Å være fattig i Norge

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Muad'Dib, her.

350.000 svarer så vidt jeg husker circa til lønnen for en nybegynnerstipendiat uten yrkeserfaring (lønnstrinn 45), og i så fall er hun allerede i løype. Det ville også forklare hvorfor hun takket ja "i gledesrus".

Det virker ikke helt utenkelig. Og hvis det er situasjonen, kan hun i alle fall trøste seg med at det er en høyst midlertidig tilstand, selv om det er kjipt mens det står på.

[Harriet Vane]

Jeg har veldig gode erfaringer med å ha barnehageplass ved en av foreldrenes arbeidsplass. Det forkorter jo barnehagedagen også og med bare ett barn kan man jo ha det ganske hyggelig mens man tar bussen eller banen hjem.

[Teofelia]

Jeg synes hun virker reflektert og fornuftig, og jeg synes det er veldig synd at avisen har stilt henne i et så ugunstig lys som de gjør i den artikkelen (ved å putte henne i "fattigbås").

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg synes hun virker reflektert og fornuftig, og jeg synes det er veldig synd at avisen har stilt henne i et så ugunstig lys som de gjør i den artikkelen (ved å putte henne i "fattigbås").

[Appelsin]

Jeg synes det blir litt spesielt å gå ut på denne måten.
Det å velge å være stipendiat i flere år er selvfølgelig noe som vil gi gevinst på sikt, men for mange med familie og barn er det et ganske radikalt valg ettersom lønna er som den er.

Vi var fullstendig klar over at vi kom til å få det kjipt økonomisk når mannen var doktorgraddstipendiat (for øvrig med 80000 mindre i årslønn enn denne dama har), og jeg valgte 80% lønn av turnuslegelønn i permisjonstida. Men det var jo valg vi tok og visste konsekvensene av.
En god venn av meg har akkurat satt doktorgradsønsket sitt på vent, nettopp fordi han har blitt alene med et lite barn. Han har lang utdannelse og stort inntektspotensiale i riktig jobb. Vi har flere venner med samme utdannelse som oss som driver og regner på om de kan "koste på seg" en doktorgrad.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg synes hun virker reflektert og fornuftig, og jeg synes det er veldig synd at avisen har stilt henne i et så ugunstig lys som de gjør i den artikkelen (ved å putte henne i "fattigbås").

Helt enig. Hun sier jo ingen steder at hun forventer at samfunnet skal bidra mer, det eneste hun sier er jo at det er traurig å ha dårlig råd.

Og det synes jeg faktisk må være lov i seg selv å sette søkelys på (jeg synes jo at journalisten har hatt litt feil fokus), dette at folk rundt en, ressurssterke folk kan være i perioder hvor det er litt for lite penger, og at vi må prøve å bremse opp for forbruksspiralen og heller leve litt mer nøysomt.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Og det synes jeg faktisk må være lov i seg selv å sette søkelys på (jeg synes jo at journalisten har hatt litt feil fokus), dette at folk rundt en, ressurssterke folk kan være i perioder hvor det er litt for lite penger, og at vi må prøve å bremse opp for forbruksspiralen og heller leve litt mer nøysomt.

Ikke sant?

Det blir jo helt galt om det skal virke som om normalen er å alltid ha masse penger, kunne kjøpe alt og aldri spare på noe eller prioritere det minste.

Tvert om, så burde jo sparing, prioritering, budsjett og tæring etter næring være et ideal. Da hadde det kanskje blitt litt mindre luksusfelle og opplevelse av relativ fattigdom også. Det som går igjen i luksusfellen er jo at de som er med opplever at alle andre kjøper ditt eller gjør datt. De ser kanskje ikke at folk prioriterer og at det er A om har flatskjerm, mens B har ny bil, C har kule klær og D er masse på ferie. De ser at "alle" har flatskjerm, ny bil, kule klær og er masse på ferie. Da opplever man seg som fattig i forhold, og så er det noen som prøver å følge opp, skammer seg over å ikke kunne gjøre alt, lukker øynene og drar kortet.

Også tror jeg ikke man skal være så redd for å være åpen med ungene om økonomi. det virker som om mange for det første ikke vil nekte ungene noe og vil at ungene skal ha alt og få alt. For det andre virker det som om man er redd for å bekymre barna og heller vil lulle barna inn i en idé om at penger ikke er en greie.

Jeg sier til eldste (de andre er for små) at nei, denne måneden blir det ingen klær, eller nå må vi prioritere X fremfor Y, eller at hun må være forsiktig med tingen, for vi har ikke penger til ny.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

For det andre virker det som om man er redd for å bekymre barna og heller vil lulle barna inn i en idé om at penger ikke er en greie.

Jeg husker at eksen min ble sint på meg fordi jeg sa til eldstemann (som da var tre år) at vi ikke hadde råd til et eller annet. Det burde barnet skjermes for, mente han. Jeg var ikke enig. Man skal ikke belemre barna med ev. økonomiske problemer, men et realistisk verdensbilde er bra. Eldstemann svarte for øvrig på mitt utsagn på et vi ikke hadde nok penger ved å si at "men det er en minibank der borte, mamma. Der er det penger", så det var kanskje like greit at han fikk et lite innblikk i hvordan penger og økonomi fungerer.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Også tror jeg ikke man skal være så redd for å være åpen med ungene om økonomi. det virker som om mange for det første ikke vil nekte ungene noe og vil at ungene skal ha alt og få alt. For det andre virker det som om man er redd for å bekymre barna og heller vil lulle barna inn i en idé om at penger ikke er en greie.

Jeg er veldig åpen om sånt. Ved direkte spørsmål om hvorfor vi ikke kan kjøpe ditt eller datt, så svarer jeg at det er for dyrt, hvis det er det som er tilfelle.

En dag før jul tok jeg med barna i butikken, og hadde glemt å overføre penger til brukskontoen min. Da vi sto i kassa, måtte vi dessverre legge igjen falukorven, for den hadde jeg visst ikke penger til. Barna ble sååå lei seg, at mannen som sto bak meg i kassa tilbød seg å betale den for oss! Jeg innrømmer glatt at det kanskje var litt skamfullt. Selv om jeg jo hadde penger (om enn på feil sted i banken) og dessuten fryseren full av fiskepinner.

Selvfølgelig skal barn inkluderes i økonomi, og forståelsen for å prioritere.

[Najade]

Jeg syntes absolutt at hun gjorde et godt inntrykk, og forklarte godt hvordan situasjonen er for mange her i landet.

Synes også at det er veldig viktig å sette fokus på at mange med gjennomsnittslønninger ikke akkurat har det fett. Det jeg reagerte på var å kalle det fattigdom, men nå ser jeg at jeg har oversett at det var i HI dette sto, ikke i artikkelen.

[Irma]

Jeg hørte innimellom at det og det hadde vi ikke råd til, da jeg var liten. Jeg synes foreldrene mine var helt håpløse. Sjekkheftet var jo fullt av sjekker!

Ellers henger jeg meg på at jeg fikk et godt inntrykk av damen, men så leste jeg hele intervjuet i Foreldre og barn først, og ikke bruddstykker av det på nett. Jeg synes det er flott at ressurssterke folk stiller opp og forteller om en hverdag som må gå rundt, på tross av lite penger. Denne damen sto ikke fram som en representant for de fattige, men som en representant for de som må jobbe hardt for å få økonomien til å gå rundt. Jeg tror at hennes stemme kan være svært viktig for mange av de oppegående aleneforeldre (eller par) rundt i landet, som føler at de er de eneste i landet som ikke kan gi barna sydenferier, slalåmutstyr og Playstation. Så får noen andre stå for representasjonen for de fattige, gjerne noen uten utsikt til bedring økonomisk. F.eks minstepensjonister og uføre som sitter igjen med fint lite etter at det mest basale er dekket. Det finnes folk som må leve resten av sitt liv på sosialhjelpssats, en sats som er ment å være midlertidig. F.eks innvandrere uten rett til pensjon. Da er det ikke snakk om feriepenger og halv skatt og den slags, man lever på et minimum uten utsikt til bedring hele året. Resten av livet. Det finnes en god del denne kategorien, dessverre.

[rine]

350.000, sikkert rundt 8.000 i stønader i mnd og dårlig råd? Da er det noe som er galt et sted.

[Perhonen]

Selv med 350000 i årslønn trenger det ikke å bli så mye igjen når skatten er trukket. I sær når man leier og ikke eier. Det vil da si at man får svært lite i skattefradrag. Man kan ha utbetalt en lønn på ca 18000. Hvis man da har en husleie på 10000,- pluss strøm, pluss telefon, barnehage (enslige mødre får ikke dekket alt) reiseutgifter, mat, klær, hygieneartikler, forsikringer.... så blir det ikke så mye igjen.

[m^2]

Som stipendiat får man vel kanskje studenthybel og studentbarnehage

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Som stipendiat får man vel kanskje studenthybel og studentbarnehage

Ikke studenthybel, men man kan kanskje få studentbarnehage. Det var i gamle dager at stipendiater hadde studentstatus. Det har de ikke lenger, til gjengjeld har de litt mer enn knapper og glansbilder i lønn.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Ikke studenthybel, men man kan kanskje få studentbarnehage. Det var i gamle dager at stipendiater hadde studentstatus. Det har de ikke lenger, til gjengjeld har de litt mer enn knapper og glansbilder i lønn.

Det ser ikke ut til at man kan få studentbarnehageplass heller, i alle fall ser det slik ut både på studentsamskipnaden i Oslo og Trondheims nettsider.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Ikke studenthybel, men man kan kanskje få studentbarnehage. Det var i gamle dager at stipendiater hadde studentstatus. Det har de ikke lenger, til gjengjeld har de litt mer enn knapper og glansbilder i lønn.

åh :knirk: Bryr stipendiater seg om penger altså, sier du?

[teamor]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Som stipendiat får man vel kanskje studenthybel og studentbarnehage

Nei, men man kan som sagt få barnehageplass i de ansattes barnehage hvis hun er tilknyttet Blindern. Det koster nok det samme dog.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av teamor, her.

Nei, men man kan som sagt få barnehageplass i de ansattes barnehage hvis hun er tilknyttet Blindern. Det koster nok det samme dog.

Det kan man i Trondheim også, men det er vanlig barnehagepris, ja.

[Katta]

Å være stipendiat er ikke noe fett. Og det er ikke gitt at man kommer seg opp og frem og får seg en god forskerstilling så lett heller, universitetene har en ukultur med å holde folk i midlertidige og dårlig betalte stillinger. Men hun kan helt sikkert ha muligheten til andre jobber etterhvert. "Alle" vet at en stipendiatperiode er en god tid, men mye penger har man ikke.

Og med 700000 i studielån, utgifter til leilighet i oslo og barnepass blir det ikke så mye igjen. Det er kjedelig, og gitt at hun vil fortsette på den veien hun har lagt opp er det ikke sikkert det bedrer seg helt med det første heller. Jeg skjønner det er veldig kjipt å sikte mot toppen og bomme sånn.

På en måte er hun litt offer for den tiden hun lever i. Vi oppmuntrer jenter til å velge ambisiøse utdanninger og jobber uavhengig av hva de tenker om fremtidig familietilværelse. Så kommer det et barn og snur livet så til de grader på hodet, og hun hadde vært mye bedre stilt økonomisk og sosialt ved en mindre ambisiøs utdanning. Det er kjedelig å ha mye dårligere råd enn de man normalt omgås uansett hva dette skyldes og selv om man ikke objektivt sett er fattig.