Synes du det er slitsomt å ha barn?

[Go\jenta]

Det er slitsomt innimellom å ha tre barn,- men mest kos og hygge. Lekser og fritidsaktiviteter skal følges opp,- + alt med klær og husarbeid som kommer i kjølvannet av å være flere. Innimellom krangler søsknene endel, og det tapper litt. Av og til er de vanskelige å få i seng om kveldene. Har underskudd på søvn i perioder, og det kan ta på. Jeg jobber 50%, og har derfor mulighet til å få et pusterom i hverdagen, men mesteparten av fritiden går til husarbeid, handling, trening og annet som skal følges opp.

Faste rutiner i hverdagen er med på å gjøre tilværelsen lettre i hverdagen.

Jeg tror det er viktig at foreldre prioriterer egentid innimellom slagene. Da får man mer overskudd til å være med barna sine.

[Michayla]

Opprinnelig lagt inn av Go\jenta, her.

Faste rutiner i hverdagen er med på å gjøre tilværelsen lettre i hverdagen.
Jeg tror det er viktig at foreldre prioriterer egentid innimellom slagene. Da får man mer overskudd til å være med barna sine.

Faste rutiner får ting til å bli enklere her i huset.

Egentid er viktig, veldig viktig.

Noen dager er hektiske, men slitsomme? Nei, ikke egentlig.

Sykdommer og innleggelser har vi hatt vår tørn med, men kan ikke si det var slitsomt det heller, jeg var hos guttungen hele tiden.
Så sant jeg ikke er syk i samme slengen, som har kun hendt en gang.

Men selv om jeg har høy terskel for det meste så forstår jeg at andre synes ting er vanskelig og slitsom selv om jeg ikke synes det.

Synes jobben er mer slitsom faktisk hvis jeg skal sammenligne.

[amo]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Det er blitt livet mitt.Jeg har vært mamma i 20 år nå, og husker egentlig ikke hvordan det var før vi fikk barn.

Nå har tenkt litt, og synes ikke det er så slitsomt å ha barn. Det er et stort ansvar, trenger mer planlegging av hverdagen.
Tiden før jeg fikk barn var slitsom den. Ut hver helg, finne ut hva jeg skulle ha på meg i helgen, ikke bruke samme antrekk to dager på rad. Gutter og forelskelse, lekselesing og få med alle aktiviteter. Ikke forlate hybelen før jeg var dusjet og stellt. Spenningen og aktivitetsnivået, nei ungdomstiden var mye mer slitsom, synes jeg da.

[Mandino]

Joda, jeg blir sliten av å være mamma, men på en god måte i forhold til andre ting som gjør meg sliten.

Da jeg hadde ett barn føler jeg det var mere lov å være sliten enn nå som jeg har to - utrolig nok. Da jeg nevnte til en bekjent at jeg var litt sliten, fikk jeg tilbake "Du har selv valgt å få to tette". Ja, jeg har selv valgt dette og jeg angrer aldri, men det må da være lov å bli sliten innimellom.

[Che]

De gangene jeg har bare lyst å ligge på sofaen, eller sitte på café hele dagen er det slitsomt, men i hverdagen er det ikke slitsomt. Men nå har vi bare en unge vi da. Han sovner klokkan 19 og våkner klokken 8 i helgene, så vi er bortskjemte. Jeg har ikke mye behov for søvn heller.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

De gangene jeg har bare lyst å ligge på sofaen, eller sitte på café hele dagen er det slitsomt, men i hverdagen er det ikke slitsomt. Men nå har vi bare en unge vi da. Han sovner klokkan 19 og våkner klokken 8 i helgene, så vi er bortskjemte. Jeg har ikke mye behov for søvn heller.

:sjalu:

[mammamia]

Jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn, hektisk men ikke slitsomt. Livet kan være slitsomt av og til, men ungene mine er ikke slitsomme! Jeg vet jeg er heldig, har en kjempeflott partner, mange venner, familie rundt meg. Jeg har opplevd slitsomme ting i livet, og har nære venner som sliter med f.eks sykdom hos seg selv eller hos barna. Jeg er rett og slett for priviligert til å kan si at det er slitsomt hele tiden. Da ville jeg følt meg utakknemlig. Jeg ønsker ikke å være ei sliten småbarnsmor. Tror dette har med innstilling å gjøre. Men når det er sagt har jeg fått prøvd meg noen år på å være mamma. Eldste er 10 år. Tror ikke jeg ville svart helt likt om jeg ble spurt da førstemann var helt fersk. Det var en stor overgang å få barn, og jeg var kanskje mer sliten av å være mor den første tida med et barn enn det jeg har kjent etterpå.

[Hasselnøtt]

Jeg har en toåring og en nyfødt, og jeg synes ikke det er spesielt slitsomt med dem i seg selv. Imidlertid har det vært slitsom når jobben ikke har fungert (vi er også to likestilte i to fulle jobber). Det at jeg ikke synes det er veldig slitsomt betyr IKKE at jeg ikke lengter etter alenetid, en god bok, rødvin, handletur i ro og fred osv. Det er klart jeg gjør det fra tid til annen.

[goldnugget]

Når det gjelder barna har jeg et utømmelig lager av energi og tålmodighet. Hvis det er hektiske dager blir alt annet nedprioritert og jeg legger meg tidlig.

Storesøster har vært så enkel og sovet godt om natten. Det har mye og si!

Lillebror har hatt så mye plager og har nesten ikke sovet om natta før nå. Det kan være tøft, men hvis alle har sovet litt ihvertfall er det bare en fryd med barna. Jeg koser meg!

Det jeg synes er slitsomt er hvis de er syke. Da blir jeg mentalt sliten, og det er værre. Vi har vært noen døgn på sykehus og når jeg kommer hjem da er jeg sliten!

[Olvina]

Det er ein periode for alt. No er vi i den mest hektiske småbarnsfasen og prioterar deretter, og er innstilt på at slik er det berre. To er nesten lettare enn berre ein (etter å ha blitt ferdig med babyperioden), då dei aktiviserar kvarandre, leikar i lag og kosar seg (stort sett), mot tidlegare den eine som heile tida skulle ha mamma eller pappa til å leike i lag med seg.

Eg tykkjer ikkje det er slitsomt, men hektisk i periodar. Vi er to vaksne i minst full jobb med ein del reising, vi trenar sjølve, eldste har mange aktivitetar, men vi les bøker kvar kveld for ungane, prøvar å vere ute med dei kvar ettermiddag og tek turar i skog og mark i helgane. Kosekveldar eller søndagsmorgonar med kakao og god tid har vi også. Men det veldig sosiale utelivet er sett på vent, storbyferie med berre vaksne likeså, og fjernsynet er ein stor tidstjuv som faktisk ikkje gjer oss det minste meir utkvilt og energiske. Vi er beinharde på at ungane skal kome seg i seng om kveldane, for sure og trøytte ungar er ikkje moro for nokon. Etter at ungane er i seng har vi litt tid til å rydde unna verste rotet, ta oss ei treningsøkt og/eller roe ned med ei bok, eit spesielt program ein vil sjå eller berre prate litt. På den måten får vi vaksne henta oss inn kvar dag, noko som igjen betyr at dagene ikkje blir oppfatta som slitsomme, sjølv om det går i 110 frå kl 06.30 om morgonen til det nærmar seg sengetid for ungane.

For oss er visst nøkkelorda for at ting ikkje blir slitsomme, nok sømn (spesielt ungane, men sjølve og, naturlegvis) og trening, ser eg. Og det stemmer nok, når eg tenkjer etter. Organisert trening som MÅ rekkast dei og dei dagane har vi slutta med, det vart berre stress. Men ein joggetur eller ei treningsøkt heime to - tre dagar i veka, det fungerar kjempebra.

[Nooria]

Jeg testet positivt med den første på min 32-årsdag... med andre ord ganske sent i livet. Jeg kan ikke huske noe med livet før jeg fikk barn som får meg til å lengte tilbake dit.

Jeg elsker å være mamma... og å være en del av en familie!

[Frost]

Jeg synes ikke det er slitsomt å være mor til tre. Det er bare veldig hektisk til tider.

Vi fikk barn i slutten av 20 årene. Vi festet ikke så mye, så det var egentlig ikke noen stor omveltning å få barn.

Vi rangler selv om vi har barn, men deler på hvem som skal sove lenge i helgene.

[Aminta]

Nei, jeg synes ikke det er slitsomt egentlig.
Det jeg kan bli sliten av er å ha alt av bekymringer og slikt alene, ikke ha noen å dele sånne ting/tanker/følelser med.
Det er mer en psykisk slitsomhet, som i perioder hvor avkommet er ordentlig dårlig, da kan jeg bli sliten fordi det er veldig tøfft å kjenne den redselen på kroppen alene.

Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre ting som gir meg energi også, uten barn.
Jeg trener, synger (sangoppdrag, og øving i små ensembler og kor), er på teater, konserter, utstillinger, en kinotur ol. så ofte jeg kan. Slike ting jeg elsker, sammen med gode venner, og får ofte besøk av venner. Det er ting som gir meg masse energi, overskudd og glede i hverdagen, og det trenger jeg.

[Veronal]

Det eneste jeg synes er "slitsomt" er at det tar så lang tid å komme seg av gårde når vi skal kjøre bil med barn enn uten. Spesielt de få gangene jeg har levert barnet om morgenen fordi mannen har vært på reise. Gudsåsynddetharværtpåmegda. (Spesielt den morgenen det hadde kommet 20 cm snø og jeg måtte måke i tillegg.) Ellers synes jeg ikke det er slitsomt med barn så lenge jeg får lov til å sove lenge 1 helgedag i uken (har et barn som ikke har behov for mye søvn).

[Harriet Vane]

Jeg synes det er greit, jeg. Det krever noe mer planlegging innimellom og av og til kan det være krevende å få til alt på en gang, sånn som innspurt på hovedfag, veldig hektiske jobbperioder og sånn, men da er de andre tingene som er krevende, ikke ungen. Jeg har en mann som gjør det han skal og et rolig greit barn, samt at jeg har vaskehjelp og evne til å drite i hvor rent&pent det burde være før jeg trives eller inviterer folk. I tillegg har jeg 5 yngre søsken og er vant til barn. Og tenker at barn er en del av familien og livet og hendelsene, at de skal ses ikke betyr at verden skal dreie seg rundt dem 24/7. Jeg legger listen lavt på fritidsaktiviteter både for meg og ungen så vi ikke skal slite oss ut, og styrer minst mulig. Jeg er ikke så styrete av meg, og synes det ser ut til at de som styrer mye har det mer slitsomt...? Kanskje jeg tar feil, men lave skuldre og å inkludere ungene i det man gjør funker i hvertfall for meg. Og så sover jeg om natten og da er alt mye lettere. Hvis man ikke får sove er alt tungt.

Det er slitsomt å være voksen noen ganger, synes jeg. Det å ha barn er en del av det å være voksen. Men jeg synes noen ganger det er slitsomt å pusse opp, eie bil, administrere økonomi, prioritere riktig, gjøre rette karrierevalg, ha bare en mann, spise sunt, trene, ikke få rynker, ikke bli tjukk, lese aviser, være klok, huske potteplantene, stryke, pusse sølv eller rydde i boden osv. Det var mye lettere for ti år siden da Mandarin og jeg hang på Garage og lurte på om vi skulle gå på fylle til kl. 0330 dagen etter eller helt til 0600...

Mne jeg liker voksenlivet også. Og å ha en mann, leilighet, penger til regninger og levende potteplanter, være passe og sunn og være oppdatert. Om dere skjønner. :uklar:

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Kanskje jeg tar feil, men lave skuldre og å inkludere ungene i det man gjør funker i hvertfall for meg.

Kan du gi meg et eksempel på hva du mener med å inkludere barnet i det du gjør? Jeg tror nemlig ikke jeg helt skjønner hva du tenker på.

Jeg skjønte allerede på første barseltreff at jeg var Helt Feil Sammensatt Mor. De andre mødrene elsket å utstyre seg med regnjakker og praktiske sko, og satte av sted opp åsen med barnevognene foran. Frisk og deilig luft for barna, og god trim for mødrene. Jeg stod måpende igjen på bunnen av bakken, og lurte på hva som skjedde med all kaferieringen jeg var blitt lovet i alle permisjonsrelaterte artikler jeg hadde lest på forhånd. Første gang min mann og jeg seriøst drøftet å få barn var da vi spiste frokost på Bølgen & Moi en lørdagsmorgen. Vi så alle de søte babyene som hang i puppen til mødrene mens de spiste god mat, og bestemte oss for at vi var modne for å ta et steg videre i familiestiftingen. Jeg skjønte ikke at puppehengingen kom til å gå over, og at hverdagen plutselig skulle bli så hektisk og alvorlig. Og at kaféfrokost i helgen kun var mulig før barna selv kunne gå. Heldigvis har jeg lært meg å sette pris på barneaktivitetene, og nyter det jo stort sett. Men altså, til tider synes jeg det er slitsomt.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Jeg skjønte allerede på første barseltreff at jeg var Helt Feil Sammensatt Mor. De andre mødrene elsket å utstyre seg med regnjakker og praktiske sko, og satte av sted opp åsen med barnevognene foran. Frisk og deilig luft for barna, og god trim for mødrene. Jeg stod måpende igjen på bunnen av bakken, og lurte på hva som skjedde med all kaferieringen jeg var blitt lovet i alle permisjonsrelaterte artikler jeg hadde lest på forhånd. Første gang min mann og jeg seriøst drøftet å få barn var da vi spiste frokost på Bølgen & Moi en lørdagsmorgen. Vi så alle de søte babyene som hang i puppen til mødrene mens de spiste god mat, og bestemte oss for at vi var modne for å ta et steg videre i familiestiftingen. Jeg skjønte ikke at puppehengingen kom til å gå over, og at hverdagen plutselig skulle bli så hektisk og alvorlig. Og at kaféfrokost i helgen kun var mulig før barna selv kunne gå. Heldigvis har jeg lært meg å sette pris på barneaktivitetene, og nyter det jo stort sett. Men altså, til tider synes jeg det er slitsomt.

Jeg tror det er mange som har det som deg jeg. Det går seg jo til etterhvert. Og jeg synes det skal være lov å si at man er sliten av og til.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Jeg skjønte allerede på første barseltreff at jeg var Helt Feil Sammensatt Mor. De andre mødrene elsket å utstyre seg med regnjakker og praktiske sko, og satte av sted opp åsen med barnevognene foran. Frisk og deilig luft for barna, og god trim for mødrene. Jeg stod måpende igjen på bunnen av bakken, og lurte på hva som skjedde med all kaferieringen jeg var blitt lovet i alle permisjonsrelaterte artikler jeg hadde lest på forhånd. Første gang min mann og jeg seriøst drøftet å få barn var da vi spiste frokost på Bølgen & Moi en lørdagsmorgen. Vi så alle de søte babyene som hang i puppen til mødrene mens de spiste god mat, og bestemte oss for at vi var modne for å ta et steg videre i familiestiftingen. Jeg skjønte ikke at puppehengingen kom til å gå over, og at hverdagen plutselig skulle bli så hektisk og alvorlig. Og at kaféfrokost i helgen kun var mulig før barna selv kunne gå.

Å sitte på café kan man da gjøre med gående barn også. Det er bare å finne en café med stor lekekrok. Vi er heller ikke av de turgående friskusene, men trives med kake og kaffe på café en lørdagsformiddag. Ungene begynner dessuten å bli gode på restaurant også. Fra 1 minutt til "ferdig", kan minstemann nå sitte opp til 45 minutt.

Litt interessant ellers å se det om introverte/ekstroverte mennesker. Jeg er helt klart introvert, og veldig klar på hva som er akseptabelt eller ikke. Barna er også forsiktige av seg, og vet godt hva som er lov eller ikke. Det gjør det veldig enkelt å ha dem med bort, og de har klare rammer hjemme for hva man gjør eller ikke gjør.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Jeg skjønte allerede på første barseltreff at jeg var Helt Feil Sammensatt Mor. De andre mødrene elsket å utstyre seg med regnjakker og praktiske sko, og satte av sted opp åsen med barnevognene foran. Frisk og deilig luft for barna, og god trim for mødrene. Jeg stod måpende igjen på bunnen av bakken, og lurte på hva som skjedde med all kaferieringen jeg var blitt lovet i alle permisjonsrelaterte artikler jeg hadde lest på forhånd.

Dette må jeg le av. Jeg er en av mødrene du beskriver her, som helst vil gå på tur ikledd praktiske klær enn å sitte på en klam kafè hvor barnet ikke trives. Jeg liker også å prate om andre ting enn barneutstyr og utvikling, og jeg synes det er deilig å få litt "alenetid" mens barnet sover godt i vognen (i frisk luft selvsagt )

Jeg føler meg imidlertid også malplassert fordi jeg nesten utelukkende har truffet kafèmødre som elsker å sitte i ring og diskutere grønn vs gul bæsj mens de nipper elegant til en espresso.

Kanskje vi skal bytte omgangskrets, Monsoon?

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Dette må jeg le av. Jeg er en av mødrene du beskriver her, som helst vil gå på tur ikledd praktiske klær enn å sitte på en klam kafè hvor barnet ikke trives. Jeg liker også å prate om andre ting enn barneutstyr og utvikling, og jeg synes det er deilig å få litt "alenetid" mens barnet sover godt i vognen (i frisk luft selvsagt )

Jeg føler meg imidlertid også malplassert fordi jeg nesten utelukkende har truffet kafèmødre som elsker å sitte i ring og diskutere grønn vs gul bæsj mens de nipper elegant til en espresso.

Kanskje vi skal bytte omgangskrets, Monsoon?

Jeg vil absolutt ikke sitte på kafé for å diskutere baby! Det er ikke meg i det hele tatt. Barna legges på et teppe på gulvet, mødrene drikker kaffe og diskuterer alt fra politikk til jobbplaner, reiser og diverse sladderhistorier. Og alt annet som er interessant.

Mange av disse friskusmødrene hevdet som deg, Blondie, at barna ikke trivdes på kafé. Jeg var av en helt annen oppfatning. Guttungen hatet å ligge i vognen mens jeg løp etter de andre. Han trivdes mye bedre på et teppe på gulvet med andre barn på kafé, evt hengende i puppen min.