatistikken hvis man ser bort fra svangerskap og hvor det er lavt sykefravær, men jeg tenker likevel at det kan spille en rolle. Man starter ikke småbarnsfasen på like vilkår, kvinner starter den med et helt annet kroppslig underskudd.

Hvorfor blir kvinner så slitne? Er det noe i det at menn åpner en og en skuff i kommoden med tanker og bekymringer, mens kvinner i større grad har alle skuffene åpne samtidig hele tiden? De fleste av oss blir vel mer slitne av det vi ikke får gjort enn av det vi faktisk gjør. Hva skal man i såfall gjøre med det? Jeg er ganske sikker på at å legge til dårlig samvittighet fordi man er utslitt ikke akkurat tjener saken, men man må jo snakke om hvorvidt det er holdninger i samfunnet som gjør noe av denne forskjellen. Hvorfor hører jeg oftere at menn "kommer på jobb og slapper av" enn kvinner? Hvorfor er det (for å si det veldig tabloid) mest avslappende for menn å gå på jobb når det koker hjemme, mens det for kvinner avlaster mest å kutte jobben?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Hvorfor hører jeg oftere at menn "kommer på jobb og slapper av" enn kvinner? Hvorfor er det (for å si det veldig tabloid) mest avslappende for menn å gå på jobb når det koker hjemme, mens det for kvinner avlaster mest å kutte jobben?

Hmm, nja, har ikke flere studier vist at for kvinner så øker kortisolnivået når de går fra jobb og kommer hjem, mens for menn er det motsatt?

Man kan jo ut fra det si at kvinner bør være mindre hjemme, og mer på jobb,men det er vel det at de blir mer stressa av hjemmesituasjonen enn menn. Og det virker heller ikke som at menn slapper mer av på jobb enn kvinner, tvertimot så er flere menn i en konkurransesituasjon på jobb og er mer stressa der enn sin partner.

[Simone]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Hmm, nja, har ikke flere studier vist at for kvinner så øker kortisolnivået når de går fra jobb og kommer hjem, mens for menn er det motsatt?

Man kan jo ut fra det si at kvinner bør være mindre hjemme, og mer på jobb,men det er vel det at de blir mer stressa av hjemmesituasjonen enn menn. Og det virker heller ikke som at menn slapper mer av på jobb enn kvinner, tvertimot så er flere menn i en konkurransesituasjon på jobb og er mer stressa der enn sin partner.

For meg er det sånn at eg føler at stressnivået synker i bilen på veg til jobb om morningen. Hatar rett og slett morningane heime. Berre mas og stress.
På jobb har eg mykje meir oversikt og kontroll og føler mestring. Får til og med skryt! Det får eg aldri heime.

[rine]

Da ungene var mindre, hadde jeg det i stor grad mer avslappende på jobb enn hjemme, altså. Og jeg har på ingen måte en avslappende jobb mellom 8.00 og 14.00.
Selvsagt gjør svangerskap og fødsel noe med kroppen, men det spørs jo hvor lenge man kan slite med plagene etter fødsel da? Jeg fødte sist for over 11 år siden og hadde lett svangerskap og lett fødsel, jeg tviler egentlig på om det kan brukes som grunn om jeg nå skulle bli sykmeldt fordi jeg er sliten. Snakker man om noen som har fått fire unger på seks år og går rett tilbake i jobb, kan det selvsagt være større sjanse for at kroppen ikke er helt tilbake der den skal være når man begynner å jobbe.
Jeg tror likevel at aksepten for sliteb/utbrent-diagnoser som man finner blant kvinner, er en viktig grunn til at forskjellene er så store. Det ligger liksom alltid i kortene at sykmelding er en vei ut av uføret for oss. Menn har, av en eller annen grunn, ikke den samme kortstokken.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Da ungene var mindre, hadde jeg det i stor grad mer avslappende på jobb enn hjemme, altså. Og jeg har på ingen måte en avslappende jobb mellom 8.00 og 14.00.
Selvsagt gjør svangerskap og fødsel noe med kroppen, men det spørs jo hvor lenge man kan slite med plagene etter fødsel da? Jeg fødte sist for over 11 år siden og hadde lett svangerskap og lett fødsel, jeg tviler egentlig på om det kan brukes som grunn om jeg nå skulle bli sykmeldt fordi jeg er sliten. Snakker man om noen som har fått fire unger på seks år og går rett tilbake i jobb, kan det selvsagt være større sjanse for at kroppen ikke er helt tilbake der den skal være når man begynner å jobbe.
Jeg tror likevel at aksepten for sliteb/utbrent-diagnoser som man finner blant kvinner, er en viktig grunn til at forskjellene er så store. Det ligger liksom alltid i kortene at sykmelding er en vei ut av uføret for oss. Menn har, av en eller annen grunn, ikke den samme kortstokken.

Det er helt sant at det er mer oppfordring til å sykemelde seg hos kvinner, det har vært nevnt her på FP og jeg har også opplevd at i en periode hvor ting var veldig hardt hos oss, så fikk jeg ofte råd om å sykmelde meg, eller jobbe redusert. Mannen min har aldri fått noen slike råd.

Man ser det jo her på FP også, det er mye oppfordringer til å sykemelde seg. Og det også til folk som jobber helt vanlig og har barn uten spesielle behov eller noe sånt.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Man ser det jo her på FP også, det er mye oppfordringer til å sykemelde seg. Og det også til folk som jobber helt vanlig og har barn uten spesielle behov eller noe sånt.

Det er her på FP jeg har sett det mest også.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Det er her på FP jeg har sett det mest også.

Jeg har også opplevd det samme på jobb, så det er ikke bare et FP-fenomen altså.

[Mrs. S]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Man ser det jo her på FP også, det er mye oppfordringer til å sykemelde seg. Og det også til folk som jobber helt vanlig og har barn uten spesielle behov eller noe sånt.

Eh, jeg har bare lest litt her og der i tråden. Men hvor på FP blir det oppfordret til å sykmelde seg? Jeg ser det motsatte. Det er flere med høyere utdannelse, interessante yrker og lederansvar her (*). For ikke å snakke om ektefeller som tar sin del av ansvaret, bra inntekt og vaskehjelp. Vel, nå generaliserer jeg.
Men jeg tror ikke det er overvekt av sånne som meg her, med kun videregående skole og en jobb hvor en ikke har noe å si i forhold til omstillinger, hvor en i teorien kan få tilrettelagt arbeidstid og hvor det er fysisk hardt og fokuset har blitt flyttet fra å være ajour hver dag til å ha bedre og bedre tall. Før tok vi en ekstra kaffekopp på rolige dager. Eller en ble sendt på pauserommet for å steke vafler. Det er helt borte nå. Det private hjemme har jeg ikke lyst til å gå inn på, det er rett og slett for deprimerende så tidlig om morgenen.
Likevel er jeg stort sett på jobb. Jeg bruker ikke alle barn syk-dagene, mannen tar sin del der. Jeg skiller dager mellom Paracet-dager da det er ok å dra på jobb og Paralgin Forte-dager da jeg kansje er hjemme. Men i forrige uke hadde jeg 3 Paralgin Forte dager og var på jobb. Går jeg en uke i strekk på Paralgin Forte og har vondt overalt, sover dårlig og generelt føler meg presset som en sur sitron så hender det at jeg blir sykmeldt.
(*) Edit: Jeg ser aldri disse kvinnene oppfordrer noen til å sykmelde seg.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Mrs. S, her.

Eh, jeg har bare lest litt her og der i tråden. Men hvor på FP blir det oppfordret til å sykmelde seg? Jeg ser det motsatte. Det er flere med høyere utdannelse, interessante yrker og lederansvar her (*). For ikke å snakke om ektefeller som tar sin del av ansvaret, bra inntekt og vaskehjelp. Vel, nå generaliserer jeg.
Men jeg tror ikke det er overvekt av sånne som meg her, med kun videregående skole og en jobb hvor en ikke har noe å si i forhold til omstillinger, hvor en i teorien kan få tilrettelagt arbeidstid og hvor det er fysisk hardt og fokuset har blitt flyttet fra å være ajour hver dag til å ha bedre og bedre tall. Før tok vi en ekstra kaffekopp på rolige dager. Eller en ble sendt på pauserommet for å steke vafler. Det er helt borte nå. Det private hjemme har jeg ikke lyst til å gå inn på, det er rett og slett for deprimerende så tidlig om morgenen.
Likevel er jeg stort sett på jobb. Jeg bruker ikke alle barn syk-dagene, mannen tar sin del der. Jeg skiller dager mellom Paracet-dager da det er ok å dra på jobb og Paralgin Forte-dager da jeg kansje er hjemme. Men i forrige uke hadde jeg 3 Paralgin Forte dager og var på jobb. Går jeg en uke i strekk på Paralgin Forte og har vondt overalt, sover dårlig og generelt føler meg presset som en sur sitron så hender det at jeg blir sykmeldt.
(*) Edit: Jeg ser aldri disse kvinnene oppfordrer noen til å sykmelde seg.

Joda, det har skjedd mange ganger, spesielt i bloggene.

[Simone]

Eg leste også ein anna artikkel for ca ei veke sidan om utviklinga av forekomsten av fibromyalgi, ME og borreliose i befolkninga. No hugsar eg sjølvsagt ikkje kor eg såg den, men det var i ei avis.
Det har vore ei voldsom auke i forekomsten dei siste 10-15 åra og pasientgruppa har stor overvekt av kvinner. Hugsar ikkje talla nøyaktig men trur det var ein plass mellom 70 og 80 prosent kvinner.
Kan dette vere gjenspeila i sjukemeldingsstatistikken og forklare litt av forskjellen mellom menn og kvinner? Mange med fibromyalgi er i jobb, men eg vil tru at ein stor andel av dei har sjukemeldingar innimellom og for mange er det snakk om langtidssjukemeldingar. Når det gjeld borreliose og ME vil eg tippe at endå fleire er sjukemeldt.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Mrs. S, her.

Eh, jeg har bare lest litt her og der i tråden. Men hvor på FP blir det oppfordret til å sykmelde seg? Jeg ser det motsatte. Det er flere med høyere utdannelse, interessante yrker og lederansvar her (*). For ikke å snakke om ektefeller som tar sin del av ansvaret, bra inntekt og vaskehjelp. Vel, nå generaliserer jeg.
Men jeg tror ikke det er overvekt av sånne som meg her, med kun videregående skole og en jobb hvor en ikke har noe å si i forhold til omstillinger, hvor en i teorien kan få tilrettelagt arbeidstid og hvor det er fysisk hardt og fokuset har blitt flyttet fra å være ajour hver dag til å ha bedre og bedre tall. Før tok vi en ekstra kaffekopp på rolige dager. Eller en ble sendt på pauserommet for å steke vafler. Det er helt borte nå. Det private hjemme har jeg ikke lyst til å gå inn på, det er rett og slett for deprimerende så tidlig om morgenen.
Likevel er jeg stort sett på jobb. Jeg bruker ikke alle barn syk-dagene, mannen tar sin del der. Jeg skiller dager mellom Paracet-dager da det er ok å dra på jobb og Paralgin Forte-dager da jeg kansje er hjemme. Men i forrige uke hadde jeg 3 Paralgin Forte dager og var på jobb. Går jeg en uke i strekk på Paralgin Forte og har vondt overalt, sover dårlig og generelt føler meg presset som en sur sitron så hender det at jeg blir sykmeldt.
(*) Edit: Jeg ser aldri disse kvinnene oppfordrer noen til å sykmelde seg.

Jeg leser ikke blogger, men ser det jevnlig her inne også. Da primært rundt tilfeller hvor HI er sliten, mistrives i jobben osv. Altså diffuse diagnoser/følelser som ofte har med organisering av LIVET å gjøre. Hverdagsproblemer og logistikk. Kan ikke si jeg har lest at noen synes det er feil å holde seg hjemme med prolaps i ryggen eller influensa, liksom.

Jeg er nok en av *kvinnene dine. Som fremfor å "sykmelde deg", oppfordrer til endringer på hjemmebane, å snakke med arbeidsgiver/partner, finne varige løsninger på utfordringene (som ikke innebærer "pusterom" i form av sykmeldinger), og som ikke minst har en sterk formening i om at man må sørge for å bli sjef i eget liv. Det er ingen andre som sitter med nøkkelen til din lykke.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Da ungene var mindre, hadde jeg det i stor grad mer avslappende på jobb enn hjemme, altså. Og jeg har på ingen måte en avslappende jobb mellom 8.00 og 14.00.
Selvsagt gjør svangerskap og fødsel noe med kroppen, men det spørs jo hvor lenge man kan slite med plagene etter fødsel da? Jeg fødte sist for over 11 år siden og hadde lett svangerskap og lett fødsel, jeg tviler egentlig på om det kan brukes som grunn om jeg nå skulle bli sykmeldt fordi jeg er sliten. Snakker man om noen som har fått fire unger på seks år og går rett tilbake i jobb, kan det selvsagt være større sjanse for at kroppen ikke er helt tilbake der den skal være når man begynner å jobbe.
Jeg tror likevel at aksepten for sliteb/utbrent-diagnoser som man finner blant kvinner, er en viktig grunn til at forskjellene er så store. Det ligger liksom alltid i kortene at sykmelding er en vei ut av uføret for oss. Menn har, av en eller annen grunn, ikke den samme kortstokken.

Det jeg mener er om dette med svangerskap og fødsel uansett ligger der som en risikofaktor eller om det er kvinnekjønnet i seg selv. For selv om man i og for seg er i god fysisk form vet man jo at man har hatt en periode med hard fysisk og psykisk belastning, man har fått tøyd vev som aldri får tilbake elastisiteten igjen og man har fått brukt opp lagre av næringsstoffer som gjør at man kanskje aldri får tilbake den beintettheten man engang hadde. Jeg tenker ikke på svangerskap og fødsel som direkte årsak til slitenhet/fravær, men om det kan være en bidragende årsak til at kvinnekropper tilsynelatende tåler mindre.

Ellers kjenner jeg at jeg blir provosert når det skilles mellom diffust og reelt her. Historisk sett er diffuse/ikke-definerte sykdommer lidelser vi ikke har funnet årsaken til ennå. For eksempel var det inntil nylig en gruppe sykdommer som medførte at unger plutselig ble fjerne og gikk tilbake i ferdigheter, en form for uforklarlig autisme/hjernepåvirkning. All verdens årsaker har selvfølgelig vært foreslått, inkludert foreldre som ikke virker og mishandling. Helt til man finner antistoffet som angriper hjerneceller. Da får sykdommen plutselig en helt annen status. Og jeg kan snakke ganske lenge mellom forholdet mellom kropp og psyke, det er ikke akkurat sånn at det er vanntette skott der. Det blir i hvertfall helt feil å skyte på enkeltpersoner som virkelig ikke greier. Men å se på samfunnsmønstre og mekanismer der blir noe helt annet. Hvordan skal man få sykmeldt kvinner fra hjemmebane for eksempel? Hvordan skal man jobbe med populasjonen av jenter/unge kvinner slik at de lærer seg å holde et regnskap på livet sitt som faktisk går opp?

[Maverick]

Det er nettopp de holdningene som gjør at det ikke er menn som får spørsmål om julesstress du underbygger i de første innleggene dine med måten du bruker språket ditt, Simone. "Vi kvinner", "typisk kvinner" og så videre. I motsetning til hvordan du fortsetter i senere innlegg.

Bevissthet rundt hvordan man som kvinne uttaler seg om kjønnsrollemønster er for viktig for hverdagslikestillingen til at jeg kan la slikt gå ubemerket hen.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Det er nettopp de holdningene som gjør at det ikke er menn som får spørsmål om julesstress du underbygger i de første innleggene dine med måten du bruker språket ditt, Simone. "Vi kvinner", "typisk kvinner" og så videre. I motsetning til hvordan du fortsetter i senere innlegg.

Bevissthet rundt hvordan man som kvinne uttaler seg om kjønnsrollemønster er for viktig for hverdagslikestillingen til at jeg kan la slikt gå ubemerket hen.

Bevisshet rundt dette utelukker vel ikke at man sette fingeren på at det faktisk er et stykke igjen til det er total hverdagslikestilling, slik som Simone gjør.