Året etter fødselspermisjonen

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Du vil ikke gå dit

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Det hadde vært noe :rosasky:

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Det hadde vært noe :rosasky:

Det er bare å starte. Jeg har god tid i kveld.

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Det er bare å starte. Jeg har god tid i kveld.

Ikke jeg, jeg skal opp kl 05 : peker opp:

Vi får ha det tilgode.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Joda, men jeg velger å tenke positivt i stedet for å sette meg ned å la de ta overhånd.

Jeg jobber 100% stilling som innebærer mye reising, uforutsigbare dager, arbeid i rykk og napp, lange dager og kvelder. Jeg har en mann som også jobbe 100%. Jeg har en handicappet datter med spesielle behov som krever mye oppfølging. Vi bygger hus og jeg har akkurat tatt et 1/3 studium ved siden av full jobb. Jeg prøver å få trent en gang i uka, det må jeg pga ryggproblemer og jeg setter av tid til vennene mine.

Enten kan jeg la dette ta knekken på meg å gi opp før jeg har prøvd.

Alternativt kan jeg se positivt på det hele og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg fokuserer på at jeg stortrives i jobben min og får utvikle meg masse og får gode tilbakemeldinger. Jeg tenker at jeg kan få gjort unna jobb som hoper seg opp etter barnets leggetid hvis det trengs. Jeg har en mann som var villig til å frasi seg en forfremmelse for å ha en mer forutsigbar 8-16 jobb. Jeg har en datter som får allverdens oppfølging i barnehagen og stortrives der. Jeg innser at faren hennes kan ta seg av henne like godt som meg. Ingen av oss tar døden om vi spiser pizza og pølser i ny og ne. Jeg lærte den harde veien at jeg kan gjennomføre et studium, men innså at det ble for mye så jeg gjør det ikke igjen med det første. Jeg handler inn mat i en stille og rolig butikk kl 21 etter trening. Og gleder meg over de stundene jeg har sammen med vennene mine. Og så innser vi våre begrensninger og overlater husbyggingen til en entrepenør.

I natt vet jeg at det blir lite søvn pga survete unge. Jeg må opp kl 05 for å rekke et fly til et sted jeg ikke engang har det minste lyst til å reise til. Men vet du hva? Snart er det helg og da skal vi kose oss masse.

Livet er fyllt av hverdager, og hverdager er det jeg gjør det beste utav. Jeg innser at jeg ikke kan få i pose og sekk og lever vel med det.

Livet kommer i klumper, det vet jeg så altfor godt. Men måten jeg kommer meg videre på er pågangsmot og en god dose optimisme.

Legge seg ned å sykmelde seg vil aldri være noen løsning for meg iallefall.

Ja, du er velsignet med godt humør, sterk psyke og rimelig god helse. Du takler muligens lite søvn bedre enn enkelte andre, også kjedelige, slitsomme og ensformige hverdager. Du får kanskje krefter av en lystbetont jobb og takler reising og hente-bringekabalen helt fint. Du har en mann som sikkert tar vel så mye ansvar. Dere overlater husbygging til entreprenør kontra å pusse opp et gammelt hus på egenhånd. Kanskje du har en dose mer energi enn enkelte andre, og er god til å slappe av når du kan. Du har f.eks også et barn kontra to, tre eller seks.
Det er faktisk mange som ikke har disse faktorene til stede, og det er mange som hadde blitt veldig sliten av din situasjon. Kanskje så slitne at de hadde trengt en sykemelding for å samle krefter og for å bygge opp psyken litt. Noen får fysiske plager og sykdommer som følge av overarbeidelse og slitasje.
Jeg synes ikke ditt eksempel utelukker at noen føler tidsklemma og sin familiesituasjon som uoverkommelig. De kommer kanskje til et punkt der de må gjøre om prioriteringer, jobb, bosituasjon eller privat samliv. Noen har lettere for å gjøre om på situasjonen, andre har vanskeligere for å gå ned i stillingsprosent, bytte bolig, bytte jobb, fordel ansvar annerledes. Det finnes så mange forskjellige situasjoner, det er arrogant å avfeie dette med at tidsklemma er konstruert og at man ikke kan se at noen har behov for sykemelding selv om man selv ikke hadde trengt det.

[mammami]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg har ikke hatt noen problemer med å gå tilbake i jobb etter permisjonene. Og jeg har vært tilbake forholdsvis tidlig begge ganger (9–10 mnd. etter fødsel). Men jeg a) elsker jobben min, b) har stort behov for egentid og rom til å tenke sammenhengende tanker, c) har en veldig fleksibel jobb, d) hadde begge gangene hjemmeværende husfar + ammefri de første månedene etter at jeg hadde begynt å jobbe, sånn at overgangen ble meget behagelig, og e) er vel som Veronal temmelig laidback av natur.

Bortsett fra at jeg har hatt 3 permisjoner, og at mine har vært litt kortere (7-8 mnd etter fødsel), så er dette nøyaktig slik jeg har hatt det, og nøyaktig slik jeg tenker....

[Mandarin]

Etter endt fødselspermisjon har det gått strålende. Slet med sterk bekkenløsning og sykemelding i svangerskapet, året hjemme i permisjon var så som så mht bekkenet. Men da jeg begynte å jobbe igjen ordnet alt seg

Jobber 100 %. Hadde perm 12.mnd.

[mammami]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

"Tidsklemma" er et oppkonstruert begrep og en dårlig unnskyldning.

Det mente jeg også, for en stund siden.

Men med tre barn og begge3 foreldre i relativt krevende jobber har jeg begynt å skjønne hva som ligger i begrepet. Forleøpig har jeg bestemt meg for å leve med den lille klemma vi har - selv om den selvfølgelig hadde vært løst temmelig effektivt med en bitteliten au pair i huset.

[Eia]

Min kjære venninne med 3 barn som hver for seg er utrolig krevende (jeg nevner hjerneskade med opptil mange daglige epilepsianfall, hjerteoperert, ADHD etc etc.), sa en gang trøstende til meg at "alt er relativt. Alle kan føle sine problemer som store i forhold til livserfaring".

Dette etter at jeg plutselig kom på at jeg hadde snakket om mine problemer med henne ganske lenge, og begynte å unnskylde meg for det fordi de egentlig er bagateller i forhold til det hun strir med.

Det er viktig å huske på, tenker jeg etter å ha lest litt i denne tråden.

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Ja, du er velsignet med godt humør, sterk psyke og rimelig god helse. Du takler muligens lite søvn bedre enn enkelte andre, også kjedelige, slitsomme og ensformige hverdager. Du får kanskje krefter av en lystbetont jobb og takler reising og hente-bringekabalen helt fint. Du har en mann som sikkert tar vel så mye ansvar. Dere overlater husbygging til entreprenør kontra å pusse opp et gammelt hus på egenhånd. Kanskje du har en dose mer energi enn enkelte andre, og er god til å slappe av når du kan. Du har f.eks også et barn kontra to, tre eller seks.
Det er faktisk mange som ikke har disse faktorene til stede, og det er mange som hadde blitt veldig sliten av din situasjon. Kanskje så slitne at de hadde trengt en sykemelding for å samle krefter og for å bygge opp psyken litt. Noen får fysiske plager og sykdommer som følge av overarbeidelse og slitasje.
Jeg synes ikke ditt eksempel utelukker at noen føler tidsklemma og sin familiesituasjon som uoverkommelig. De kommer kanskje til et punkt der de må gjøre om prioriteringer, jobb, bosituasjon eller privat samliv. Noen har lettere for å gjøre om på situasjonen, andre har vanskeligere for å gå ned i stillingsprosent, bytte bolig, bytte jobb, fordel ansvar annerledes. Det finnes så mange forskjellige situasjoner, det er arrogant å avfeie dette med at tidsklemma er konstruert og at man ikke kan se at noen har behov for sykemelding selv om man selv ikke hadde trengt det.

Alt er jo et resultat av bevisste valg hele veien. Grunnen til at vi kun har et barn er at hun så langt har krevd mer av oss enn x antall normale friske barn. Jeg har valgt å hoppe av en karrierekarusell jeg var med på før jeg fikk barn. Helt bevisst, ikke tilfeldig eller pga samarbeidsvillig arbeidsgiver. Vi har hatt gammelt hus i 10 år som vi har pusset opp selv, nå blir det for tungvint og for mye arbeid for oss og for det handicap vår datter har og vi ser oss nødt til å bygge nytt. Jeg har bevisst valgt en barnehage som ligger relativt langt unna og kjører heller lenger for å være trygg på at datteren min får det beste tilbudet. Nå kjenner jeg at det gjør meg sliten og huset vi bygger er betydelig nærmere barnehagen og fremtidige skoler. Jeg jobbet beinhardt i 10 år før jeg fikk barn for i dag å kunne sitte med en god dose frihet i jobben min.

Det er jo ikke tilfeldig at ting ble som det ble, men legger opp løypa selv etterhvert som man går fremover. Man gjør det beste ut av situasjonen.

Jeg synes bare ikke holdninger som "det går ikke" og "det kan jeg ikke gjøre noe med" har særlig hold hvis man ikke ser seg villig til å gjøre de forandringer som må gjøres.

Kall meg så arrogant du vil, men med en dose optimisme og en real realitycheck kan utrolig mye gjøres.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Alt er jo et resultat av bevisste valg hele veien. Grunnen til at vi kun har et barn er at hun så langt har krevd mer av oss enn x antall normale friske barn. Jeg har valgt å hoppe av en karrierekarusell jeg var med på før jeg fikk barn. Helt bevisst, ikke tilfeldig eller pga samarbeidsvillig arbeidsgiver. Vi har hatt gammelt hus i 10 år som vi har pusset opp selv, nå blir det for tungvint og for mye arbeid for oss og for det handicap vår datter har og vi ser oss nødt til å bygge nytt. Jeg har bevisst valgt en barnehage som ligger relativt langt unna og kjører heller lenger for å være trygg på at datteren min får det beste tilbudet. Nå kjenner jeg at det gjør meg sliten og huset vi bygger er betydelig nærmere barnehagen og fremtidige skoler. Jeg jobbet beinhardt i 10 år før jeg fikk barn for i dag å kunne sitte med en god dose frihet i jobben min.

Det er jo ikke tilfeldig at ting ble som det ble, men legger opp løypa selv etterhvert som man går fremover. Man gjør det beste ut av situasjonen.

Jeg synes bare ikke holdninger som "det går ikke" og "det kan jeg ikke gjøre noe med" har særlig hold hvis man ikke ser seg villig til å gjøre de forandringer som må gjøres.

Kall meg så arrogant du vil, men med en dose optimisme og en real realitycheck kan utrolig mye gjøres.

Det er vel arrogant hvis du går utifra at alle med såkalt tidsklemme og/eller de som trenger sykemelding ikke har optimisme eller bare har "dette klarer jeg ikke-holdning". Det er mange som kan bli utbrente, overslitne, syke eller hyperstresset uten å trenge en realitycheck. De kan ha foretatt bevisste valg selv om de går på en smell eller de har ikke hatt mulighet for slike valg som gjør livet lettere.
Jeg er enig i prinsippet at stå på-humør, optimisme og "alt er mulig-holdning" kan gjøre veldig mye, men at dette mangler hos mange som sliter er jeg ikke enig i. Som nevnt over, og som også Mim var inne på, så er det et utall situasjoner som kan gjøre at man har tidsklemme med få muligheter for endring eller at man får behov for sykemelding en periode.

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Det er vel arrogant hvis du går utifra at alle med såkalt tidsklemme og/eller de som trenger sykemelding ikke har optimisme eller bare har "dette klarer jeg ikke-holdning". Det er mange som kan bli utbrente, overslitne, syke eller hyperstresset uten å trenge en realitycheck. De kan ha foretatt bevisste valg selv om de går på en smell eller de har ikke hatt mulighet for slike valg som gjør livet lettere.
Jeg er enig i prinsippet at stå på-humør, optimisme og "alt er mulig-holdning" kan gjøre veldig mye, men at dette mangler hos mange som sliter er jeg ikke enig i. Som nevnt over, og som også Mim var inne på, så er det et utall situasjoner som kan gjøre at man har tidsklemme med få muligheter for endring eller at man får behov for sykemelding en periode.

Joda det er klart det finnes alltid unntak. Men da kommer vi inn på helt andre diagnoser enn den oppkonstruerte såkalte tidsklemma. Men det må ikke bli en hvilepute for de som faktisk har muligheten til å komme seg ut av situasjonen. Den enkleste utvei er ikke alltid den beste.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Jeg synes bare ikke holdninger som "det går ikke" og "det kan jeg ikke gjøre noe med" har særlig hold hvis man ikke ser seg villig til å gjøre de forandringer som må gjøres.

Men det er en forskjell på det, og det å føle at man lever i en "tidsklemme". Tidsklemma er like reell uansett om man gjør noe med den eller ikke. Og nettopp derfor tror jeg at det er viktig å snakke om det og sette ord på tilstanden, for da kan man faktisk få hjelp av andre til å se muligheter og løsninger i steden for å klappe sammen fordi man ikke ser noen utvei.

Du har funnet gode måter å takle deres hektiske hverdag på, og det er jo flott for dere. Dere har kanskje til og med klart å finne løsninger uten å spørre andre til råds. Men det er det ikke alle som klarer.

Mitt poeng er at selv om man ikke opplever tidsklemma selv, så betyr det ikke at den ikke finnes. Eller at man er et dårlig menneske fordi man trenger hjelp og råd for å finne løsninger som fungerer. Og selv om en person svarer på råd med "det går ikke" eller "jeg orker ikke", så kan det faktisk hende at de likevel tar det til seg og prøver å finne løsninger på bakgrunn av de rådene de har fått. Jeg vet med meg selv at jeg kan ha en negativ rekasjon initielt, men så forandrer jeg mening når jeg har tenkt meg litt om.

Mim skriver mye av det jeg også tenker - folk er forskjellige, man takler tidspress forskjellig. Noen blir stressa, slitne og syke, andre tar det på strak arm med et smil og et pust i bakken og sånn er det bare.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Joda det er klart det finnes alltid unntak. Men da kommer vi inn på helt andre diagnoser enn den oppkonstruerte såkalte tidsklemma. Men det må ikke bli en hvilepute for de som faktisk har muligheten til å komme seg ut av situasjonen. Den enkleste utvei er ikke alltid den beste.

Da prater vi om litt forskjellige ting, jeg mener at tidsklemma kan være helt reell for mange flinke mennesker. Men det er ikke bare sånn; ja, bytt jobb som er nærmere og mye dårligere betalt, da vel. Ja, bare selg huset og kjøp noe annet, da vel. Bare flytt fra familie og venner for å kjøpe et billig hus på den andre siden av landet, da vel. Bare skaff deg kortere reisevei til jobb, da vel. Bare gå ned i stillingsprosent til 40% med samme låneutgifter som før, da vel. And so on...Jeg synes de som mener det er så lett å gjøre noe med tidsklemme har lettvinte løsninger. Men, det er selvfølgelig en del som klager og syter og ikke gjør noen reelle valg også.

[Mandarin]

Nå ser jeg at jeg svarte bare på hovedinnlegget og at det har utviklet seg en laang diskusjon etter det. :Setter meg ned og leser litt i tråden:

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Mitt poeng er at selv om man ikke opplever tidsklemma selv, så betyr det ikke at den ikke finnes.

Jeg opplever sikkert like mye "tidsklemme" som mange mange andre, men jeg kaller den hverdagen, for det er det det er.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Jeg opplever sikkert like mye "tidsklemme" som mange mange andre, men jeg kaller den hverdagen, for det er det det er.

Da er det i så fall en semantisk diskusjon. Jeg kaller nemlig det å oppleve at tiden ikke strekker til for "tidsklemme". Men for all del, stikk gjerne hodet i sanden og kall det for hverdagen, for da slipper du i alle fall å gjøre noe med situasjonen.

For å utdype litt - jeg innser at noe kan man faktisk ikke gjøre noe med. Jeg syns det virker som om du og din mann gjør noe med det tidspresset dere opplever i hverdagen, i den grad det er mulig. Men jeg syns det i mye større grad er å "gi opp" å kalle det "hverdagen" og si at sånn er det bare, i steden for å kalle det tidsklemme, og prøve å gjøre noe med situasjonen. Men det er kanskje bare meg?

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Jeg opplever sikkert like mye "tidsklemme" som mange mange andre, men jeg kaller den hverdagen, for det er det det er.

Kall det hva du vil, men når opplevelsen av hverdagen eller tidsklemma er så tung og slitsom er det et reelt problem for folk.

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Da er det i så fall en semantisk diskusjon. Jeg kaller nemlig det å oppleve at tiden ikke strekker til for "tidsklemme". Men for all del, stikk gjerne hodet i sanden og kall det for hverdagen, for da slipper du i alle fall å gjøre noe med situasjonen.

For å utdype litt - jeg innser at noe kan man faktisk ikke gjøre noe med. Jeg syns det virker som om du og din mann gjør noe med det tidspresset dere opplever i hverdagen, i den grad det er mulig. Men jeg syns det i mye større grad er å "gi opp" å kalle det "hverdagen" og si at sånn er det bare, i steden for å kalle det tidsklemme, og prøve å gjøre noe med situasjonen. Men det er kanskje bare meg?

Hvordan mener du hverdagen skal være da? Skal vi sove til kl 09 hver dag, se på dåktår fill, jobbe litt når det måtte passe oss og ikke ta ansvar?

[apan]

Jeg er enig med deg, Heiko, i at for mange er opplevelsen reell, men jeg synes nok Marian også har et poeng. Når folk kaller det tidsklemma fordi de ikke kan sove til syv hver morgen uten å få det travelt, kan det umulig være så ille. Ikke at noen her inne har gjort det i denne debatten, men det overrasker meg stadig hvordan noen av dem som klager over dårlig tid legger opp dagen og hva de krever av søvn og avslapning.

Jeg kalte det tidsklemma før jeg gikk ned i 90% jobb for da slet jeg veldig med rush, henting og levering i en barnehage som lå helt feil til. Nå jobber jeg 90% og har en barnehage mye nærmere. Vi står fremdeles opp halv seks hver dag og det er full rulle hele dagen, men ja; det er hverdagen. Sånn har vi valgt den selv.