Å være fattig i Norge

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Og det synes jeg faktisk må være lov i seg selv å sette søkelys på (jeg synes jo at journalisten har hatt litt feil fokus), dette at folk rundt en, ressurssterke folk kan være i perioder hvor det er litt for lite penger, og at vi må prøve å bremse opp for forbruksspiralen og heller leve litt mer nøysomt.

Ikke sant?

Det blir jo helt galt om det skal virke som om normalen er å alltid ha masse penger, kunne kjøpe alt og aldri spare på noe eller prioritere det minste.

Tvert om, så burde jo sparing, prioritering, budsjett og tæring etter næring være et ideal. Da hadde det kanskje blitt litt mindre luksusfelle og opplevelse av relativ fattigdom også. Det som går igjen i luksusfellen er jo at de som er med opplever at alle andre kjøper ditt eller gjør datt. De ser kanskje ikke at folk prioriterer og at det er A om har flatskjerm, mens B har ny bil, C har kule klær og D er masse på ferie. De ser at "alle" har flatskjerm, ny bil, kule klær og er masse på ferie. Da opplever man seg som fattig i forhold, og så er det noen som prøver å følge opp, skammer seg over å ikke kunne gjøre alt, lukker øynene og drar kortet.

Også tror jeg ikke man skal være så redd for å være åpen med ungene om økonomi. det virker som om mange for det første ikke vil nekte ungene noe og vil at ungene skal ha alt og få alt. For det andre virker det som om man er redd for å bekymre barna og heller vil lulle barna inn i en idé om at penger ikke er en greie.

Jeg sier til eldste (de andre er for små) at nei, denne måneden blir det ingen klær, eller nå må vi prioritere X fremfor Y, eller at hun må være forsiktig med tingen, for vi har ikke penger til ny.