Er NAV virkelig så ille?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Hva er diffuse og subjektive plager, egentlig? Må man ha et amputert bein for å være syk? Hvem definerer hva som er sykt nok hvis ikke det er legen? Jeg har inntrykk av at flere tror at det bare er å si at en er syk så får man stønad. Sånn er det heldigvis og selvsagt ikke. En behandlende lege er jo inne i hele prosessen og avgjør om behovet for en mer tilrettelagt hverdag er tilstede. Hvorfor denne holdningen om at alle forsøker å svindle til seg stønad? Er det virkelig så attraktivt å havne utenfor arbeidslivet?

Jeg har ikke brukt ordet svindel en eneste gang, og jeg tror slett ikke det er mange som bevisst svindler seg til uføretrygd og sykepenger. Derimot er det ganske mange som har har stor totatbelastning i livene sine (etter norsk standard...), kjenner på vondter og vansker både her og der og ønsker en time out fra jobben som ikke er betalt fra egen lomme. Det er dette jeg mener vi ikke har råd til lenger og at det derfor ikke bør være slik at alle diagnoser gir rett til full sykeutbetaling, selv om de er satt av lege. Hvor lett er det for en lege å la være å sykmelde en sliten pasient som bryter ut i krampegråt på kontoret og i tillegg sliter med dårlig matlyst, søvnvansker og en mor på aldershjem som krever tilsyn flere ganger i uken. Ikke så veldig enkelt å "stå på krava" da, vil jeg tro.

[Esme]

Kommentar fra sidelinjen: Det er ofte vanskelig for legen å vite om folk er i stand til å jobbe. Legen har egentlig veldig lite å forholde seg til bortsett fra det som pasienten forteller. Så det er jo riktig at det bare er en anbefaling, en sykemelding, fra mitt ståsted i hvert fall.

[Adrienne]

I min syv måneder lange sykdomsperiode jeg hadde for en stund tilbake så opplevde jeg NAV som omtrent fraværende. Alt ansvar for å "fikse" meg lå på meg og legen min og oppfølgingen lå på arbeidsgiver. For meg som ikke var 100 % syk og i tillegg er rimelig ressurssterk så fungerte dette helt greit. Med hjelp av de rundt meg klarte jeg å skaffe meg psykolog (privat, betalte selv), begynte å trene (betalte selv, både medlemskap og PT), fikk tilrettelagt arbeidstid som det passet meg best fordi jeg er heldig og har en flott arbeidsgiver og en fleksibel jobb. Det eneste vi merket til NAV var purring på manglende dokumentasjon på dialogmøter og oppfølgingsplan (som vi ironisk nok hadde sendt inn elektronisk via altinn, vi hadde gjort vårt) og innkalling til dialogmøte etter seks måneder.

Jeg mener det at NAV må på banen mye tidligere enn etter et halvt år og de bør komme på banen med hjelpemidler bedre tilpasset situasjonen den enkelte står i. Det er ikke alle forunt å ha råd til privat psykolog, ei heller ha venner som kan formidle kontakt, det er heller ikke alle forunt å ha råd til Satsmedlemsskap og ukentlige treninger med personlig trener. Jeg mener at om NAV hadde kommet på banen da diagnosen utbrenthet var et faktum og sa at vi vet at sånn og sånn kan hjelpe, vi kan hjelpe deg med dette og dette og faktisk vært motoren i hjelpeapparatet så ville flere kommet seg på bena mye før. For en del handler om det Krinoline påpeker, at man ikke alltid selv klarer å se hvor stor restarbeidsevne man har (om man har) eller hva som skal til for at man skal bli frisk. For man blir ikke automagisk frisk av en prolaps selv om man blir sykemeldt for den, ei heller er sykemelding og hvile alltid det som skal til for en som er utbrent.

Sånn som det er nå så drukner verktøykassen til NAV i rutiner, skjemaer, firkanthet og byråkrati.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

I min syv måneder lange sykdomsperiode jeg hadde for en stund tilbake så opplevde jeg NAV som omtrent fraværende. Alt ansvar for å "fikse" meg lå på meg og legen min og oppfølgingen lå på arbeidsgiver. For meg som ikke var 100 % syk og i tillegg er rimelig ressurssterk så fungerte dette helt greit. Med hjelp av de rundt meg klarte jeg å skaffe meg psykolog (privat, betalte selv), begynte å trene (betalte selv, både medlemskap og PT), fikk tilrettelagt arbeidstid som det passet meg best fordi jeg er heldig og har en flott arbeidsgiver og en fleksibel jobb. Det eneste vi merket til NAV var purring på manglende dokumentasjon på dialogmøter og oppfølgingsplan (som vi ironisk nok hadde sendt inn elektronisk via altinn, vi hadde gjort vårt) og innkalling til dialogmøte etter seks måneder.

Jeg mener det at NAV må på banen mye tidligere enn etter et halvt år og de bør komme på banen med hjelpemidler bedre tilpasset situasjonen den enkelte står i. Det er ikke alle forunt å ha råd til privat psykolog, ei heller ha venner som kan formidle kontakt, det er heller ikke alle forunt å ha råd til Satsmedlemsskap og ukentlige treninger med personlig trener. Jeg mener at om NAV hadde kommet på banen da diagnosen utbrenthet var et faktum og sa at vi vet at sånn og sånn kan hjelpe, vi kan hjelpe deg med dette og dette og faktisk vært motoren i hjelpeapparatet så ville flere kommet seg på bena mye før. For en del handler om det Krinoline påpeker, at man ikke alltid selv klarer å se hvor stor restarbeidsevne man har (om man har) eller hva som skal til for at man skal bli frisk. For man blir ikke automagisk frisk av en prolaps selv om man blir sykemeldt for den, ei heller er sykemelding og hvile alltid det som skal til for en som er utbrent.

Sånn som det er nå så drukner verktøykassen til NAV i rutiner, skjemaer, firkanthet og byråkrati.

Jeg fikk heller ingen hjelp av NAV til slikt - jeg tenkte ikke på at de skulle hjelpe til med det en gang. Jeg skaffet meg psykolog, fysioterapeut, treningsprogram, kiropraktor, osv helt selv og jeg har trent meg opp helt selv fra null og niks til i dag å kunne jogge. Fra NAV fikk jeg penger til å leve mens jeg jobbet meg (snart) frisk igjen - og det var det jeg forventet å få også. Kanskje jeg burde forventet mer?

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg fikk heller ingen hjelp av NAV til slikt - jeg tenkte ikke på at de skulle hjelpe til med det en gang. Jeg skaffet meg psykolog, fysioterapeut, treningsprogram, kiropraktor, osv helt selv og jeg har trent meg opp helt selv fra null og niks til i dag å kunne jogge. Fra NAV fikk jeg penger til å leve mens jeg jobbet meg (snart) frisk igjen - og det var det jeg forventet å få også. Kanskje jeg burde forventet mer?

Av NAV som det fremstår nå? Neppe. Men jeg skulle ønske at det var sånt NAV kunne hjelpe til med, kanskje ikke for sånne som meg som ordnet opp selv, men at flere kunne kommet seg opp og ut mye fortere med noen som kunne hjelpe til å finne frem i systemet for seg er jeg ikke i tvil om.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

I min syv måneder lange sykdomsperiode jeg hadde for en stund tilbake så opplevde jeg NAV som omtrent fraværende. Alt ansvar for å "fikse" meg lå på meg og legen min og oppfølgingen lå på arbeidsgiver.

Akkurat dette mener jeg er det største problemet med NAV. Dersom man "ønsker" å bare få være i fred, er det ikke noe problem. Og jo lenger man får være i fred, jo vanskeligere er det å komme tilbake til arbeidslivet. Og ingen blir friskere av å være overlatt helt til seg selv.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Akkurat dette mener jeg er det største problemet med NAV. Dersom man "ønsker" å bare få være i fred, er det ikke noe problem. Og jo lenger man får være i fred, jo vanskeligere er det å komme tilbake til arbeidslivet. Og ingen blir friskere av å være overlatt helt til seg selv.

Jepp. Terskelen for å komme tilbake blir bare høyere og høyere for hver måned som går hvor man er overlatt til seg selv, for det kan jo oppleves veldig trygt og fint og godt å få pusle litt på egenhånd. Ingen som stiller krav, man kan bestemme over hverdagen sin helt selv.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Jepp. Terskelen for å komme tilbake blir bare høyere og høyere for hver måned som går hvor man er overlatt til seg selv, for det kan jo oppleves veldig trygt og fint og godt å få pusle litt på egenhånd. Ingen som stiller krav, man kan bestemme over hverdagen sin helt selv.

Det var aldri noe problem for meg å komme meg tilbake på jobb selv om jeg var helt borte et helt år, altså. Jeg gledet meg jo vilt til kroppen min tillot meg å jobbe igjen. Nå når jeg er tilbake, gleder jeg meg til hver eneste dag - akkurat som før jeg ble syk. Jeg er klar over at forskningen sier sånn og sånn, men det er en del tilfeller som går på tvers av forskningen - det er det jo alltid.

Noen ganger er hvile og etter hvert opptrening akkurat det som skal til (i mitt tilfelle for eksempel), og jeg mener legen og pasient sammen bør finne ut hva som skal til i de ulike tilfellene. Men at det er lurt med hjelp til å finne fram i skjemaveldet og å få den hjelpen man trenger til personer som ikke får det til selv er udiskutabelt - spørsmålet er om det der NAV som skal gjøre dette eller leger og sosionomer for eksempel?

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Noen ganger er hvile og etter hvert opptrening akkurat det som skal til (i mitt tilfelle for eksempel), og jeg mener legen og pasient sammen bør finne ut hva som skal til i de ulike tilfellene. Men at det er lurt med hjelp til å finne fram i skjemaveldet og å få den hjelpen man trenger til personer som ikke får det til selv er udiskutabelt - spørsmålet er om det der NAV som skal gjøre dette eller leger og sosionomer for eksempel?

Det er ikke sånn lenger altså. Det er lege, ansatt og arbeidsgiver som sammen skal finne ut hvor mye aktivitet og hvilken aktivitet som er mulig. (ihvertfall i IA-bedrifter)
Jeg syns det er fornuftig jeg, for arbeidsgiver kan jo ha oppgaver som er mulig å utføre. (men selvfølgelig - noen ganger er arbeid uaktuelt, men det er det egne regler rundt, det skal være enten smittsomt eller alvorlige medisinske tilstander)

[Katta]

Men burde man kritisere nav for å ikke foreslå behandling/opptreningsopplegg? Jeg synes egentlig det er legen sin jobb. NAV bør kreve en plan, men jeg synes ikke det er deres jobb å lage opptreningsopplegg. At de kanskje skal finansiere noe etter søknad blir noe annet, men jeg synes det er den legen som sykmelder som bør ha noen aktive tanker omkring hvordan man skal få pasienten på beina igjen også.

[noen]

Jeg er enig med Katta. Det er viktig å skille mellom hva som er fastlegens ansvar og hva NAV skal ta tak i.

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men burde man kritisere nav for å ikke foreslå behandling/opptreningsopplegg? Jeg synes egentlig det er legen sin jobb. NAV bør kreve en plan, men jeg synes ikke det er deres jobb å lage opptreningsopplegg. At de kanskje skal finansiere noe etter søknad blir noe annet, men jeg synes det er den legen som sykmelder som bør ha noen aktive tanker omkring hvordan man skal få pasienten på beina igjen også.

Enig i det. Jeg har to ansatte som har hatt delvis sykmelding for å kunne ta seg tid til å trene og følge et opptreningsopplegg. Begge via et samarbeid mellom meg som arbeidsgiver, NAV, bedriftshelsetjenesten og den ansatte. Etter min mening er dette et godt eksempel på hva som kan fungere. Den sykmeldte er ikke NÅ i en så dårlig form at h*n ikke kan jobbe, men det vil ikke holde lenge om ikke h*n får til en endring i livsstilen sin. Det får h*n hjelp til nå. Og NAV godkjenner en sykmelding på dette grunnlag.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men burde man kritisere nav for å ikke foreslå behandling/opptreningsopplegg?

Nei, det er selvsagt ikke NAV sitt ansvar å finne behandling, det har du rett i. Jeg tenker ut over behandling, f.eks. praksisplasser (som jeg leste tidligere i tråden at skal kuttes ut?) og opplegg i bedrifter der folk kan få bruke noe av restarbeidsevnen sin. Det er forståelig at ingen bedrifter vil ansette noen som kan jobbe kanskje tirsdag den ene uka og kanskje mandag, tirsdag og onsdag den neste uka, men disse kunne gjerne vært i praksis slik at de hadde en viss kontakt med arbeidslivet, nettopp fordi det gjør det enklere å bli frisk og komme tilbake. Spesielt for psykiske lidelser tror jeg dette er enormt viktig.

Jeg vet også at det brukes veldig mye penger på helt poengløse kurs og attføringsbedrifter som skal hjelpe NAV med å lage en tiltaksplan for hver enkelt, men som ikke får noen noe videre.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Nei, det er selvsagt ikke NAV sitt ansvar å finne behandling, det har du rett i. Jeg tenker ut over behandling, f.eks. praksisplasser (som jeg leste tidligere i tråden at skal kuttes ut?) og opplegg i bedrifter der folk kan få bruke noe av restarbeidsevnen sin. Det er forståelig at ingen bedrifter vil ansette noen som kan jobbe kanskje tirsdag den ene uka og kanskje mandag, tirsdag og onsdag den neste uka, men disse kunne gjerne vært i praksis slik at de hadde en viss kontakt med arbeidslivet, nettopp fordi det gjør det enklere å bli frisk og komme tilbake. Spesielt for psykiske lidelser tror jeg dette er enormt viktig.

Jeg vet også at det brukes veldig mye penger på helt poengløse kurs og attføringsbedrifter som skal hjelpe NAV med å lage en tiltaksplan for hver enkelt, men som ikke får noen noe videre.

Praksisplasser for å få folk tilbake i arbeidslivet når man ikke allerede har en arbeidsgiver derimot, det synes jeg er NAVs ansvar. Definitivt. Man kan ikke forvente at arbeidsgivere vil tilsette noen som kanskje klarer å jobbe 10% i starten.

[Adrienne]

Jeg tenker at så lenge NAV er premissgiver i den grad det er nå så burde de vært mye mer involvert i å foreslå riktige hjelpetiltak. NAV sitter også på en kompetansebase for hva som kan hjelpe som er mye større enn den enkelte lege. For meg er det da naturlig å tenke på hva man kunne brukt NAV til, uten at det må tas som kritikk for det NAV som er nå.

Og selv om jeg ikke vil ødelegge en prinsippdebatt med å bli personlig, så vil jeg legge til at legen min selvsagt foreslo at jeg skulle snakke med en psykolog, men det var opp til meg å finne frem i den jungelen det er av psykologer. Det hjelper altså ikke så mye med en liste på over tyve aktuelle psykologer når man er såpass deprimert at bare det å løfte opp telefonen er fullstendig uoverkommelig. Hadde jeg da hatt et lavterskeltilbud, hvor jeg kunne gått med listen min og behovet mitt og fått hjelp så mener jeg det ville vært fornuftig.

[tink]

Her har tråden gått til verdens ende og tilbake igjen før jeg rakk å svare.

Min erfaring er at NAV er helt strålende så lenge man passer inn i skjemaene, men at det skal forbausende lite til før man havner i et svart hull som er vanskelig å finne ut av for så vel godt utdannede brukere som de som sitter og skal gi råd. Da jeg leste den kronikken som HI lenker til, så var det dette jeg tenkte på som problemet. Det er for firkantet og byråkratisk, det er for langt mellom de som gir råd og de som tar beslutninger.

Jeg var nær ved å havne i et slikt svart hull selv og da gjaldt det ikke sykemelding og gjenforening med arbeidslivet.

[Blondie]

Jeg har aldri tenkt at det er NAV sin oppgave å få meg på beina igjen helsemessig, men jeg har til tider vært svært oppgitt over holdningene jeg har blitt møtt med når jeg har ønsket en form for aktivitet. Arbeidsforholdet opphørte pga manglende mulighet til tilrettelegging og da fikk jeg en litt flåsete beskjed om at jeg jo kunne ligge på sofaen i tre år med AAP ramlende inn på konto. Jeg antar saksbehandleren prøvde å gi meg slækk nok til å bli frisk, men jeg ble jo livredd ved tanken på å være helt inaktiv i en så lang periode. Det ville rett og slett tatt livet av meg.

[Katta]

Blondie: Det var uvettig sagt av saksbehandler, man bør lære seg at det ikke er så mye rom for flåserier når man har med syke og redde mennesker å gjøre.

[Input]

Uvettig sagt, men det er jo realiteten. Har man havnet utenfor noe arbeidsforhold og på AAP, er det vanskelig å komme seg ut derfra, dessverre.

[Bobbelur]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Uvettig sagt, men det er jo realiteten. Har man havnet utenfor noe arbeidsforhold og på AAP, er det vanskelig å komme seg ut derfra, dessverre.

Det er også litt opp til hva individet selv prøver på. Jeg ble sykemeldt og havnet over på aap etter hvert. Sjefen på arbeidsplassen min var svært bombastisk i at det ikke var mulig å tilrettelegge for meg, og var egentlig nokså kjapt ute og ville ha oppsigelse fra meg. Jeg har ikke gitt den, heller ikke fått, men har ikke hatt overskuddet til å fighte for å få noen stilling tilbake når jeg oppdaget at de anså meg for å være ferdig der.
Så da jeg ville finne ut av om jeg kunne jobbe igjen tok jeg kontakt med vikarbyrå. Jeg la frem meg og mitt og sa at jeg ville jobbe inntil 50 % i starten. Jeg tok kontakt med konsulenten min på NAV og sa at jeg ville finne ut av hvor frisk jeg var, var det greit for dem?
Et par ting var vesentlige her. Jeg var ute blant folk igjen. Jeg gikk ikke opp til mitt tidligere nivå i arbeidskrav, dvs jeg var kontorassistent og ikke regnskapsansvarlig.

Jeg har ellers ikke opplevd å ikke ha krav til innsats fra NAV. Uten arbeidsgiver å forholde meg til så snart jeg var ferdig med sykemeldingsperioden så ramlet jeg litt utenfor da, men det har hele tiden vært meningen at jeg skal tilbake i jobb. Å bli utbrent kan skje alle, dersom de rette faktorene er der, men å få tilbake arbeidslyst og -glede er også mulig. Det bare koster litt ekstra innimellom, for mange av oss må snu helt om på livet og hvordan vi tenker. Jeg har vært heldig og hatt nav-konsulenter som har fulgt meg og heiet på meg for å få meg dit.