Hva skjedde med post mortem-tråden?

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg synes også det er veldig fascinerende men vil overhodet ikke gå med på at jeg har noe rart forhold til døden.

Godt å høre at jeg ikke er alene om dette, ble litt usikker etter kommentaren jeg fikk i går da jeg slettet tråden i frustrasjon. Burde kanskje ha ventet litt med å slette den, telt til ti først og roet meg ned.

[Bloppy]

Opprinnelig lagt inn av Dixie Diner, her.

Det var i The Others jeg også fikk nyss om dette. Jeg måtte sjekke om det virkelig var sånn eller om det kun var oppdiktet for filmens skyld, så jeg googlet og ble mer og mer fascinert. *syk*

Da er jeg syk med. Jeg ble sittende å google etter flere bilder, og fant bla a et man kan kjøpe slike bilder på amazon. Jeg tenkte endel etter at jeg hadde sett alle disse bildene. Og følte litt på fortvilelsen og sorgen de må ha følt. Tenkte at jeg er veldig takknemmelig for at jeg ikke har behøvd å ta bilde med mitt døde barn i armene, for at det skulle være det eneste bildet vi hadde av barnet.

Jeg synes det er veldig fascinerende. Og jeg forstår veldig godt hvorfor de gjorde det. Hadde gjort det samme selv, om verden var slik i dag.

[Mex]

Var dette en vanlig skikk noen steder før?
Faktisk første gangen jeg hører om det. :fasinert:

[Darth]

Jeg tenker at jeg skriver det jeg mener her, sånn at Olympia ikke blir stående alene (uten at jeg vet noe om hva hun skrev i går). Jeg liker ikke sånne tråder, og jeg syns delvis at diskusjonen i går var frastøtende. Dere fråtser i andres død, i andres døde barn og familie. Kommenterer hvordan de ser ut, hvordna de er stilt opp/ligger, hvem som er ekkel og hvem som så fin ut. Jeg får grøsninger. Jeg hadde ikke likt at det lå bilder av mine kjære på nettet på den måten, og at de ble brukt i en sånn diskusjon. Det er vel legitimt å spørre om det hadde vært like spennende og interessant om bildene bare var ti år gamle? Som dere sa - død er død, man har da vel et naturlig forhold til døden? Da er det vel ingen sak å se på nylig avdøde heller? Kanskje vi kan legge ut bilder av alle våre kjære, det er sikkert mange av oss som har bilder av døde mennesker hjemme - og så kan diskutere hvor interessant det er og hvor naturlig forhold vil har til døden i 2010.

I diskusjonen kan man også få inntrykk av at dette her var veeeeldig vanlig - men det var det jo ikke. Det er jo tross alt mer vanlig å ta bilder av døde mennesker nå enn det var før. Mye mer vanlig.

Så, nei - jeg likte ikke verken tråden eller diskujonen. Det eneste jeg likte ved den var at hovedinnlegget sa klart i fra hva det dreide seg om og hva som lå bak linkene. Det gir jeg kred for.

[Mjau]

Jeg er også fascinert av disse bildene, og finner det ikke snodig i det hele tatt at de tok bilder på den tiden. Mange gjør det jo også nå, om enn i naturligere settinger.
Særlig da om de mister barn. Feks ved dødfødsel eller sykdom.
Jeg har sett bilder tatt i vår tid, av barn som holder sine døde søsken i armene, og syns som sagt ikke det er rart.

Kanskje det har med om man har opplevd døden nært eller ikke? Altså om man syns dette er merkelig eller ikke?

[Dixie Diner]

Darth: uten at jeg skal si så mye om alt det du skriver, for vi har jo hver våre meninger, så vil jeg jo si at selv om det er mer vanlig å ta bilder av døde i dag enn i gamle dager, er det ikke selve "knipse den døde"-konseptet vi snakker om her, det er konseptet med å stille de døde ut som om de fremdeles lever. Det gjøres ikke i dag, så vidt jeg vet. Vi prater altså ikke om vanlige bilder av døde mennesker, egentlig.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Dixie Diner, her.

Darth: uten at jeg skal si så mye om alt det du skriver, for vi har jo hver våre meninger, så vil jeg jo si at selv om det er mer vanlig å ta bilder av døde i dag enn i gamle dager, er det ikke selve "knipse den døde"-konseptet vi snakker om her, det er konseptet med å stille de døde ut som om de fremdeles lever. Det gjøres ikke i dag, så vidt jeg vet. Vi prater altså ikke om vanlige bilder av døde mennesker, egentlig.

Men var det virkelig vanlig? Neppe. Tipper at det ikke er det mest vanlige innslaget i gamle familiealbum.

[Bloppy]

Opprinnelig lagt inn av Dixie Diner, her.

Darth: uten at jeg skal si så mye om alt det du skriver, for vi har jo hver våre meninger, så vil jeg jo si at selv om det er mer vanlig å ta bilder av døde i dag enn i gamle dager, er det ikke selve "knipse den døde"-konseptet vi snakker om her, det er konseptet med å stille de døde ut som om de fremdeles lever. Det gjøres ikke i dag, så vidt jeg vet. Vi prater altså ikke om vanlige bilder av døde mennesker, egentlig.

Akkurat! Det er jo ikke vanlige bilder av døde mennesker. Slike som kan være vanlige i dag. Spesielt av barn kanskje?
Her er de jo stilt opp med statvier ol. og påmalte øyne på øyelokkene for å se ut som om de er levende. Et helt vanlig fotografbilde. Gjerne med søsken som holder den døde oppe.

Jeg tror dette var ganske vanlig i de mer velstående familiene ja.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Bloppy, her.

Akkurat! Det er jo ikke vanlige bilder av døde mennesker. Slike som kan være vanlige i dag. Spesielt av barn kanskje?
Her er de jo stilt opp med statvier ol. og påmalte øyne på øyelokkene for å se ut som om de er levende. Et helt vanlig fotografbilde. Gjerne med søsken som holder den døde oppe.

Jeg tror dette var ganske vanlig i de mer velstående familiene ja.

Men hvordan linker dere dette med å stille opp døde mennesker og knipse dem til å være naturlig forhold til døden - og dagens praksis med å ta naturlige bilder av døde til å være et unaturlig forhold til døden?

[Olympia]

Jeg fikk virkelig ikke inntrykk at det var stativene eller de påmalte pupillene som var det mest interessante for de mest ivrige i forrige tråden. Det var mer "se sorgen i morens ansikt når hun sitter med sitt døde barn på fanget!"-vibber som gjør meg kvalm.

Ordet jeg brukte i forrige tråden var "invaderende", og det står jeg for. Selv om bildene er 150 år gamle og jeg ikke kjenner noen på bildene.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg fikk virkelig ikke inntrykk at det var stativene eller de påmalte pupillene som var det mest interessante for de mest ivrige i forrige tråden. Det var mer "se sorgen i morens ansikt når hun sitter med sitt døde barn på fanget!"-vibber som gjør meg kvalm.

Ordet jeg brukte i forrige tråden var "invaderende", og det står jeg for. Selv om bildene er 150 år gamle og jeg ikke kjenner noen på bildene.

Jeg leste ikke den forrige tråden, så jeg vet ikke om det ble snakket respektløst om de bildene eller ei.

Men jeg synes bildene er veldig interessante, de er så utrolig typiske for Victoriatiden og den holdningen som de hadde for døden da. Jeg er også veldig fascinert over victorianske kirkegårder og den typen spiritisme de hadde på den tiden.

Og så synes jeg at bildene ofte er vakre. De bildene av døde som er pyntet og lagt på sengene f.eks (det med at de er stilt opp som utstillingsdukker synes jeg er veldig sært, det var nok litt sært på den tiden også) forteller for meg en sorg og en omsorg om det menneske som jeg finner svært rørende. Jeg får på en måte en følelsesmessig link til fortiden som gjør at i hvert fall jeg skjønner at da var mennesker også mennesker, det er på en måte så lett å glemme når man bare leser om dem.

Jeg synes selv at en rolig død kan være en fin ting. De gangene jeg blir tilkalt på grunn av død og kommer inn i rommet så får jeg en sånn "oi, vennen har du reist nå" følelse, og jeg synes det er viktig å ta pent vare på kroppen som har blitt forlatt av et annet menneske. Og jeg synes at de bildene gjenspeiler den kjærligheten de har hatt for den døde. Ja, jeg synes de er vakre.

[Bloppy]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Men hvordan linker dere dette med å stille opp døde mennesker og knipse dem til å være naturlig forhold til døden - og dagens praksis med å ta naturlige bilder av døde til å være et unaturlig forhold til døden?

Men det er det vel ingen som har påstått?
Det er vel ingen som sier at man har et unaturlig forhold til døden i dag, om man tar bilder av sine kjære etter de er døde. Men da tar man bilder av de døde. Man prøver ikke å få de til å se levende ut.

Det er det, som for meg får det til å bli så fascinerende. Bildene fra den andre tråden. Det har overhodet ikke noe utspring i at jeg fråtser over døden og sorgen til disse familiene. Overhodet ikke.

[Olympia]

Nåvel, av de tre linkene som er lagt ut er det omtrent like mange bilder av voksne og barn som ikke er stilt opp i unaturlige posisjoner, og dermed ikke har the certain something som dere påstår gjør dem så spesielle.

[Dixie Diner]

Jeg vet i grunnen ikke. Det er jo tusenvis av bilder på nettet, så helt uvanlig var det kanskje ikke. Men det var nok forbeholdt de mer velstående, da fotografering var steike dyrt på den tiden.

[Olympia]

Darth: Om det ikke var akkurat det jeg skrev, så kommer det i hvert fall veldig nær hva jeg mente. Jeg synes også det blir fråtsing, og tanken på å betale penger for å kjøpe et premium membership på slike nettsider for å få tilgang til enda flere bilder av andres døde slektninger gjør meg kvalm. Det blir omtrent det samme som å melde seg på englesider for å lese mest mulig om andre som har mistet barn og få se bilder av dødfødte unger.

Jeg skjønner at det kan være fascinerende å se bilder av døde mennesker i ulike forråtnelsesstadier, eller åsteder, eller kroppsdeler i anatomiske museer, men jeg synes likevel at slik fråtsing (i mangel av et bedre ord) går langt over streken.

Selv har jeg et veldig avslappet forhold til døden, som jeg også har opplevd på nært hold- så det er ikke det at døden er tabu for meg som får meg til å reagere, snarere tvert imot.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Darth: Om det ikke var akkurat det jeg skrev, så kommer det i hvert fall veldig nær hva jeg mente. Jeg synes også det blir fråtsing, og tanken på å betale penger for å kjøpe et premium membership på slike nettsider for å få tilgang til enda flere bilder av andres døde slektninger gjør meg kvalm. Det blir omtrent det samme som å melde seg på englesider for å lese mest mulig om andre som har mistet barn og få se bilder av dødfødte unger.

Jeg skjønner at det kan være fascinerende å se bilder av døde mennesker i ulike forråtnelsesstadier, eller åsteder, eller kroppsdeler i anatomiske museer, men jeg synes likevel at slik fråtsing (i mangel av et bedre ord) går langt over streken.

Selv har jeg et veldig avslappet forhold til døden, som jeg også har opplevd på nært hold- så det er ikke det at døden er tabu for meg som får meg til å reagere, snarere tvert imot.

Jeg kunne ikke vært mer enig!

[Ine]

Synes det er veldig forståelig at de ville ha et bilde av den døde, særlig når de ikke hadde bilde av vedkommende i live.

Synes ikke det er creepy i det hele tatt, men fint.

[Darth]

Hadde du likt at bestemora di var på noen av de bildene? Og at det ble kommentarer om at hun så frastøtende ut? Bare som et tenkt tilfelle liksom.

[Pelle]

Selvsagt har det mye å si at bildene er gamle og ikke tatt i nåtid. Det gjør avstanden større. Av samme grunn som at en del unntatt materiale åpnes for innsyn etter x antall år, at folketellinger blir tilgengelige osv.

[era]

Jeg blir fasinert åh så fasinert det kribbler,jeg blir litt redd på en måte tenk om det smitter....handler vel om den enorme avstanden vi har til døden selv om vi har opplevd den på nært hold, sammtidig trist jeg begynner seff å suttre av barne bildene :ammetryne:

Bestefarsan satt og drakk kaffe med moren sin mens hun lå i sofaen død, vi har bilde av oldefar i kista med familien rundt(tidlig 50tall på bøgda), vi har bilder om enn ikke på veggene av Jonas som døde før han ble født alt alt for tidlig. Akkurat den situasjonen at vi fikk holde ham kle ham og pussle om ham var så viktig så ett sted forstår jeg skikken med fotografiene, jeg skal tenke litt mere på det om et år eller to for nå begynner jeg bare å tute hersens ammehormoner:soft: