Hvordan tåler/takler du smerte?

Jeg fikser ikke tannlegesmertegreier i det hele tatt. Det spiller ingen rolle om det er mye eller lite vondt - jeg synes det er helt grusomt. Annen smerte er greit nok. Jeg levde i lang tid med kronisk hodepine som jeg oppdaget da jeg en dag fikk en pille med dop for å knekke et migreneanfall - og endte som et levende spørsmålstegn idet det gikk opp for meg at jeg var smertefri - samtidig som jeg skjønte at jeg hadde gått med en god del smerter over så lang tid at jeg hadde sluttet å tenke over det.

[Maverick]

Si det. Jeg er flink til å ignorere smerte.

[Tilde]

Jeg tror jeg har høy smerteterskel.
Har født 3 barn uten noen form for smertestillende.
Har aldri hatt hull i tennene, så hvordan jeg hadde taklet å bore i tennene vet jeg ikke.
Men, innrømmer glatt at nå når jeg blokket en åre inn til hjertet, og satte stent inn, synes jeg det var j..... vondt. Lå bare å tenkte: "Du har født 3 barn utem smertestillende, du tåler dette!" Men vondt var det. Jeg aner jo ikke hvordan andre synes disse smertene er, og det er derfor vanskelig å vite om jeg tålte det godt, eller synes det var ekstra vondt??

[Retz]

Jeg tror jeg har moderat smertegrense og høy tålegrense. Altså, jeg kjenner at ting gjør vondt, men tenker so what. Og det skal en del til før jeg synes ting gjør veldig vondt, verken fødsler eller giktsmerter kvalifiserer. Mitt problem er mer å vurdere når jeg skal la smertefulle kroppsdeler være i fred, og når jeg kan gi blaffen, f.eks om jeg kan løpe ved aktiv betennelse i knærne.

[Anne C]

Den "nye" smerten jeg har i hælen min takler jeg egentlig ganske dårlig. Men hvis dette er noe jeg må leve med, så blir vel det som med migrena. Bortsett fra at foten må jeg jo gå på uansett hvor vondt det er.

[Filifjonka]

Jeg har hatt en god del langvarige og vedvarende smertetilstander som prolaps i ryggen og nakke/skuldersmerter. I tillegg har jeg migrene som jeg har gått rundt med i årevis og trodd ikke var migrene (siden jeg sjelden kaster opp), så jeg er vant til å fungere med et visst nivå av smerter. Det betyr ikke at ikke det sliter i lengden.

Fødsler var forresten en helt sjokkartet smertefull opplevelse. Jeg hadde ikke forestilt meg at de åpningsriene skulle være så tøffe som de var. Jeg har aldri hatt noe særlig menstruasjonssmerter, så å sammenligne med det virker helt absurd på meg. Ville heller sammenlignet med å sage av seg et bein, men det har jeg forsåvidt ikke heller prøvd.

[mamaria]

Jeg tror egentlig jeg er ganske pysete.
Jeg tåler greit forventet smerte, hos tannlegen lærte jeg meg som liten en slags "ut av kroppen" flukt, og tyr til den om det blir vondt. Bruker kun bedøvelse på hull som er forventet å gjøre en del vondt å fikse. Og ved trekking selvfølgelig.
Jeg har lært meg til å tåle vanlige sprøyter, men synes veneflon er vond å sette.
Mildere smerte som f.eks muskelsmerter, hodepine eller menssmerter gjør meg irritabel, men jeg tar sjeldent noe for det.
Sparker jeg derimot borti en dørterskel for eksempel kan jeg reagere med sinne, og skrike ut eller slå til noe.

Har hatt epidural ved to av tre fødsler, men synes de var vonde alle sammen. Regner med å overleve uten smertestillende den fødselen jeg venter på nå. Såvidt, antakelig.

Konklusjonen er vel at jeg reagerer ulikt på ulik smerte.

[Stine-mor]

Se bort i fra tannlege-påførte-ubehag, så takler jeg smerter veldig godt. Smerteterskelen er høy, har jeg fått høre fra flere hold. (Alt fra jordmødre til fysio og kirurgen som opererte skulderen min.)

Men det betyr ikke at behovet for å sutre etter litt medfølelse ikke er til stede enkelte ganger.

[Ivrig]

Opprinnelig lagt inn av Stine-mor, her.

Men det betyr ikke at behovet for å sutre etter litt medfølelse ikke er til stede enkelte ganger.

Veldig sant

Jeg har født uten smertestillende. Jeg vil ikke si det var sammenlignbart med menssmerter, nei. Medmindre det finnes sånne menssmerter, og gjør det det så finnes det ihvertfall ikke rettferdighet i verden.

[kharadra]

.....

[Anne C]

Jeg synes fødselen uten smertestillende var mindre vond enn den med. Men det sier jo ikke noe om noen ting det heller.

[shute]

Vet ikke, egentlig. Det er jo så vanskelig å si noe om hvordan andre ville opplevd de smertene jeg opplever, sånn objektivt. Et par leger og fysioterapeuter påstår jeg håndterer smerte uvanlig bra, men samtidig invalidiseres jeg av å ha mensen - hvilket de fleste jo ikke gjør.

[Nessie]

Jeg husker forøvrig håndballtreneren min stå på sidelinjen og rope "smerte er gøy!!!" da vi trente.

[Candy Darling]

Vel. Jeg har nok både lav terskel og lav tålegrense. Det vil si at jeg småsutrer over alt som gjør småvondt. Å lide i stillhet er liksom ikke min greie.

[Polyanna]

Og de menssmertene jeg hadde som tenåring var, ganske objektivt sett, tror jeg, verre enn det min andre fødsel var på noe tidspunkt.

[Candy Darling]

Men det skal ekstremt mye til for at jeg gir meg, da. Jeg blir ikke sykmeldt for disse au-ene mine, liksom. Så lenge jeg får sutre litt, går det bra.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Men det skal ekstremt mye til for at jeg gir meg, da. Jeg blir ikke sykmeldt for disse au-ene mine, liksom. Så lenge jeg får sutre litt, går det bra.

Der har du meg også! Det har ikke skjedd at jeg har tenkt: "nå orker jeg ikke mer", tror jeg, hverken under fødsler, ekstreme tannpiner, etter mandeloperasjon, eller menssmerter som jeg både kastet opp og besvimte av. Og jeg står stort sett på gjennom det meste. Men jeg har jo generelt et stort formidlingsbehov, så jeg må få fortelle at jeg har det kjipt. For meg øker det tåleevnen betraktelig.

[Candy Darling]

Og det var ikke et stikk til de som sykmeldes av ordentlige grunner, for å presisere det, det var kun et selvsleivspark.

[Sure Eplet]

Morosmerter tåler jeg godt

Dummesmerter tåler jeg utrolig dårlig, ikke av smertene i seg selv men av å bli "hemmet" i alt. Bekkenskrangling for eksempel - en ting er at det var vondt, vondter er jo ikke farlig. Men jeg fikk jo ikke gjort noen ting! Sitte på rompa og bompe ned trappa som en unge, halte og vralte rundt omkring, ikke bøye seg, ikke sitte sånn, ikke stå sånn ... jeg holdt på å bli sprø. Jeg har stor respekt for folk som klarer å leve med smerter.