Om kjæresten din hadde vært med i en alvorlig ulykke ...

[ming]

Dette har jeg og mannen diskutert tidligere. (Han jobber med hodeskadde) Min konklusjon er som Fadese og M^2 sin - det kommer an på hvorvidt personlighet, tilstedeværelse, hukommelse og temperament hadde endret seg vesentlig eller ikke. Jeg hadde taklet talevansker og dårlig balanse utmerket. Mens behov for daglig pleie sikkert hadde satt meg på en større prøve, uten at jeg automatisk ville flyttet av den grunn. Det verste hadde nok vært aggresiv atferd. Jeg tror faktisk dette svaret ville vært det samme da vi hadde vært sammen i to år også. Da jobbet jeg på en boenhet for unge voksne med ulike skader og syndromer, og jeg syntes det var så grusomt vondt å høre om ektefeller som tok ut separasjon. De såre hulkene fra en slagrammet 35-åring som får høre at ektefellen vil gå videre i livet uten den belastningen kona er, husker jeg enda. Men jeg må samtidig si at jeg fullt ut forstår at folk gjør sånne valg, og at jeg på ingen måte kan garantere at jeg hadde taklet like mye som jeg nå tror.

[Bomull]

Umulig å svare på. Det kommer helt an på livssituasjon, alder og tyngden i forholdet - og det blir noe man rett og slett ikke kan ta standpunkt til før man befinner seg i akkurat en slik problemstilling!

[Tøtto]

En jeg kjenner var sammen med en som var utsatt for en ulykke. Han forandret personlighet fullstendig etterpå, og var langt i fra den gode, snille mannen som før. I et sånt tilfelle forstår jeg veldig godt at det blir slutt.

[Lucifer]

Som flere andre sier blir det en vanskelig situasjon som kreber at man er i den. Jeg hadde IKKE orket å bli i et forhold der jeg ikke fikk noe som helst igjen, men om han hadde vært noenlunde oppegående i hodet hadde jeg muligens blitt. Men jeg hadde nok også ønket barn i fremtiden og det hadde også blitt noe jeg tenkte på. Kunne han få barn? hadde vært en ting som også hadde vært viktig for meg.

[Dronningen]

Om han hadde blitt hjerneskadd, så tror jeg det ville utviklet seg til mer vennskap enn et kjæresteforhold.
Hvis ikke så hadde vi kunne løst mye sammen. Men personlighet, holdning, et.c. kan jo endres.

Da jeg og mannen hadde vært sammen i 2 år hadde vi bodd sammen i 1,5 år og vært forlova like lenge.

[Pappalille]

Om jeg fremdeles elsket den mannen han ble etter ulykken, ja da hadde jeg blitt. Om stress, vanskeligheter og for eksempel personlighetsforandringer hadde sørget for at kjærligheten tok slutt, vel, da er det slutt da.

Skadene i seg selv ville aldri vært det som tippet meg ut av døra.

[Silence]

Det er vanskelig å svare på. Som mange påpeker her, så er det vel ikke på grunn av skaden man ville gått, men på grunn av at skaden(e) ofte fører til at personen forandrer seg.

[Odelia]

Det kan jeg egentlig ikke si sikkert før jeg evt hadde stått oppi situasjonen, men mine første tanker er at jeg nok hadde blitt de første årene/den første tiden. Alt etter hvor alvorlig tilstanden hans hadde vært, og hvorvidt det var håp om rehabilitering hadde jeg (slik jeg tenker nå) blitt værende dersom han kunne få et relativt greit liv om enn ikke så aktivt. På den andre siden hadde jeg nok dratt dersom det ikke var håp om noe særlig kommunikasjon. For min del er et seksuelt samliv såpass viktig at dersom dette ikke hadde noen forutsetninger for å ville fungere så hadde det definitivt vært en avgjørende faktor..

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Odelia, her.

På den andre siden hadde jeg nok dratt dersom det ikke var håp om noe særlig kommunikasjon.

Siden jeg har tatt studier i to år nå i alternative kommunikasjonsformer for mennesker som mangler talespråk (ASK-studier på hive), er involvert i frivillig arbeide med folk som ikke har talespråk, og har en sønn som bruker talemaskin, synes jeg det er interessant at det virker som flere mener kommunikasjon er synonymt med talespråk. Det er det ikke, nødvendigvis! Verden går utrolig fort framover på den fronten nå, og det finnes kommunikasjonshjelpemidler som man kan bruke selv om man bare har kontroll over øyemusklene (!).
Riktignok går det saktere enn talespråk, men mangel på talespråk er ikke den store hindringen for kommunikasjon lengre som det var. (tenk Stephen Hawking, eller døvespråk for den sakens skyld)

[Mrs. Longbottom]

hvis jeg var 19 år og hadde vært sammen i to år, så tror jeg ikke det. Med mannen min nå, ingen tvil.

[Jinx]

Ja jeg hadde fortsatt å være sammen med han.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Om jeg tenker ung og barnløs, så tror jeg ikke at jeg hadde klart å gjennomføre et samliv over lengre tid (uvisst, følelsene kan man jo ikke slå av på tross av store ulykker - det vekker kanskje følelsene enda mer til liv også?)

Har det vært mannen min - som jeg har barn med, så har saken vært en helt annen.

Enig med denne. Som ung og barnløs hadde jeg vel sett det litt an først kanskje.

[Odelia]

Jeg er kjent med kommunikasjonshjelpemidler så som RollTalk, ect gjennom jobb, men jeg skal være ærlig å si at dersom dette var den eneste kommunikasjonsmetoden "kjæresten" hadde greid å nytte hadde jeg nok ikke blitt værende Når det er sagt mener jeg, med kommunikasjon, kroppsspråk, blikkontakt, berøring, ect i tillegg til talende/skrivende språk. Dersom det ikke var håp om noe særlig kommunikasjon via noen av de nevnte metodene hadde jeg ikke, slik jeg ser det nå, hatt noe utbytte av forholdet og dermed hadde jeg valgt å avbryte det.

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Siden jeg har tatt studier i to år nå i alternative kommunikasjonsformer for mennesker som mangler talespråk (ASK-studier på hive), er involvert i frivillig arbeide med folk som ikke har talespråk, og har en sønn som bruker talemaskin, synes jeg det er interessant at det virker som flere mener kommunikasjon er synonymt med talespråk. Det er det ikke, nødvendigvis! Verden går utrolig fort framover på den fronten nå, og det finnes kommunikasjonshjelpemidler som man kan bruke selv om man bare har kontroll over øyemusklene (!).
Riktignok går det saktere enn talespråk, men mangel på talespråk er ikke den store hindringen for kommunikasjon lengre som det var. (tenk Stephen Hawking, eller døvespråk for den sakens skyld)

[Joika]

Kommer helt ann på forholdet jeg hadde til han. Om det var et bunnsolid forhold, så ja, men hvis ikke så tror jeg ikke det.

Om det var jeg som var ødelagt for livet ville jeg ønsket at han fikk en annen å være kjæreste med. Og håpet han beholdt en relasjon til meg som ble mer av et vennskap kanskje.

Jeg føler meg trygg på at han føler det slik også.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Om det var jeg som var ødelagt for livet ville jeg ønsket at han fikk en annen å være kjæreste med. Og håpet han beholdt en relasjon til meg som ble mer av et vennskap kanskje.

Jeg føler meg trygg på at han føler det slik også.

Jeg tror jeg er der, jeg også.

Men jeg aner virkelig ikke. Jeg har lært at jeg virkelig ikke kan si 100% sikkert hvordan jeg ville reagert på en gitt situasjon før jeg faktisk var i den.

Hvis jeg var 20 og barnløs så ville det sannsynligvis ha vært en annen situasjon enn nå som vi har vært sammen i 17 år og har barn sammen. Men kanskje det er den type samtaler man burde ha, sånn at man var forbedredt i tilfelle noe skulle skje?

Jeg tror aldri jeg hadde sviktet som venn, og jeg tror ansvaret hadde lagt knallhardt på skuldrene mine mht å sørge for at han fikk et best mulig liv. Men om kjærestefølelsene hadde vedvart, om han ble en annen enn den jeg i utgangspunktet ble sammen med? Det kan jeg virkelig ikke svare på.

Balanse er nå en ting, men kommunikasjon er viktig. Jeg leser det som blir skrevet om alternative måter å kommunisere på, og jeg tviler ikke på at det virkelig er alternativer, men spørsmålet er om det hadde fungert godt nok.

Hvordan han taklet det hadde også hatt stor betydning for om det hadde fungert.

Men som sagt. Jeg er 100% sikker på at jeg aldri hadde sviktet som venn. Ingen kan garantere at folk holder sammen livet ut, friske eller syke, og det blir i alle fall feil om man skal holde sammen kun fordi det er sykdom i bildet. Hvis partneren endrer personlighet av andre grunner, og blir en man ikke elsker, så er det jo fair å gå. Da må det samme gjelde når partneren er syk?

Huff. Vanskelig.

[Silence]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Om det var jeg som var ødelagt for livet ville jeg ønsket at han fikk en annen å være kjæreste med.

Der sa du det.

[Susse]

Jeg hadde nok forsøkt,men vet virkelig ikke om jeg hadde taklet det som ung og barnløs
Nå derimot hadde jeg selvsakt stått i det !

[Nora H]

Huff, stakkars fyr, men svaret er nei. Kan ikke ofre egen lykke for andre.