Hvordan tåler/takler du smerte?

[Odelia]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men det jeg merker for min egen del er at smerte kombinert med redsel eller frustrasjon (som i smerte som ikke kan forventes å forsvinne eller som symboliserer noe man virkelig, virkelig ikke vil at skal skje som at man er redd for at det skyldes noe farlig), tåles dårligere enn smerte som har en kjent årsak, ikke representerer noen trussel og som forventes å gå over.

Jeg tror også at redsel/usikkerhet relatert til smertene kan forsterke opplevelsen av smertene i ganske stor grad, og det merker jeg på meg selv også. Jeg har hatt noen store blodpropper i et par-tre halsvener og de gjorde så vondt at jeg ikke greide å sitte/ligge i ro (selv Ketorax tok kun smertetoppene og jeg har vanligvis god effekt av 1g Paracet), men jeg trodde smertene skyldtes muskelknuter så jeg var ikke redd mens det stod på. Ved en senere anledning fikk jeg på nytt vondt i samme område, bare at det også strålte ut fra brystet og da både jeg og legene mistenkte emboli ble min opplevelse av smertene ganske forsterket.

Men sånn generelt tror jeg at jeg tåler de fleste typer smerter ganske greit. Jeg har hatt en del egguttak med lite smertestillende og mange stikk (pga mange follikler) og tilhørende hyperstimulering uten at det har vært vondt. Dvs hyperstimuleringen har ført til store væskeansamlinger i buken som jo ikke har vært behagelige, men fordi jeg ikke har hatt vondt ble det heller ikke fanget opp at jeg var hyperstimulert i så alvorlig grad som jeg var før jeg ble ordentlig gravid og var på tidlig UL hvor eggstokkene ble målt til å være "godt voksne" i størrelse (minst 10x20 cm hver) og da jo etter at jeg ikke var så plaget av dem lenger så de var nok en del større tidligere.

Jeg har også hatt keisersnitt uten at magen var helt bedøvd (kjente når de snittet, sydde og reiv av teipen på operasjonsduken, men har muligens vært bedøvd lenger ned i lagene?), og ønsket ikke opiater i etterkant. Fikk 1 g Paracet og 1 Diclofenac på post-op'en, og den samme miksen da jeg følte meg noe obstipert dagen etter, men foruten dette tok jeg 1 g Paracet kun 2 ganger fordi jeg ikke hadde vondt. Det hadde de visst ikke vært borti før på sykehuset her, ifølge jordmoren, så de mente jeg hadde høy smerteterskel, og det kan nok stemme, men de har nok også gjort en veldig god jobb med skuren. Fikk forøvrig de samme tilbakemeldingene da jeg fødte tvillingene siden jeg ikke hadde vonde rier frem til epiduralen ble satt (prosedyre pga tvillingfødsel) ved 5-6 cm åpning, men til gjengjeld hadde heller ikke mamma vonde fødsler så jeg er nok heldig med genene. Til gjengjeld fikk jeg vondt av at epiduralkateteret hadde en krøll på seg som presset på noen nerver i foten, og det var så vondt at jeg nok hadde takket ja til amputasjon om jeg hadde blitt spurt der og da (uten at det nødvendigvis var en rasjonell løsning).

Jeg synes allikevel det er grisevondt å dunke tåen da, og tror jeg syntes det ikke akkurat var godt den gangen jeg fikk lilletåen knust. Og så har jeg grått en del kvelder når smertene relatert til bekkenløsning/-låsning har blitt for ille, for da er ingen stillinger gode og smertene hogger tak uten å gi slipp.

Tror kanskje jeg har grei/høy smerteterskel på de fleste traumesmerter, mens andre, mer dumpe, men vedvarende smerter får gjennombrudd etter en viss tid.