Året etter fødselspermisjonen

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Og allikevel mener du at det ikke er et reellt problem?

Jeg mener at man må planlegge annerledes, legge opp livet mer etter slik livet endrer seg, senke ambisjonene, revurdere karriereambisjoner osv.

Men det er så klart ikke gjort på 1,2,3.

Klarer man ikke det sitter man der midt i "tidsklemma".

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

"Tidsklemma" er et oppkonstruert begrep og en dårlig unnskyldning.

Jeg er forsåvidt enig med deg i at "tidsklemme" er et dårlig begrep, og på mange måter en dårlig unnskyldning for mange. Det blir litt ansvarsfraskrivelse, som om det er en situasjon man selv er helt uforskyldt i, og ikke kan gjøre noe med, noe som mer eller mindre bare har rammet en helt tilfeldig.

Når det er sagt er jeg av dem som innrømmer at dagene går i ett. Jeg er sliten og nedkjørt. Med til dels mye sykdom både på meg selv og ungene (og mannen) så føles det mange ganger som om vi kjører helt på kanten av stupet, og det skal så lite til for å kjøre oss utfor kanten.

At vi er slitne har ikke noe med våre holdninger til noe som helst å gjøre. Ikke prøver vi å være spesielt "flinke" heller. Vi prøver bare å få ting til å gå rundt, og det får vi til. Men det er da ikke uten anstrengelse.

Jeg er som sagt enig i at begrepet tidsklemme er dumt, og jeg bruker det ikke selv. Men det er reelt og ikke spesielt sjelden at småbarnsforeldre er slitne i perioder. Jeg er sikker på at vi ikke er de eneste som opplever hverdagen som en sammenhengende runddans.

Ikke har vi virret som hodeløse høner og deltatt på babysang, ikke har vi hatt urealistiske forventninger til at alt skulle være som før vi fikk barn, og ikke har jeg vært et spesielt stort nek og nektet å dele på husarbeid og barnestell med pappan heller. Likevel er jeg altså sliten, for dagene går i ett. Sånn er det kanskje å ha små barn, vil noen si, og ja, det ser jeg ikke bort i fra. Likevel er jeg sliten.

[mammami]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

"Tidsklemma" er et oppkonstruert begrep og en dårlig unnskyldning.

Det mente jeg også, for en stund siden.

Men med tre barn og begge3 foreldre i relativt krevende jobber har jeg begynt å skjønne hva som ligger i begrepet. Forleøpig har jeg bestemt meg for å leve med den lille klemma vi har - selv om den selvfølgelig hadde vært løst temmelig effektivt med en bitteliten au pair i huset.

[Garbella]

Bekkenet mitt gjorde at jeg kun holdt noen måneder før det datt fullstendig sammen og jeg har nå brukt 1 1/2 år for å bygge meg opp igjen til å jobbe 65%.

Kombinasjonen full jobb og å være alene med to små gikk på helsa løs og det fungerte overhode ikke.

[Polyanna]

Jeg har ikke vært syk eller sykmeldt etter tilbakekomst, nei. Men jeg har gått tilbake med ammefri i en periode, det hjelper jo.

Første gangen begynte jeg i en ny jobb som var mye mindre krevende enn den jeg hadde før jeg fikk barn. Jeg syns jo jeg levde DEN luksustilværelsen som hadde hentet i barnehagen, laget middag, spist, lekt og kost og stelt og lest og sunget og lagt barn, dratt på trening og trent spinning, og likevel var ikke klokka 9 engang! Det var den tiden jeg gjerne dro hjem fra jobb før barn. På en god dag....

Andre gangen syns jeg det var vanskelig å komme skikkelig i gang etter permisjonen. På den ene siden hadde det skjedd masse mens jeg var borte, og som jeg liksom ikke hadde fått med meg helt, og noen ting var helt som før. Men da jeg begynte i ny jobb kom piffen tilbake.

[Fadese]

Jeg syntes det var pyton å begynne på jobb igjen, men årsaken må tilskrives et håpløst arbeidssted og ikke min helse/livet som småbarnsmamma. Jeg var ikke sykmeldt, men hadde noen sykedager, ja. Sykefraværet skyldtes særlig hodesmerter og legen satte disse i sammenheng med arbeidssituasjonen min.

Jeg ser ikke for meg at dette kommer til å bli et problem i min nåværende jobb, tvert imot, jeg tror det kommer til å bli godt å begynne å jobbe igjen.

[Polyanna]

Jeg syns ikke "tidsklemma" er oppkonstruert. Men den er faktisk til dels et valg. Et valg vi blir pådyttet av en forventning om at det skal gå så finfint med dobbel karriere og et aktivt sosialt liv tross små barn.Gjerne kombinert med oppussingsprosjekter. Det er klart det blir travelt når to mennesker jobber godt og vel 100% og man har flere små barn! (Sikter IKKE til noen spesielle nå - dette ser jeg hos mange rundt meg).

Jeg hørte et eller annet sted at det er typisk at det er de aller minste barna som har de lengste barnehagedagene. Etter hvert som barna blir eldre finner foreldrene bedre løsninger, kutter ut mer overtidsjobbing, får trumfet seg til mer fleksible arbeidstidsordninger, skaffer seg vaskehjelp, får hjemmekontor, bytter jobb. Jeg tror det handler litt om å få hodet nok over vannet til at man får overskudd til å i det hele tatt vurdere andre løsninger. Til å innse at Oi! Jeg må faktisk gjøre noen endringer! Jeg må lære å si nei! For en del småbarnsfedre handler det om å innse at disse 3-4-5 årene må rett og slett karrieren gå litt langsommere. For en del mammaer betyr det å bli mindre "flink pike" og senke ambisjonene om å klare alt.

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Men den er faktisk til dels et valg. Et valg vi blir pådyttet av en forventning om at det skal gå så finfint med dobbel karriere og et aktivt sosialt liv tross små barn.Gjerne kombinert med oppussingsprosjekter. Det er klart det blir travelt når to mennesker jobber godt og vel 100% og man har flere små barn! (Sikter IKKE til noen spesielle nå - dette ser jeg hos mange rundt meg).

Jeg hørte et eller annet sted at det er typisk at det er de aller minste barna som har de lengste barnehagedagene. Etter hvert som barna blir eldre finner foreldrene bedre løsninger, kutter ut mer overtidsjobbing, får trumfet seg til mer fleksible arbeidstidsordninger, skaffer seg vaskehjelp, får hjemmekontor, bytter jobb. Jeg tror det handler litt om å få hodet nok over vannet til at man får overskudd til å i det hele tatt vurdere andre løsninger. Til å innse at Oi! Jeg må faktisk gjøre noen endringer! Jeg må lære å si nei! For en del småbarnsfedre handler det om å innse at disse 3-4-5 årene må rett og slett karrieren gå litt langsommere. For en del mammaer betyr det å bli mindre "flink pike" og senke ambisjonene om å klare alt.

[Kate]

Jeg var hjemme et år ekstra pga alvorlig sykt barn.

[Nessie]

Jeg ble sykmeldt ganske kort tid etter at permisjonen var over.. Men det har i hovedsak ikke konkret med det at jeg hadde fått barn egentlig.

Det var et helseproblem (er et problem ) som jeg hadde slitt med både før graviditet, under graviditet og etterpå

Men klart at hverdagen MED barn gjorde at jobblivet ble ekstra tøft. For det ble mindre tid til meg.

Tidsklemma er nok et begrep som har oppstått litt. Og mange bruker det. Så klart handler det om prioriteringer i livet sitt, og så klart må man se på hva man kan endre for å forandre på livet som gjør at man ikke havner dypt nedi denne tidsklemma.
Men det er uansett ikke enkelt. Og det er jo en gang sånn at vi ønsker å opprettholde det livet vi har, både mht hus, jobb og privatliv. Det er vanskelig å endre/gi avkall på slike ting.

[Nessie]

Ja, det er det jeg mener også. Tidsklemma er nok reell, men samtidig så er det bare en selv som kan ta valg for å få den bort.. Livet handler stort sett om prioriteringer. Og mange av de er vanskelige å ta

[Dixie Diner]

Sykemelding er en ting, men jeg tror mange vegrer seg for å gå tilbake på jobb fordi de da må forlate barnet over flere timer daglig. Jeg orket ikke engang tanken, så jeg (som jobbet fulltid og elsket jobben før jeg ble mamma) vurderte å være hjemme i flere år med vesla, men endte opp me då redusere stillingen min helt ned til 30 % og motta kontantstøtten.

[Olympia]

Jeg er fryktelig laidback, og har aldri hatt et utpreget ønske om å være "flink pike", perfekt husmor eller ha diverse verv, hobbyer eller andre sosiale ting som jeg MÅ følge opp. Ergo har jeg aldri gått på noen smell etter jeg var ferdig med permisjonen. Jeg er sikker på at det ikke skjer denne gangen heller.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Sykemelding er en ting, men jeg tror mange vegrer seg for å gå tilbake på jobb fordi de da må forlate barnet over flere timer daglig. Jeg orket ikke engang tanken, så jeg (som jobbet fulltid og elsket jobben før jeg ble mamma) vurderte å være hjemme i flere år med vesla, men endte opp me då redusere stillingen min helt ned til 30 % og motta kontantstøtten.

Klart noen har det sånn og. Men fåtallet blir nok syke av det.
Mitt problem har aldri ligget der. Særlig når jeg ser hvor aktiv og krevende Hannah er, og hvor mye hun kjeder seg når bare vi to er hjemme
Og hvor mye hun ELSKER å være med andre barn i barnehagen. Heldigvis.

Det at vi har en fridag sammen i uka er nesten mest for min egen del..

[bønna]

Jeg var på forhånd forberedt på at den vanskeligste tida ville være når begge begynte å full jobb igjen, og med første barn i barnehage.
Men bestemte meg for å jobbe 100 %, og ikke redusert, for å se hvordan det gikk. Etter et halvt år ville jeg søke om 80 % stilling. Men så ble jeg gravid, og da lot jeg være. Når vi har to små, så vil jeg søke om mer redusert stilling enn det jeg tenkte med et barn, vil jobbe 50-60 %. Regner med at det lar seg gjøre, man har vel rett på redusert stilling mens barna er små.

Gleder meg til å få litt bedre tid, tror livet vil bli altfor stressende med 2 små og 2 fulle jobber, pluss jobbveien. Er virkelig inponert over de som klarer det.

[GinaK]

Jeg har ikke vært syk etter noen av permisjonene men fikk redusert stilling til 90% da jeg begynte etter permisjonen med 1.mann. Jobber fortsatt 90% og det trenger jeg nå siden jeg har barna i to forkjellige barnehager.
Ikke at det hjelper så voldsomt på tid til husarbeid men jeg har en halvtime mer på morgenen og kan gå en halvtime før og det hjelper iallefall meg veldig.
Jeg har gjort det meste med barna om morgenen, kjøring til/fra barnehage og middag så noen ganger besvimer jeg i seng klokka 21...

Kunne godt tenke meg å gå ned litt mer i stillings% fra høsten når storebror skal begynne på skolen.
Eller slutte litt før innimellom. Vi får se. Det funker greit nok nå selv om jeg kunne ønske jeg så bunnen på kleshaugen av og til... og at jeg hadde litt mer tid til meg selv - eller riktigere sagt ork til å gjøre noe/reise ut etter middag og stell av barn..
Nå er min 1,5 åring superlettvind og vherdagen blir bare lettere og lettere med de små ettervhert som de vokser til.

[Mei]

Jeg har jobbet et halvt år etter endt permisjon - og synes det er tøft. Så tøft at jeg er sykemeldt en dag i uka fra og med januar. Må legge til at jeg har en kronisk sykdom som krever at jeg trener og går til fysioterapi. Det er vanskelig å si hvor sliten jeg hadde vært om jeg hadde hatt en helt frisk kropp som ikke krevde ekstra oppfølging .

[Gaia]

Æsj, jeg kjenner jeg blir litt provosert. Tidsklemma er ikke noe som er "konstruert". Begrepet er muligens det, men det er en benevnelse på en tilstand som for mange føles høyst reell.

Jeg er ingen perfeksjonist (på ingen måte), og er egentlig ganske avslappet både hjemme og på jobb. Jeg har lært meg kunsten å ukeshandle, sette sammen middager som er raske og (temmelig) sunne, leverer sønnen min etter klokken 8 om morgenen og henter ham før klokken 16. Jeg jobber fleksitid og har en mann som har skjønt verdien av småbarnstiden og lever deretter. Men jeg kjenner også presset med jevne mellomrom. Jeg er en sosial sjel som trenger tid til venner, trenger treningstid og kjærestetid med mannen min. Noen ting kan slås sammen, men ikke alt. Og når Snupp ikke har sovet på en uke og jeg samtidig har en frist på jobben, så merker jeg at tiden ikke strekker til, at jeg er sliten og tom og trenger å hente meg inn.

For meg har det aldri vært et alternativ å være hjemmeværende, da hadde jeg nok gått på veggen temmelig raskt. Jeg kunne jobbet redusert, noe jeg gjorde en liten periode, men jeg merket at jeg nesten ble mer stresset av det. Jeg er gjerrig på tiden med Snupp, og liker ikke å avtale ting før han har lagt seg, men jeg (eller mannen) vil heller ikke at mannen og jeg skal være på farten hver for oss annenhver kveld.

Så innimellom strekker ikke tiden til, jeg får dårlig samvittighet for ting jeg burde gjort som jeg ikke rekker eller orker, eller jeg er skuffet over å ikke rekke ting jeg har lyst til. Og dette er det som er "min" tidsklemme. Når det er sagt ville jeg ikke for noe i verden byttet bort det livet jeg har nå med livet jeg hadde som barnløs. Da innfinner jeg meg heller med at jeg ikke kan rekke alt - men jeg trenger ikke like det.

[Harriet Vane]

Jeg begynte på hovedfag da Lille var 3 mnd, noe som var aldeles glitrende. Jeg ligner ganske mye på offen når det gjelder behov for egentid, tenke sammenhengende uforstyrrede tanker osv.

Tidsklemma for mor oppstår kanskje når mor har vært så nekete at hun ikke har delt arbeidet med barnet med faren mens hun var hjemme, slik at han er avstengt fra banen. Tidsklemma oppstår kanskje når man tror man kan ta det gamle livet sitt, det aktive uten barn, og bare stable barnestell, våkenetter, henting, bringing og sykedager oppå det, som en høy høy sandwich. Det går ikke bra. Tidsklemma oppstår også når man ikke har slækk, når man er en eller to i turnus, når man ikke kan dele på henting og bringing, når man ikke har avlastning, når man av økonomiske årsaker MÅ jobbe overtid osv.

Vi har vært heldige, jeg har vært student, etter at jeg fikk jobb har jeg hatt fleksitid, Kjære er i turnus og kan bytte vakter.

Vi er såpass ego, at vi har prioritert å ta skikkelig vare på oss selv gjennom trening og sosiale aktiviteter. Mange dropper slike ting etter de får barn. jeg leste et sted at mange overvetoge mødre er overvektige fordi de ikke frå seg til å prioritere egentid og trening fremfor familien. resultatet er altså overvekt, manglende trivsel, dårligere helse osv.

[Pastill]

Sønnen min er tre år og jeg kan ikke ha en fulltidsjobb. Eller jeg KAN, men det innebærer at han er i barnehagen minst 9 timer hver dag. Noe som ikke er aktuelt.
All min tidligere yrkeserfaring har vært basert på turnusarbeide, dermed så har jeg vært veldig usikker på hva jeg skulle finne på som alenemor.
Har gått løs på studier for å kunne være fleksibel. Tjener jo ikke masse på det, men jeg får jo en utdannelse og mer tid til barnet mitt.