Lesesirkel: Jeffrey Eugenides: The Marriage Plot. Diskusjonstråd

[Pøblis]

En annen ting jeg virkelig likte i boken er når Madeleine drar på seminar og treffer andre med samme faginteresser som hun selv har, og hvordan hun koser seg med fagprat i dagevis og får ny inspirasjon og ny tro på at det hun interesserer seg for og jobber med, faktisk kan være noe å satse på videre. Det var veldig gjennkjennbart for meg, både kvinnefellesskapet som oppstår og den nye faglige given man får av slik.

Og Candy: Hva mener du med å falle hjelpeløst under Mitchells domene?
Jeg synes forøvrig at Madeleine absolutt er den som er minst "synlig" av de tre hovedpersonene i boken. Jeg tenker at det er bevisst at hun er beskrevet slik - det er jo tydelig at hun ikke vet hvem hun er eller hva som er hennes misjon i livet enda. Også tenker jeg at det ikke er så rart at hun faller helt sammen da Leonard blir borte. Det konstante presset hun har levd under i hele samlivet med Leonard, hvor hun hele tiden har vært på vakt for hvert minste lille tegn på at sykdommen var på vei enten opp eller ned; plukket opp bitene og tatt vare på og passet på/voktet hver minste lille endring i stemningsleie når han var depressiv. Jeg synes måten hun blir virvlet med og nyter stråleglansen når han ble hypoman var både forståelig og troverdig. Jeg tenker at det er med vitende og vilje og fullt overlegg at forfatteren beskriver hvordan Leonard i hypoman fase ikke ble sett på som syk, men som brilljant.
Og siden jeg tror på det beste i menneskene, så tenker jeg at en Madeleine som gjør slike erfaringer tidlig i tjueårene, kommer til å modnes til å bli et ganske bra menneske i løpet av årene etterpå.

[Røverdatter]

Det gjør jo fysisk vondt å lese om Leonards sykdom. Jeg kjenner folk med bipolar lidelse selv og får veldig vondt på deres vegne også. Det er kanskje det jeg likte best ved boken, og som ikke egentlig har så mye med selve historien å gjøre, at den gir så godt innblikk i nettopp den sykdommen og hvor fryktelig det er å leve med den.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Leonard framstår som fryktelig usympatisk sett fra Madeleines synsvinkel (fordi han jo virkelig behandler henne veldig dårlig, og hun har et såpass usunt og lite jevnbyrdig forhold til ham), og også fra Mitchells så lenge han bare kjenner ham overflatisk og er dødelig sjalu. Men skildringen av Leonards sykdom fra hans egen synsvinkel er veldig flott, synes jeg, og viser hvor ekstremt stor plass sykdommen tar i livet hans og hvor mye det koster ham å framstå som «normal». Derfor liker jeg scenen der Mitchell og Leonard diskuterer religiøse opplevelser så godt, at Leonards sjarm er så sterk at den tar Mitchell, som jo virkelig ønsker å hate ham, fullstendig på senga. De to tingene gir Leonard mye oppreisning.

Ja, enig, Toffskij. Jeg synes det var veldig vanskelig, egentlig, å se at/hvorfor Madeleine var så forelsket i ham. (Bortsett fra at forelskelse/lidenskap ikke trenger ha en spesielt god grunn, såklart.)

Sitat:

He startet finishing Madeleine's sentences. As if her mind was too slow. As if he couldn't wait for her to gather her thoughts. He riffed on the things she said, going off on strange tangents, making puns. Whenever she told him he needed to get some sleep, he got angry and didn't call her for days. And it was during this period that Madeleine fully understood how the lover's discourse was of an extreme solitude. The solidtude was extreme because it wasn't physical. It was extreme because you felt it while in the company of the person you loved. It was extreme because it was in your head, that most solitary of places.

Dette er jo i startfasen av Leonards store sammenbrudd, og det er derfor han oppfører seg så usympatisk. Men det er interessant, synes jeg, at Madeleine ikke vet noe om det - hun vet bare at han oppfører seg dårlig, at han behandler henne respektløst, og at hun er like forelsket likevel og ikke kan gjøre noe med det, noe som gjør henne ensom og ulykkelig. Den voldsomme forelskelsen kommer ikke spesielt godt ut i boken, synes jeg. (Og i særdeleshet ikke som basis for et ekteskap.)

[Røverdatter]

Man kan jo håpe på en oppfølger siden hele handlingen var lagt til 80-tallet. Jeg vil gjerne vite litt mer om den voksne Michelle, Leonard og Mitchell.

[Toffskij]

Tross den tunge historien om Leonards sykdom og elendighet ser jeg på dette som en veldig lys og optimistisk bok, på mange måter. Alle tre kommer ut av prøvelsene som mye voksnere mennesker, og mer beredt til å takle livet, og du tror virkelig på at de kan greie det (vanskeligst blir det for Leonard, selvfølgelig).

[Røverdatter]

Jeg tror ikke fremtiden til Leonard er spesielt lys i grunnen, men man kan jo håpe.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Tross den tunge historien om Leonards sykdom og elendighet ser jeg på dette som en veldig lys og optimistisk bok, på mange måter. Alle tre kommer ut av prøvelsene som mye voksnere mennesker, og mer beredt til å takle livet, og du tror virkelig på at de kan greie det (vanskeligst blir det for Leonard, selvfølgelig).

Ja. De er veldig hyggelige folk, egentlig. De har gått gjennom en vanskelig periode, både i forhold til hverandre og ellers, men de virker som de er fine folk som har lært mye om seg selv i prosessen.

Jeg fikk veldig sansen for Mitchell og hans genuine ønske om å finne en religiøs identitet, noe som jo er vanskelig når man er så smart og belest som han er, særlig når han i tillegg er et godt menneske som raskt gjennomskuer hyklere, samtidig som han innser sin egen (relativt sunne) egoisme og vet at han ikke har anlegg for å være altfor selvoppofrende. Det er lett å le av selvopptattheten og det gymnasiale i ham, men han er jo veldig ung, og han forsøker i det minste å være ærlig overfor seg selv. (Og så synes jeg forholdet til vennen Larry er veldig fint beskrevet og hever min oppfatning av Mitchell som en fin fyr.)

[Røverdatter]

Leonard har ikke bare sykdommen og det store dilemmaet med medisinering å forholde seg til. Han har jo også den kjipe barndommen å drasse videre på. (Ble han virkelig servert avføring? Var det et "ekte" minne?) Jeg er veldig bekymret for han kjenner jeg, og særlig når han endte opp uti skogen med en teit kompis og masse marihuana. Jeg skjønner ikke at dere syns det var en lys slutt egentlig.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Leonard har ikke bare sykdommen og det store dilemmaet med medisinering å forholde seg til. Han har jo også den kjipe barndommen å drasse videre på. (Ble han virkelig servert avføring? Var det et "ekte" minne?) Jeg er veldig bekymret for han kjenner jeg, og særlig når han endte opp uti skogen med en teit kompis og masse marihuana. Jeg skjønner ikke at dere syns det var en lys slutt egentlig.

Det er ikke noen lys slutt for Leonard, nei. Han forsvinner jo ut av historien uten at vi får et siste kapittel fra ham, så vi vet ikke egentlig hvordan han har det. Det vi vet, er at han tar et slags oppgjør med seg selv, at han forteller Mitchell om sin egen religiøse opplevelse og at han går fra Madeleine fordi hun fortjener bedre.

Men jeg synes ikke det er åpenbart en dyster slutt heller. Jeg får ikke følelsen av at dette er en selvdestruktiv flukt, men at det er et forsøk på å ta ansvar for henne fordi han bryr seg om henne. Og at han drar ut i skogen med en kamerat er kanskje bedre for ham enn det meste annet han kan foreta seg akkurat nå?

[Toffskij]

Det er jo ikke en overveldende lys slutt for Leonard, men han har jo greid å komme seg ut av et destruktivt mønster han også. Det kan jo aldri ha vært bra for ham å bo hjemme hos Madeleines foreldre og bli pleid. Og han har antagelig lært en del om å ta med seg mennesker han bryr seg om inn i sykdommen sin – det kan han ikke, det er urimelig og slemt mot dem, og umulig å forholde seg til for ham selv. Om han skal klare seg, må han gjøre det alene. Som Mitchell sier: «It was possible that he might recover from his depression, in fact, given time, that was more than likely. Bankhead was a smart guy. He might get his act together. But whatever success he achieved in life wasn’t going to come easy. It would always be shadowed by his disease.»

Dette kan selvsagt være et utslag av Mitchells «chronic credulity» (), men jeg synes i hvert fall Leonard har stilt seg sånn at han har en sjanse der på slutten.

[Toffskij]

Ellers har det jo vært en hel del snakk om at The Marriage Plot er en nøkkelroman.

[Toffskij]

Jeg liker virkelig Eugenides ekstremt godt som forfatter. Jeg har lest Virgin Suicides, Middlesex og denne, og alle tre er helt strålende, og veldig forskjellige. Middlesex er nok mesterverket, siden den er så stor og sveipende og handler vel så mye om hele det amerikanske samfunnet som om hovedpersonens identitetskriser. Marriage Plot er mye mer et lite kammerspill, først og fremst om tre personer og hvordan de kan skifte retning på hverandres liv. En mye enklere og mindre roman, men fin.

[Skilpadda]

Jeg likte også hvordan den viser en del av USAs overgang fra 60-tallet til "moderne tid", i tillegg til å være et lite kammerspill.

Sitat:

You were supposed to feel bad about missing the sixties, but Madeleine didn't. She felt as if she'd been spared a lot of nonsense, that her generation, while inheriting much that was good from that decade, had a healthy distance from it as well, saving them from the whiplash of being a Maoist one minute and a suburban mother, in Beverly, Massachusetts, the next.

(Jeg har nylig tatt i bruk highlight-funksjonen på Kindle, og koser meg med å gå tilbake og gjenlese setninger jeg likte! "Paris was a museum displaying exacly itself". Noe ingen av hovedpersonene er i stand til, selvsagt. I alle fall ikke før de har blitt mer voksne.)

[Toffskij]

Ja, det er jo elementer av samfunnsspeiling i MP også, så klart, men ikke så gjennomgripende som i Middlesex.

Jeg simpelthen elsker highlightingsfunksjonen.

[Toffskij]

Det er jo en veldig morsom bok, da. Jeg lo masse.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Ja, det er jo elementer av samfunnsspeiling i MP også, så klart, men ikke så gjennomgripende som i Middlesex.

Klart. Her er det bare en veldig liten del av samfunnet, som har gjennomgått forholdsvis små endringer.

[Skilpadda]

Jeg lo også mye, og likte dessuten veldig godt Madeleines syn på litteratur.

Sitat:

Whereas Madeleine was perfectly happy with the idea of genius. She wanted a book to take her places she couldn't get to herself. She thought a writer should work harder writing a book than she did reading it.

Sitat:

How wonderful it was when one sentence followed logically from the sentence before! What exquisite guilt she felt, wickedly enjoying narrative! Madeleine felt safe with a nineteenth-century novel.

[Toffskij]

Det er jo umulig å ikke like leseren Madeleine. Der ser vi hvem hun innerst inne er, tenker jeg.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Det er jo umulig å ikke like leseren Madeleine. Der ser vi hvem hun innerst inne er, tenker jeg.

Det tror jeg også. Jfr. den første setningen i boken.

[Pøblis]

Dette er min generasjon, forresten. Om det har noen betydning, vet jeg ikke.
Men en ting som slår meg med Madeleine, er at hun stiller seg selv litt i skyggen av disse to flinke gutta - de er brilliante, og driver med mer høyverdige ting, som filosofi og biologi og sånn, mens hun liksom bare pusler med denne viktorianske litteraturen sin - og litt skamfullt innrømmer at hun er en sucker for narrativer. Det er derfor jeg liker så godt at hun reiser på konferanse og treffer andre med samme interessefelt, slik at hun virkelig kan hive seg inn i faget sitt sammen med medsammensvorne uten å føle at hennes akademiske interesser er mindre verdt enn de andres. Hun prioriterer jo Leonards karriere fremfor sin egen når hun blir med ham til Cape Cod - hun pusler bare litt med faget sitt innimellom all tilretteleggingen rundt Leonard.

(Beklager hvis dette er litt usammenhengende - jeg gjør et par ting samtidig her...)