Hvordan tåler/takler du smerte?

[SpetakkelRandi]

Jeg føler selv jeg takler det veldig dårlig. er kjapp til å ta paracet om jeg har vondt noe sted f.eks. Under fødselen(den siste, uten bedøvelse) følte jeg at jeg kom til å dø. Jeg kjeftet og bannet, hadde ikke kontroll... Etterpå når jeg snakket med jordmoren sa hun at jeg nok tålte smertene bedre enn jeg trodde, for jeg pratet og snakket jo igjennom dem og hadde jeg ikke tålt det godt så hadde jeg ikke "holdt på sånn".
Veel, vet ikke helt om jeg tror på den der men...

[vixen]

Jeg er ganske dårlig på å ha det vondt tror jeg. Blir fort sutrete og synes synd på meg selv. Det rare er at om det blir skikkelig skikkelig vondt så holder jeg roen og blir helt iskald og fornuftig. Konsentrerer meg bare om å puste best mulig. Det vondeste til nå er nok albue fullstendig ute av ledd. Vondere enn rier. Blir kvalm bare jeg tenker på det.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

De som er rødhårete på den måten at "man kan se det på et svart-hvitt foto" har en del felles genetisk. Link til artikkel.

Han som er redaktør for forskning.no skrev forresten en glitrende artikkel for et par år tilbake om dette med at svarte reagerer anderledes på medisin enn hvite, og dette var kjent men "hemmeligholdt" i ren redsel for rasisme.

I all verden. Det er på ingen måte unormalt å oppi andel african americans, asian og caucasian i mange studier, i hvert fall hvis man diskuterer farmakokinetikk og -dynamikk. Vekt og alder også, så klart, det er jo mye større markører for det meste.

Jeg har for øvrig lest(TM) at andelen fattige afroamerikanere i kliniske studier som er gjennomført av USA er svært høy, fordi de i mindre grad har helseforsikring og dermed er mer villig til å få gratis forsøksmedisin. Dette gjelder særlig de store studiene ved sen fase i utviklingen, altså fase III-IV-studier (der er jo også risikoen vanligvis lav).

[him]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

I all verden. Det er på ingen måte unormalt å oppi andel african americans, asian og caucasian i mange studier, i hvert fall hvis man diskuterer farmakokinetikk og -dynamikk. Vekt og alder også, så klart, det er jo mye større markører for det meste.

Det han påpekte var at det ikke var allment kjent at medisin virker forskjellig på forskjellige raser. For meg var det i alle fall første gangen jeg hørte om det. Jeg var klar over at en del sykdommer gir forskjellige symptomer avhengig av kjønn, men jeg var ikke klar over (før nevnte artikkel) at medikamenter kan være kjønnsspesifikke.

[Veronal]

Farmakogenetikk inngår som regulatoriske studier ved godkjenning av legemidler (for legemidler det er relevant). Det er viktig fordi forskjellige etnisiteter kan feks ha forskjellige varianter av metaboliserende enzymer slik at opptak, distribusjon, metsbolisme og utskillelse kan variere, noe som kan medføre forskjeller i toksisitet og risiko for pasient.

[him]

Ja, OK. Jeg gir meg (under tvil!!!) på at det er allment kjent. (Innerst, innerst inne mener jeg at det kun er kjent for folk som kan skrive ord som metaboliserende enzymer. )

Tror jeg skal bedrive denne varianten heretter. Være enig utenfor parantesene, og fremdeles uenig inne i dem - da blir jo nettkarakteren min så og si et ekte menneske.

[Nelly Nickers]

.....

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av SpetakkelRandi, her.

Jeg føler selv jeg takler det veldig dårlig. er kjapp til å ta paracet om jeg har vondt noe sted f.eks. Under fødselen(den siste, uten bedøvelse) følte jeg at jeg kom til å dø. Jeg kjeftet og bannet, hadde ikke kontroll... Etterpå når jeg snakket med jordmoren sa hun at jeg nok tålte smertene bedre enn jeg trodde, for jeg pratet og snakket jo igjennom dem og hadde jeg ikke tålt det godt så hadde jeg ikke "holdt på sånn".
Veel, vet ikke helt om jeg tror på den der men...

Du tok ikke farvel med omgivelsene da. En venninne av meg begynte si "at om jeg dør så...." i fullstendig alvor. Taklet kanskje ikke smertene så bra da. Hun trodde faktisk hun så døden i øynene.

[Odelia]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men det jeg merker for min egen del er at smerte kombinert med redsel eller frustrasjon (som i smerte som ikke kan forventes å forsvinne eller som symboliserer noe man virkelig, virkelig ikke vil at skal skje som at man er redd for at det skyldes noe farlig), tåles dårligere enn smerte som har en kjent årsak, ikke representerer noen trussel og som forventes å gå over.

Jeg tror også at redsel/usikkerhet relatert til smertene kan forsterke opplevelsen av smertene i ganske stor grad, og det merker jeg på meg selv også. Jeg har hatt noen store blodpropper i et par-tre halsvener og de gjorde så vondt at jeg ikke greide å sitte/ligge i ro (selv Ketorax tok kun smertetoppene og jeg har vanligvis god effekt av 1g Paracet), men jeg trodde smertene skyldtes muskelknuter så jeg var ikke redd mens det stod på. Ved en senere anledning fikk jeg på nytt vondt i samme område, bare at det også strålte ut fra brystet og da både jeg og legene mistenkte emboli ble min opplevelse av smertene ganske forsterket.

Men sånn generelt tror jeg at jeg tåler de fleste typer smerter ganske greit. Jeg har hatt en del egguttak med lite smertestillende og mange stikk (pga mange follikler) og tilhørende hyperstimulering uten at det har vært vondt. Dvs hyperstimuleringen har ført til store væskeansamlinger i buken som jo ikke har vært behagelige, men fordi jeg ikke har hatt vondt ble det heller ikke fanget opp at jeg var hyperstimulert i så alvorlig grad som jeg var før jeg ble ordentlig gravid og var på tidlig UL hvor eggstokkene ble målt til å være "godt voksne" i størrelse (minst 10x20 cm hver) og da jo etter at jeg ikke var så plaget av dem lenger så de var nok en del større tidligere.

Jeg har også hatt keisersnitt uten at magen var helt bedøvd (kjente når de snittet, sydde og reiv av teipen på operasjonsduken, men har muligens vært bedøvd lenger ned i lagene?), og ønsket ikke opiater i etterkant. Fikk 1 g Paracet og 1 Diclofenac på post-op'en, og den samme miksen da jeg følte meg noe obstipert dagen etter, men foruten dette tok jeg 1 g Paracet kun 2 ganger fordi jeg ikke hadde vondt. Det hadde de visst ikke vært borti før på sykehuset her, ifølge jordmoren, så de mente jeg hadde høy smerteterskel, og det kan nok stemme, men de har nok også gjort en veldig god jobb med skuren. Fikk forøvrig de samme tilbakemeldingene da jeg fødte tvillingene siden jeg ikke hadde vonde rier frem til epiduralen ble satt (prosedyre pga tvillingfødsel) ved 5-6 cm åpning, men til gjengjeld hadde heller ikke mamma vonde fødsler så jeg er nok heldig med genene. Til gjengjeld fikk jeg vondt av at epiduralkateteret hadde en krøll på seg som presset på noen nerver i foten, og det var så vondt at jeg nok hadde takket ja til amputasjon om jeg hadde blitt spurt der og da (uten at det nødvendigvis var en rasjonell løsning).

Jeg synes allikevel det er grisevondt å dunke tåen da, og tror jeg syntes det ikke akkurat var godt den gangen jeg fikk lilletåen knust. Og så har jeg grått en del kvelder når smertene relatert til bekkenløsning/-låsning har blitt for ille, for da er ingen stillinger gode og smertene hogger tak uten å gi slipp.

Tror kanskje jeg har grei/høy smerteterskel på de fleste traumesmerter, mens andre, mer dumpe, men vedvarende smerter får gjennombrudd etter en viss tid.

[scmiscmi]

Har også hørt at jeg tåler smerter godt. Men vi er alle forskjellig og opplever smerten forskjellig. Har sett flere pasienter sier det har en smerte skala på 8 og de sitter og ikke har en mine i fjeset. Og andre som sier de har 6 og ikke orker noe pga smerter. Uansett er det en persons opplevelese av smerte. Men ikke lett å sette et tall på smerter alltid.

Altså. Sånne smerter som jeg har hatt under fødsel har jeg aldri hørt noen være i nærheten av å beskrive under menstruasjon. :gir meg søren ikke:

Men det hører muligens med til historien at jeg da har knallhardt induserte fødsler med drypp i puselanken, monitoreringsutstyr overalt og ingen smertestillende sånn stort sett, da? Jeg aner ikke hvordan vanlige fødselssmerter er.

[Mams]

Jeg har så godt som aldri menssmerter og de få gangene jeg har hatt det har jeg aldri hatt behov for smertestillende. Fødslene har skjedd uten smertestillende, men ved siste fødsel hadde jeg så vondt at jeg ba om epidural. Riene satt seg i ryggen så den verket noe inni hampetutten. (ryggen var sliten fra før etter en vektoppgang på over 30 kg og veldig mye satt foran på magen med stort barn, stor morkake og veldig, veldig mye fostervann) Jeg rakk forøvrig ikke epiduralen.

Det vondeste jeg har opplevd som ikke medførte et nyfødt barn var gallesteinanfallet jeg hadde forrige helg. (fikk ikke engang en nyfødt stein ut av det)
Har hatt det før, men langt fra så smertefult. ANfallet toppet seg vel etter 6 timer og da kaldsvettet jeg av smerter. paracet hadde ikke hjulpet, ei heller en 600 mg Ibux.
Jeg er veldig glad for romperakettene jeg har, for jeg har fått testet ut de pga gallesteinanfall.
(de virket bedre en de to sprøytene jeg fikk. eller så virket det sånn. Spesielt første gangen, men da tok jeg den 2 timer etter spørytene jeg fikk på legevakta)

[Stine-mor]

Se bort i fra tannlege-påførte-ubehag, så takler jeg smerter veldig godt. Smerteterskelen er høy, har jeg fått høre fra flere hold. (Alt fra jordmødre til fysio og kirurgen som opererte skulderen min.)

Men det betyr ikke at behovet for å sutre etter litt medfølelse ikke er til stede enkelte ganger.

[Ivrig]

Opprinnelig lagt inn av Odelia, her.

Jeg tror også at redsel/usikkerhet relatert til smertene kan forsterke opplevelsen av smertene i ganske stor grad, og det merker jeg på meg selv også.

Det tror jeg du har helt rett i. Når jeg relaterer det du sier til egen smerte, innser jeg at smertetaklingen min er bedre dersom jeg vet hvorfor jeg har vondt. Smerte jeg ikke ser noen hensikt med irriterer meg forøvrig mer enn smerte som har en funksjon.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Altså. Sånne smerter som jeg har hatt under fødsel har jeg aldri hørt noen være i nærheten av å beskrive under menstruasjon. :gir meg søren ikke:

Nå hadde jeg riktignok en fødsel jeg knapt tør snakke høyt om fordi ingen tror meg. Men da mannen og jeg satte oss i bilen på vei til sykehuset med førstemann i magen, var det for å få noe å sove på. Jeg hadde menssmerter/kramper som ikke ga seg, og hadde igangsetting neste morgen så jeg stresset fordi jeg følte jeg ikke fikk samlet energi til den forestående fødselen. Da vi kom på sykehuset insisterte jordmor på ta en sjekk før jeg skulle få noe sove på, og mens mannen lo høyt da jordmor utbrøt at jeg hadde 9cm åpning og bare en kant igjen ble jeg helt forvirret. Smertene som skulle følge var jo ikke tilstede, og jeg nektet å tro jeg faktisk var i fødsel. To timer senere var poden ute, og jeg var fortsatt kjempeforvirret og skjønte ingen ting.

Tror nok jeg generelt sett jeg har høy smerteterskel (i tillegg til at jeg var heldig med fødselen). Når jeg føler smerte blir jeg veldig fokusert på å puste dypt og at kroppen er avslappet, noe som kanskje tar fokuset bort fra smerten.
Smerte er jo på en måte kroppens forsvarsmekaniske; dens måte å si fra om at noe er galt eller noe skjer. Dersom jeg aksepterer smerten, fokuserer på å gi kroppen nok oksygen til å hele det som heles skal og jeg i tillegg slapper av i resten av kroppen slik at all energi kan gå til å hele, vil smerten bli mindre og vare kortere.

Innser det høres litt rart ut, men det hjelper ihvertfall meg

[Ivrig]

Opprinnelig lagt inn av Stine-mor, her.

Men det betyr ikke at behovet for å sutre etter litt medfølelse ikke er til stede enkelte ganger.

Veldig sant

[Neket]

Jeg er skikkelig pingle. Enda jeg er rødhåret. Men sprøyter går greit, de gjør sjelden vondt. Jeg har født en gang uten smertestillende, neste gang ble det epidural ( ) for å si det sånn.