Jojo Moyes: Me Before You / Et helt halvt år

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Så lenge ikke originalspråket er norsk, Niobe. Norsk litteratur er ikke leseverdig. Det er mitt inntrykk når det gjelder litteraturdiskusjoner her inne.

Ja, eg har vore litt oppgitt over den konsekvente avfeiinga av norsk litteratur. Det er dårleg begrunna og fordomsfullt. Sjølv les eg mykje norsk, eller skandinavisk, og kvaliteten er svært varierande. Frå topp til botn.

[nokon]

Og nå ser eg at eg kanskje kan relatere likevel.

[Røverdatter]

Det er jo bare et par stykker som er så ekstremt anti-norsk her inne da. De er rett nok markante og tydelige, men de representerer ikke noe flertall i mine øyne.

[Bokormen]

Norsk litteratur blir ofte skamrost synes jeg, men det er kanskje fordi jeg ofte ikke har forstått hypen med en del norske bestselgere.

[nokon]

Eg trur du har rett i det, Røverdatter.

Og når det gjeld dei norske bestselgjarane, undrer eg meg veldig over det einspora fokuset til forlaga. Eg synest dei har nokre underlege marknadsføringssttategiar, som undergraver bransjen. Ein sitt jo igjen med eit inntrykk av at det bare er Roy Jacobsen (kva er greia med han? Han kan jo ikkje skrive!) og Jo Nesbø som er lesbare. Og så er det utruleg mange andre, spennande forfattarstemmar som bare drukner bak dei massive marknadsføringskampanjane.

[Candy Darling]

Jeg har ikke fått med meg noen anti-norske i det hele tatt? Jeg synes riktignok det er svært ujevnt, og jeg leser ikke halvdårlige forfattere fordi de er norske, men jeg er veldig glad i f.eks. Tiller, Knausgård, Saabye Christensen, Peterson, Hovland, Jacobsen og Grytten, for å nevne noen.

Ragde, Langeland og Nesbø synes jeg har en helt annen (og lavere) kvalitet. Men det må jo være lov å si.

[Gaia]

Faller jeg inn under kategorien anti-norsk, siden jeg foretrekker å lese på engelsk?

Jeg tror for øvrig at man lettere blir hardhudet hva gjelder andres holdninger til egen boksmak hvis man "alltid" har lest bøker som ikke er helt mainstream.

[nokon]

Ja, det er lov å seie.

Eg er og veldig glad i Per Petterson, Carl-Frode Tiller (akkurat ferdig med Innsirkling 3, og wow!) og Knausgård. Roy Jacbsen og Lars Saabye-Christensen har eg aldri fått taket på.

Men så skjer det mykje spennande blant mindre etablerte norske forfattarar. Ruth Lillegraven er i ferd med å finne si nisje med episke dikt, romanar i diktform, som eg veldig sterke. Benedicte Meyer Kronenberg har gitt ut tre sterke bøker og skildrer vanskelege relasjonar på ein unik måte. Simon Stranger våger å løfte fram store eksistensielle og politiske spørsmål i både ungdoms- og voksenlitteraturen. Og dei siste åra har det vore fleire debutantar som bryt med den litt innadvendte tendensen som norsk samtidslitteratur er kjend for.

Og ta ein forfattar som Helga Flatland. Den første boka hennar blei omtrent ikkje lagt merke til i tradisjonelle medier. Det var først då lesarar begynte å snakke om denne anonyme boka i sosiale medier, at andre og tredje bok i trilogien blei ordentleg marknadsført.

Men det er ingen som framhever desse. Bloggaren Bokelskerinnen skreiv ein kronikk i Dagbladet i fjor, då ein debutant fekk terningkast 6 i VG, utan at dette blei nemnd av forlaget på Facebook eller Twitter. Det verkar som forlaga og dei store kjedane på førehånd har bestemd kva bøker dei skal satse på. Og det er veldig synd, for det er mange sterke forfattarskap som ikkje er synlege i det heile tatt. Eg trur bokbransjen undergraver seg sjølv, ved å satse så tungt på så få titlar. [/rant]

[Java]

nokon sier det veldig bra!

[Harriet Vane]

Jeg er ikke anti-norsk, men jeg orker ikke Ragde, Lindell eller andre norske bestselgere som alle sier jeg MÅ lese. :trassig:

Jeg leste en del chick-lit før, men etter å ha blafret meg gjennom Marian Keyes fra A-Å, så ble jeg lei, og det var Shopaholic-bøkene som sørget for at jeg var ferdig med sjangeren for en stund. En halv bok og jeg trodde jeg skulle daue.

Jeg leser mest fantasy og det er en sjanger som mange voksne ser ned på. Ringenes herre, Game of Thrones, Percy Jackson og Harry Potter, topp! Og nei, er den originalt på engelsk, så leser jeg den ikke på norsk. Litt fordi jeg bare leser på Kindle, litt fordi jeg ikke er så begeistret for alle oversettelser. (Harry Potter og Percy Jackson har jeg lest høyt for eldste og de er godt oversatt, men Harry Potter preges av at det virket som om dette var barnebøker i starten, mens de blir mørkere og mørkere og mer ekstensielle, og da blir det litt kårni med de litt tøysete personnavnene, feks).

Fantasy har ofte mange historiske og religiøse/mytiske nyanser, paralleller og referanser, jeg liker det. Det gir klangbunn.

Ellers leser jeg nesten bare hagebøker, historie og kokebøker.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

(Harry Potter og Percy Jackson har jeg lest høyt for eldste og de er godt oversatt, men Harry Potter preges av at det virket som om dette var barnebøker i starten, mens de blir mørkere og mørkere og mer ekstensielle, og da blir det litt kårni med de litt tøysete personnavnene, feks).

Juste. Bøkene har mye tyngre barnebokpreg på norsk enn på engelsk, og mange av navnene er langt mer fjollete på norsk enn tilsvarende på engelsk.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Ja, det er lov å seie.

Eg er og veldig glad i Per Petterson, Carl-Frode Tiller (akkurat ferdig med Innsirkling 3, og wow!) og Knausgård. Roy Jacbsen og Lars Saabye-Christensen har eg aldri fått taket på.

Men så skjer det mykje spennande blant mindre etablerte norske forfattarar. Ruth Lillegraven er i ferd med å finne si nisje med episke dikt, romanar i diktform, som eg veldig sterke. Benedicte Meyer Kronenberg har gitt ut tre sterke bøker og skildrer vanskelege relasjonar på ein unik måte. Simon Stranger våger å løfte fram store eksistensielle og politiske spørsmål i både ungdoms- og voksenlitteraturen. Og dei siste åra har det vore fleire debutantar som bryt med den litt innadvendte tendensen som norsk samtidslitteratur er kjend for.

Og ta ein forfattar som Helga Flatland. Den første boka hennar blei omtrent ikkje lagt merke til i tradisjonelle medier. Det var først då lesarar begynte å snakke om denne anonyme boka i sosiale medier, at andre og tredje bok i trilogien blei ordentleg marknadsført.

Men det er ingen som framhever desse. Bloggaren Bokelskerinnen skreiv ein kronikk i Dagbladet i fjor, då ein debutant fekk terningkast 6 i VG, utan at dette blei nemnd av forlaget på Facebook eller Twitter. Det verkar som forlaga og dei store kjedane på førehånd har bestemd kva bøker dei skal satse på. Og det er veldig synd, for det er mange sterke forfattarskap som ikkje er synlege i det heile tatt. Eg trur bokbransjen undergraver seg sjølv, ved å satse så tungt på så få titlar. [/rant]

Åh, her har vi en spinnåff! Følg med for norsk litteraturtråd - de glemte perlers mulighet til å skinne!

[Divine]

Jeg klarer ikke fantasy. Jeg ser overhodet ikke ned på fantasy, men jeg klarer ikke engasjere meg hvis jeg ikke kan identifisere meg og det ikke har noen som helst rot i virkeligheten. Jeg liker Harry Potter, men der foregår jo handlingen i vår verden, så det blir noe annet.

Når det gjelder Me Before You, så synes jeg det er rart at flere av dere skriver at den har en twist. Jeg synes ikke det. Jeg tenkte at bokas bestsellerelement ligger nettopp i at her skjer det noe den jevne leser ikke forventer, så jeg ante slutten helt fra starten av.

[Gaia]

Jeg elsker fantasy. Dypt og inderlig. Det er fantastisk deilig med bøker man ikke trenger å identifisere seg med en millimeter, men bare kan dykke ned i og være spent observatør.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Når det gjelder Me Before You, så synes jeg det er rart at flere av dere skriver at den har en twist. Jeg synes ikke det. Jeg tenkte at bokas bestsellerelement ligger nettopp i at her skjer det noe den jevne leser ikke forventer, så jeg ante slutten helt fra starten av.

Nå har ikke jeg lest denne boka her, men akkurat dette er en ting som man ikke kan komme bort fra i debatter som denne: Jo mer du har lest, og jo mer forskjellig du har lest, jo bedre rustet blir du jo til å vurdere bøker. Om det er første gangen du ser en bestemt twist, vil du antagelig bli langt mer imponert enn om du har sett det samme knepet i 20 andre bøker. Og det vil påvirke din vurdering av kvaliteten på boka.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Åh, her har vi en spinnåff! Følg med for norsk litteraturtråd - de glemte perlers mulighet til å skinne!

Eg har prøvd å lage den tråden før, men det slo ikkje an.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg har prøvd å lage den tråden før, men det slo ikkje an.

Joda, vi var jo flere som leste Mnem etter den tråden.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Joda, vi var jo flere som leste Mnem etter den tråden.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Nå har ikke jeg lest denne boka her, men akkurat dette er en ting som man ikke kan komme bort fra i debatter som denne: Jo mer du har lest, og jo mer forskjellig du har lest, jo bedre rustet blir du jo til å vurdere bøker. Om det er første gangen du ser en bestemt twist, vil du antagelig bli langt mer imponert enn om du har sett det samme knepet i 20 andre bøker. Og det vil påvirke din vurdering av kvaliteten på boka.

Ikke sant.

Jeg har ikke lest denne, men som sagt har jeg lest en god porsjon chiclit, og skulle jeg få tid til overs ville jeg skrevet over følgende formel:

Ulykkelig kvinne i bunnløs fortvilelse. Litt usikkert hva det er sånn helt med en gang. Men det viser seg at det er fordi hun har mistet sitt livs kjærlighet/et barn/blitt voldtatt av en eks fordi han var sjalu/meningen med livet/whatever, så lenge det er fryktelig trist og i bunn og grunn eksistensielt.

Så skjer det noe halvmagisk som gjør at i stedet for å slepe videre i det grå, så gjør hun noe helt uventet som å bryte opp totalt eller det er en slags intervention fra det hinsidige, en hemmelig venn eller fortiden/fremtiden/outer space.

Hun følger instruksjonene.

Enter drømmeprins eller åpenbaring eller selvtilgivelse.

Hun tror ikke på drømmeprinsen eller åpenbaringen eller muligheten for å finne fred med en gang, han må kjempe litt eller hun trenger hjelp utenfra til å forstå hvilken gave som er gitt henne.

Hun gir etter og tar i mot det gode liv.

[Darth]

Det er vel en fellesnevner for mange såkalte bestselgere, at de ikke har veldig høy litterær verdi, men at de fyller en behov for underholdning/avslapning. Det gjelder både engelskspråklige og norskspråklige bøker.

De som hevder at norsk litteratur ikke byr på kvalitet, de leser for lite. Rett og slett.