Å være fattig i Norge

[Perhonen]

Det handler kanskje mye om hvor familie og venner bor også. Det er vel ikke så artig å bo i en lavstatusbydel om "alle andre" bor på beste vestkant.

Det kjenner jeg jo på av og til selv også. Jeg bor i en såkalt "fattig" bydel, og merker jo av og til at andre ser ned på meg i forhold til bosted. Noe som irriterer meg grenseløst. For det første var det der jeg hadde råd til å bo, for det andre er det et flott sted med mange flotte mennesker, og et flott bomiljø. Det er en trivelig plass å bo, med unntak av enkelte ansatte i skolen som mener at vi må se på oss selv som heldige siden de nedlater seg til å jobbe i vår bydel. (Den har jeg fått muntlig, du må være takknemelig for at vi har valgt å jobbe på ditt barns skole.)

[Maverick]

Man rekker faktisk ikke å bo helt i Suburbia med jobb i sentrum om man har barn i barnehage i suburbia og er avhengig av banen til og fra. :BTDT:

Men, hvis man først er smart nok til at man kommer gjennom en høy utdannelse og klarer å både åpne og lukke dører uten hjelp og bruksanvisning, er logistikk ikke det største problemet. There's always a way.

Jeg kjenner igjen følelsen av å ha dårlig råd, men "fattig" er ikke riktig begrep å bruke når man ikke er der at man jobber trippelt via vaskejobber og bartendertjeneste for å få betalt husleia. (Satt på spissen, åff kårs.)

[Maxine]

Jeg tror nok mye her er fremstilt feil, men jeg vil ikke tro hun er verre stilt enn mange alenemødre.

Jeg har nok lavere inntekt, eier egen bolig, og har valgt å bosette meg i hjembygda, selv om det medfører mer kjøring til og fra jobb. Ja, det betyr lengre dager i bhg/SFO, men fordelene gjør opp for ulempene for min del. Man må jo finne alternativer, dersom man ikke finner løsningen på dette. Hadde jeg ikke fått dette til å gå rundt på sikt, ville jeg helt klart valgt å prøve å finne et enda billigere sted å bo, så lenge det var i overkommelig avstand til arbeidsplassen.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg har også lyst på nye gardiner.

Millact: Hvor lang tid tror du at t-banen tar fra Grorud eller Holmlia til sentrum? Hvor tror du at folk på Grorud eller Holmlia har jobb og barnehage?

Vi bodde ganske sentralt på Oppsal, og jeg hadde ikke sjans å hente og levere i barnehagen med arbeidstid fra 0800 til 1600 i sentrum. Barnehagen hadde åpningstid fra 0730 til 16.30, t-banen tok 20 minutter, så det gikk akkurat ikke. Jeg ser den, altså.

[allium]

Jeg har også bodd rett utenfor Oslo, vært alene og forsøkt å rekke barnehagetider. Jeg slengte ungen inn i det dørene åpnet og kom styrtende ett minutt før stengetid. Kollektivreising var utelukket, det var ikke rom for å vente på forsinket tog, eller for at jeg ikke rakk toget hvis ungen slo seg vrang i et par minutter.

Men nå er det jo ganske normalt å ha det trangt som nyutdannet, nyetablert, nybakt forelder. Og som aleneforsørger - jeg kjøper ikke all den maten jeg ønsker meg, jeg har ikke kjøpt møbler på årevis, verken på Ikea eller noe annet sted, jeg går aldri ut og spiser.

Når jeg ikke føler dette som noe stort problem tror jeg det mye er fordi jeg føler meg grunnleggende trygg. Jeg vet at vi klarer oss. Jeg vet også at mer penger ikke nødvendigvis betyr mer lykke, for jeg har hatt det også. Jeg tror det verste ved situasjonen som beskrives ikke er den fysiske mangelen på penger, men følelsen av ansvaret, å være alene om det, kombinert med pengemangelen.

[Harriet Vane]

Toget, Apan, selvsagt.

Vår barnehage i Oslo var oppe fra 0700 til 1630, skulle vel være rom for å hente og levere med en arbeidsdag i mellom der, men alle har vel ikke like greie åpningstider.

[teamor]

Sånn for å diskutere denne saken konkret - hvis hun jobber/får seg jobb som forsker innenfor noe som er knyttet til Universitetet i Oslo, kan hun søke bhgplass i de ansattes barnehage på Blindern. Da rekker hun å bo i suburbia og har ungen i nærheten av seg hvis det skulle skje noe i løpet av en dag, men bakdelen er jo selvsagt at ungen må være med på t-banereisen hver dag. Selve bhgdagene blir likevel kortere enn de fleste alternativer.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av teamor, her.

Sånn for å diskutere denne saken konkret - hvis hun jobber/får seg jobb som forsker innenfor noe som er knyttet til Universitetet i Oslo, kan hun søke bhgplass i de ansattes barnehage på Blindern. Da rekker hun å bo i suburbia og har ungen i nærheten av seg hvis det skulle skje noe i løpet av en dag, men bakdelen er jo selvsagt at ungen må være med på t-banereisen hver dag. Selve bhgdagene blir likevel kortere enn de fleste alternativer.

Utfordringen ligger gjerne i å få seg en forskerstilling på Blindern. Det er ikke alltid like lett ...

[Harriet Vane]

Jeg har veldig gode erfaringer med å ha barnehageplass ved en av foreldrenes arbeidsplass. Det forkorter jo barnehagedagen også og med bare ett barn kan man jo ha det ganske hyggelig mens man tar bussen eller banen hjem.

[teamor]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Utfordringen ligger gjerne i å få seg en forskerstilling på Blindern. Det er ikke alltid like lett ...

Pøh, det må vel la seg ordne..

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Vår barnehage i Oslo var oppe fra 0700 til 1630, skulle vel være rom for å hente og levere med en arbeidsdag i mellom der, men alle har vel ikke like greie åpningstider.

Tre kvarter fra barnehagen og helt frem til jobb - det er mange som bruker mer enn det. Elller akkurat det, slik at et minutts forsinkelse eller to velter hele dagen.

[Muad'Dib]

Opprinnelig lagt inn av teamor, her.

Pøh, det må vel la seg ordne..

350.000 svarer så vidt jeg husker circa til lønnen for en nybegynnerstipendiat uten yrkeserfaring (lønnstrinn 45), og i så fall er hun allerede i løype. Det ville også forklare hvorfor hun takket ja "i gledesrus".

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Muad'Dib, her.

350.000 svarer så vidt jeg husker circa til lønnen for en nybegynnerstipendiat uten yrkeserfaring (lønnstrinn 45), og i så fall er hun allerede i løype. Det ville også forklare hvorfor hun takket ja "i gledesrus".

Ikke har man noe særlig forhandlingsrom heller.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Muad'Dib, her.

350.000 svarer så vidt jeg husker circa til lønnen for en nybegynnerstipendiat uten yrkeserfaring (lønnstrinn 45), og i så fall er hun allerede i løype. Det ville også forklare hvorfor hun takket ja "i gledesrus".

Det virker ikke helt utenkelig. Og hvis det er situasjonen, kan hun i alle fall trøste seg med at det er en høyst midlertidig tilstand, selv om det er kjipt mens det står på.

[teamor]

Hun har kommentert selv - i kommentarfeltet:

Sitat:

Takk for interessen.

Jeg er fullstendig klar over at det er flere som har lavere inntekt enn meg og som også er alene om utgifter, jeg tror virkelig ikke at jeg er alene om å ha dårlig råd i velstandslandet vårt.

Jeg vet at 350 000 i året høres greit ut, men jeg har også studielån som jeg betaler 55 000 på i året, samt at jeg måtte ta ubetalt 'ferie' fordi jeg ikke hadde barnevakt i sommer. Da mistet jeg nesten en måneds inntekt, som var nok til å sette meg kraftig tilbake. Før sommeren klarte vi oss egentlig greit.

Til TLG: Meningen var ikke å stå fram som en uten muligheter. Jeg er dr.grads-student og har mange muligheter foran meg! Men saken er at mange kan havne i en vanskelig situasjon, uansett bakgrunn. Jeg kunne valgt å bo utenfor byen, avsluttet studiene og fått meg en bedre betalt jobb. Men det begrenser også mulighetene for framtiden, og jeg har valgt å tenke langsiktig.

Jeg foreslår at dere leser den fulle artikkelen på klikk.no, da denne er litt oppstykket.

[Teofelia]

Jeg synes hun virker reflektert og fornuftig, og jeg synes det er veldig synd at avisen har stilt henne i et så ugunstig lys som de gjør i den artikkelen (ved å putte henne i "fattigbås").

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg synes hun virker reflektert og fornuftig, og jeg synes det er veldig synd at avisen har stilt henne i et så ugunstig lys som de gjør i den artikkelen (ved å putte henne i "fattigbås").

[Appelsin]

Jeg synes det blir litt spesielt å gå ut på denne måten.
Det å velge å være stipendiat i flere år er selvfølgelig noe som vil gi gevinst på sikt, men for mange med familie og barn er det et ganske radikalt valg ettersom lønna er som den er.

Vi var fullstendig klar over at vi kom til å få det kjipt økonomisk når mannen var doktorgraddstipendiat (for øvrig med 80000 mindre i årslønn enn denne dama har), og jeg valgte 80% lønn av turnuslegelønn i permisjonstida. Men det var jo valg vi tok og visste konsekvensene av.
En god venn av meg har akkurat satt doktorgradsønsket sitt på vent, nettopp fordi han har blitt alene med et lite barn. Han har lang utdannelse og stort inntektspotensiale i riktig jobb. Vi har flere venner med samme utdannelse som oss som driver og regner på om de kan "koste på seg" en doktorgrad.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg synes hun virker reflektert og fornuftig, og jeg synes det er veldig synd at avisen har stilt henne i et så ugunstig lys som de gjør i den artikkelen (ved å putte henne i "fattigbås").

Helt enig. Hun sier jo ingen steder at hun forventer at samfunnet skal bidra mer, det eneste hun sier er jo at det er traurig å ha dårlig råd.

Og det synes jeg faktisk må være lov i seg selv å sette søkelys på (jeg synes jo at journalisten har hatt litt feil fokus), dette at folk rundt en, ressurssterke folk kan være i perioder hvor det er litt for lite penger, og at vi må prøve å bremse opp for forbruksspiralen og heller leve litt mer nøysomt.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Og det synes jeg faktisk må være lov i seg selv å sette søkelys på (jeg synes jo at journalisten har hatt litt feil fokus), dette at folk rundt en, ressurssterke folk kan være i perioder hvor det er litt for lite penger, og at vi må prøve å bremse opp for forbruksspiralen og heller leve litt mer nøysomt.

Ikke sant?

Det blir jo helt galt om det skal virke som om normalen er å alltid ha masse penger, kunne kjøpe alt og aldri spare på noe eller prioritere det minste.

Tvert om, så burde jo sparing, prioritering, budsjett og tæring etter næring være et ideal. Da hadde det kanskje blitt litt mindre luksusfelle og opplevelse av relativ fattigdom også. Det som går igjen i luksusfellen er jo at de som er med opplever at alle andre kjøper ditt eller gjør datt. De ser kanskje ikke at folk prioriterer og at det er A om har flatskjerm, mens B har ny bil, C har kule klær og D er masse på ferie. De ser at "alle" har flatskjerm, ny bil, kule klær og er masse på ferie. Da opplever man seg som fattig i forhold, og så er det noen som prøver å følge opp, skammer seg over å ikke kunne gjøre alt, lukker øynene og drar kortet.

Også tror jeg ikke man skal være så redd for å være åpen med ungene om økonomi. det virker som om mange for det første ikke vil nekte ungene noe og vil at ungene skal ha alt og få alt. For det andre virker det som om man er redd for å bekymre barna og heller vil lulle barna inn i en idé om at penger ikke er en greie.

Jeg sier til eldste (de andre er for små) at nei, denne måneden blir det ingen klær, eller nå må vi prioritere X fremfor Y, eller at hun må være forsiktig med tingen, for vi har ikke penger til ny.