Å ikke bruke barnets fornavn

[Harriet Vane]

Jeg slutter aldri å forundre meg over hva folk kan bli lei seg og såre over, altså.

Vi vandrer på såre tær,
men ikke for å være sær
det er alltid ting man må takle
uten at ens verden vakler
folks navn blir bare blåbær
i den store sammenhengen her...

[Heiko]

Tja, si det Veronal. Etternavnet blir jo brukt også brukt i andre sammenhenger og er blir liksom ikke bare dratt inn når der skal kjeftes. Mulig jeg er litt preget av at mine to utmerkede navn kun ble brukt sammen når jeg ikke hørte etter. Det både av foreldrene mine og venner.

Heiko, nå er det middag!
Heiko?
Hører du Heiko?
Heiko-Heiken nå kommer du!!!!!

[Divine]

Jeg er vel en av de få her som ser ut til å forstå Dronningen litt. Det har vel noe med at jeg er vant med at navn brukes "i rekkefølge" (vanens makt, osv.) I min familie/slekt har alle to fornavn, men det er første som brukes, og det andre brukes "til pynt". Så det går rett og slett på hva man er vant med. Vi snudde på de planlagte navnene til eldstemann den dagen han ble født, nettopp fordi jeg ønsket at det navnet vi skulle bruke, sto først.

Så jeg har alltid lurt på hvorfor folk velger å kun bruke fornavn nr. 2 på barna sine. Jeg har ikke vært sjokkert eller indignert eller noe i den retningen, altså, bare nysgjerrig.

[Storm]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg er vel en av de få her som ser ut til å forstå Dronningen litt. Det har vel noe med at jeg er vant med at navn brukes "i rekkefølge" (vanens makt, osv.) I min familie/slekt har alle to fornavn, men det er første som brukes, og det andre brukes "til pynt". Så det går rett og slett på hva man er vant med. Vi snudde på de planlagte navnene til eldstemann den dagen han ble født, nettopp fordi jeg ønsket at det navnet vi skulle bruke, sto først.

Så jeg har alltid lurt på hvorfor folk velger å kun bruke fornavn nr. 2 på barna sine. Jeg har ikke vært sjokkert eller indignert eller noe i den retningen, altså, bare nysgjerrig.

Det kan jo være at man har lyst til å ha to fornavn, hvorav det ene er oppkalling eller slektsnavn som man ønsker å ha med "til pynt", og så synes man at det klinger bedre med Per Fredrik enn Fredrik Per?

Jeg kan ikke skjønne hvorfor det er sårt at navn nr 2 brukes. Da må det være mye som er sårt, må jeg innrømme at jeg også tenker.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av MinaX, her.

Det kan jo være at man har lyst til å ha to fornavn, hvorav det ene er oppkalling eller slektsnavn som man ønsker å ha med "til pynt", og så synes man at det klinger bedre med Per Fredrik enn Fredrik Per?

Som jeg skrev, så har det mye med hva man er vant til. Jeg er vant til at det første navnet har førsteprioritet, så derfor er det det som er mest naturlig for meg. Det er ikke mer komplisert enn som så.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Da kunne noen mistenkt oss for å være sunnmøringer.

[Harriet Vane]

Men altså: i kameratgjengen til min sjels elskede er det kun EN (!) av ti-tolv stykker som blir kalt det han faktisk er døpt. Resten har alle typiske bergenske kallenavn, der Jan blir Jannaren, Geir blir Gæddi, Gunnar blir Gunnis, Ståle blir Stausen osv. Er det sårt? Eller er det bare en vanlig utvikling i språket, en dynamikk i en gjeng, en typisk ting for et område/bydel? Kan man bli lei seg over at ungen får et kallenavn?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Men altså: i kameratgjengen til min sjels elskede er det kun EN (!) av ti-tolv stykker som blir kalt det han faktisk er døpt. Resten har alle typiske bergenske kallenavn, der Jan blir Jannaren, Geir blir Gæddi, Gunnar blir Gunnis, Ståle blir Stausen osv. Er det sårt? Eller er det bare en vanlig utvikling i språket, en dynamikk i en gjeng, en typisk ting for et område/bydel? Kan man bli lei seg over at ungen får et kallenavn?

Ja, det finnes sikkert folk som blir lei seg over at barnet deres ikke blir hetende det de hadde ønsket at h*n skulle hete - enten det nå er fordi personen selv ikke liker navnet sitt, eller fordi et tilfeldig kallenavn tar over. Navn er noe mange har sterke følelser for, og om man f.eks. har sett frem til å kalle barnet det samme som ens kjære grandtante het, eller å bruke den fantastiske navnekombinasjonen man i sin tid involverte halve FP for å komme frem til, så blir jeg ikke overrasket (selv om jeg kanskje himler litt, rent mentalt) om man blir skuffet over at jenta ender opp som noe helt annet. (For ikke å snakke om at en mer eller mindre kjær grandtante kan bli snurt eller skuffet over at barnet velger bort det staselige navnet hun har insistert på at må bringes videre. )

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Men altså: i kameratgjengen til min sjels elskede er det kun EN (!) av ti-tolv stykker som blir kalt det han faktisk er døpt. Resten har alle typiske bergenske kallenavn, der Jan blir Jannaren, Geir blir Gæddi, Gunnar blir Gunnis, Ståle blir Stausen osv. Er det sårt? Eller er det bare en vanlig utvikling i språket, en dynamikk i en gjeng, en typisk ting for et område/bydel? Kan man bli lei seg over at ungen får et kallenavn?

Typiske og typiske. Jeg syns det er litt slaurete. Hilsen fin bergenser.

[Heiko]

Jeg irriterer meg slett ikke Dronningen, det var helt klart en undring over at det opplevdes som litt sårt.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Jeg irriterer meg slett ikke Dronningen, det var helt klart en undring over at det opplevdes som litt sårt.

Men det er jo klart, at så mange undrer seg over ens følelser kan jo også være litt sårt.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

For å snu på det da. Hvorfor kan noen oppleve det sånn som meg da? Hva kan ligge bak?

Det er vel forsåvidt du selv den nærmeste til å si noe om. Men siden du spør: Jeg antar, ut fra det du sier, at du ville synes det var veldig sårt dersom noen skulle synes ditt barns navn ikke var "bra nok", og at du kanskje tenker deg at det er en slik "ikke bra nok"-tenkning som ligger bak det å f.eks. bare bruke navn nummer to. Og så virker det ganske åpenbart, ut fra andre ting du sier, som om du er et følelsesmenneske i nesten ekstrem grad, og at du veldig lett "tar på deg" følelser som du tror eller forestiller deg at andre kan ha, og jeg synes det høres veldig slitsomt ut å være så tynnhudet i forhold til (ofte) helt hypotetiske problemstillinger.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det er vel forsåvidt du selv den nærmeste til å si noe om. Men siden du spør: Jeg antar, ut fra det du sier, at du ville synes det var veldig sårt dersom noen skulle synes ditt barns navn ikke var "bra nok", og at du kanskje tenker deg at det er en slik "ikke bra nok"-tenkning som ligger bak det å f.eks. bare bruke navn nummer to. Og så virker det ganske åpenbart, ut fra andre ting du sier, som om du er et følelsesmenneske i nesten ekstrem grad, og at du veldig lett "tar på deg" følelser som du tror eller forestiller deg at andre kan ha, og jeg synes det høres veldig slitsomt ut å være så tynnhudet i forhold til (ofte) helt hypotetiske problemstillinger.

Ja det kan være slitsomt.

Jeg tok bort innlegget over, for jeg var usikker på om noen ville svare hånlig, men du tar deg jo tid til å svare ordentlig.

Ja det ligger nok mye bak, som kommer fram på ulike måter som voksen. Når man ofte har følt at man ikke var bra nok og har måttet forsvare seg, så blir man nok mer på vakt enn andre, som tar alt med tilsynelatende stoisk ro.

Jeg søker ofte andres tanker her inne, og jeg lærer (faktisk) av andre, når bare de tar seg tid til å svare ordentlig. I møte med mine motsetninger derimot, der fornuften står sterkere enn hos meg, er det vanskeligere. For der oppleves det ofte som om følelsene mine er selvvalgte og ment for å provosere.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Jeg tok bort innlegget over, for jeg var usikker på om noen ville svare hånlig, men du tar deg jo tid til å svare ordentlig.

Jeg så ikke at du hadde slettet. Vil du at jeg skal fjerne svaret mitt, så gjør jeg det.

[Miromurr]

Opprinnelig lagt inn av Hønni, her.

Jeg bruker fornavn nummer to. Mine foreldre begynte å bruke fornavn en og to, men det ble for langt og etterhvert ble det bare nummer to.

Helt i orden for meg og alle rundt meg.
Men, når noen roper opp mitt første navn og etternavn tenker jeg av og til: Å, er det andre her med mitt etternavn?

Sånn er det med meg også.

Det vil si, da jeg var yngre, særlig på barneskolen og ungdomsskolen, så var det endel som syntes det var veldig rart at jeg brukte navn nr. to. Det tok meg årevis å få enkelte klassekammerater til å kalle meg for fornavn nr. to. Ikke at det plagde meg at de brukte fornavn nr. en, men jeg skjønte så sjelden at det var meg de snakket til.

[tink]

rker ikke lese de to siste sidene:

Dersom jeg (Ingrid) har ei venninne som velger å kalle seg bare Margrethe, når hun egentlig heter Ingrid Margrethe, så tenker jeg ikke noe særlig over det - uansett hvorfor hun har valgt bort det første (mitt navn). Samme om navnet hadde vært først eller sist av flere.

I ungdomstida hadde jeg ei venninne med dobbeltnavn, nr var da svært gammelmodig (Helga/Olga) mens nr 2 var ti på topp og mer vanlig for vår aldersgruppe. Da vi ble kjent som 13-åringer så ba hun oss bruke navn nr 2. Etter at vi begynte på videregående gikk hun over til navn nr 1 fordi hun da syntes det var stiligere/tøffere. Det var uvant i begynnelsen, men jeg tror verken foreldrene hennes eller andre tenkte at det skulle være noe leit.

Våre barn har bare ett fornavn, for selv synes jeg at navn skal brukes - men at jeg synes det betyr ikke at jeg orker å bli lei meg eller såret dersom navnene blir endret av kompiser eller annnet. De ligger an til å bli kalt tobben og siggen (ikke særlig pent, men altså ).

Synes faktisk det er artig å sammenlikne kallenavn rundt om i Norge - det samme navnet blir ofte uttalt forskjellig på ulike dialekter og lettvintløsninger er også preget av dialekt og sosiolekt.

Jeg har to navn, men bruker bare det første. Fornavnet mitt er langt og relativt tungt, så det hadde blitt overload med begge.
Brødrene mine har også to navn, og i stor grad brukes ett eller to alt ettersom.
Begge sønnene mine har også to navn, og med eldstemann blir ofte det siste brukt ute, mens vi i familie bruker begge. På minstemann er det omvendt, der er det ofte det første navnet som blir brukt ute, mens familie bruker begge.
Jeg synes ikke dette er noen stor sak, med mindre barnet selv insisterer på at begge skal brukes.
Så lenge jeg vet at folk snakker til meg, så bryr jeg meg katta i hva jeg blir kalt egentlig. Navnet mitt uttales veldig ofte feil, så skulle jeg tatt meg nær av det, så hadde jeg fått det travelt.

[Hønni]

Jeg bruker fornavn nummer to. Mine foreldre begynte å bruke fornavn en og to, men det ble for langt og etterhvert ble det bare nummer to.

Helt i orden for meg og alle rundt meg.
Men, når noen roper opp mitt første navn og etternavn tenker jeg av og til: Å, er det andre her med mitt etternavn?

[Tallulah]

Sambo bruker bare fornavn nr. 2. Grunnen til det er at fornavn nr. 1 er navnet til faren, men å sette det i annen rekkefølge hadde blitt helt sunnmørsk og rart.

Jeg har bevisst valgt å ikke gi barnet mitt to navn, fordi jeg ikke vil ende opp med å bare bruke ett. Når det er sagt, så syns jeg det er helt greit at andre velger anderledes, og jeg kan ikke for mitt bare liv forstå at det skal være sårt å bare bruke ett av fornavnene, så lenge navneeier syns det er greit. Jeg bruker for eksempel ikke mellomnavnet mitt noe særlig, fordi det er tungvint.

[Anne C]

Jeg har dobbeltnavn og jeg har alltid blitt kalt begge deler. Jeg er sær på det med dobbeltnavn, har jeg fått to så skal jammen begge bli brukt. Det er ikke tilfeldig at gutta har bare ett navn.