Hvor viktig er det å presentere seg på telefon?

[Mamarazzi]

Jeg tror og mener at jeg presenterer meg åkke som. Det kan være at man ikke får tak i rette vedkommende man skal settes over (og over og over og over) til, og da er kjapt å si; Hei, det er xxx xxx som ringer igjen. Dessuten blir det litt mer "personlig".

[Myrull]

Opprinnelig lagt inn av Bille, her.

Jeg presenterer meg alltid. Det går helt automatisk fordi jeg synes det er veldig unaturlig å begynne å prate med et fremmed menneske uten å si hvem jeg er først.

Jupp.

[Harriet Vane]

Jeg presenterer meg på automatikk, så jeg kan lett ende opp med å si navnet mitt 14 ganger på en sånn sett-over-runde.

[Floksa]

Jeg får helt dilla av folk som ringer og bare sier: Jeg skal snakke med Floksemannen..

Og da skulle det bare mangle at jeg alltid presenterer meg selv når jeg ringer.
Eneste gangene jeg kan hoppe over er visst jeg faktisk ØNSkER å være anonym, uten at jeg kan komme på noen setting der det skulle være nødvendig.

[Angelique]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Man kan nok skippe det i blant, men for meg går dette helt på automatikk. (men jeg presenterer meg jo også når jeg ringer til folk som har lagra nummeret mitt på sin mobil jeg altså)

Gjør slik jeg også.
Liker at folk presenterer seg, ergo gjør jeg det selv også.

[Polyanna]

Alltid. Bortsett fra kanskje til Opplysningen.

[Agent Scully]

Hvis navnet min identifikasjon er relevant for henvendelsen så presenterer jeg meg ikke. Så hvis jeg er ute på informasjonsjakt så får ingen vite navnet mitt. Jeg vil heller oppgi hva henvendelsen gjelder først, og så eventuelt identifisere meg senere.

[Sitron]

Jeg presenterer meg alltid, for man vet aldri når man treffer på en idiot som gir deg slett service fordi du tilfeldigvis ikke sa hva du her.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Salt, her.

Men ofte er det jo relevant å presentere seg for sentralborddamer/-menn også? Har selv jobbet på sentralbord, og da spurte vi alltid etter navn når noen ringte. Det var fordi vi ikke bare satt over telefonenen med en gang, men snakket med mottageren av telefonen først og sa at den og den er på tråden og vil snakke med dem.

Den ene sjefen min (Jeg jobber på en arbeidsplass bestående av sjefer. Det er snart ikke vanlig ansatte igjen. ) Har sagt i fra at om noen ringer sentralbordet, eller noen av oss andre, og ber om å få snakke med ham, men ikke presenterer seg, skal vi si ifra om at han ikke er inne. Og det har ingenting med at han er lei av selgere å gjøre eller slikt., Han er bare en underlig skrue som vil oppdra folk. Det er en festlig særhet, syns jeg da.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg presenterer meg på automatikk, så jeg kan lett ende opp med å si navnet mitt 14 ganger på en sånn sett-over-runde.

Jeg også.

[Bloppy]

Jeg gjør som Kirsebær og Mim. Presenterer meg på ren automatikk

Kan ha noe med opplevelser som "fjortis" tror jeg. Pappa var nazi på det der. Fantes jo ikke mobiler, så man måtte ringe hustelefonen.
Jeg spurte jo alltid: "hvem er det? når han ropte og sa det var telefon til meg. Og han svarte høyt og tydelig inn i røret:"jeg vet ikke for h*n sa ikke hva h*n het!!!"

Festlig Han kunne også finne på å si at det finnes ingen som heter det her, om de spurte etter meg ved bare fornavn, og ikke med mellomnavnet. Jeg har bindestrek mellom

[Kirsebær]

På jobb hos meg hender det støtt og stadig at det ringer folk og sier "Nilsen". Og ikke noe annet.
Det er gøy. Man vet ikke om personen presenterer seg eller om han vil prate med en av de 8 (!) Nilsene som jobber i bedriften.

[Robyn]

Stort sett presenterer jeg meg alltid. Men har mer og mer sluttet i enkelte tilfeller hvor det er helt irrelevant.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Men altså.. Om jeg hadde sittet på et sentralbord hvis 90 prosent av alle inngående samtaler var av typen "kan du sette meg over til avdeling A" og hvor jeg ikke hadde noe behov for å vite navnet tror jeg at jeg hadde foretrukket at folk ikke hadde presentert seg med fullt navn (og kanskje tittel). "Hei dette er overingeniør Konstanse Marie Jakobsen Waldemarsen som ringer. Kunne du være så snill å sette meg over til sengepost 5B?"

Det er det jeg også tenker. I tillegg har jeg opplevd så mange ganger at folk ikke får med seg etternavnet mitt (det er ikke så rart, men jeg snakker vel utydelig, da ), så de må spørre om igjen og jeg må gjenta det en gang eller to, og det føles litt teit og bortkastet når de ikke har bruk for det i det hele tatt. Det er nok derfor jeg har sluttet med det i de tilfellene min identitet er irrelevant for den jeg snakker med.

Men jeg sier alltid først rolig "goddag" og snakker i fullstendige setninger og sånt, Kirsebær, jeg sier ikke bare "Nilsen".

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men jeg sier alltid først rolig "goddag" og snakker i fullstendige setninger og sånt, Kirsebær, jeg sier ikke bare "Nilsen".

Jeg hører så veldig for meg den der roooolige goddag'en og de like rolige, hele setningene etterpå.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Jeg hører så veldig for meg den der roooolige goddag'en og de like rolige, hele setningene etterpå.

Laangsomt og t-y-d-e-l-i-g.

[Candy Darling]

Jeg er som Skilpadda, jeg presenterer meg hvis det på noen måte er relevant eller hvis jeg ber om en navngitt person. I jobbsammenheng presenterer jeg meg vel alltid med navn og firma, også til sentralbord.

Men jeg bruker ikke navn til opplysningen eller rutetelefonen eller frøken Ur.

[Maz]

Jeg presenterer meg stort sett alltid (untatt opplysningen osv). I min erfaring får en bedre hjelp om en er høfflig også til de som tar telefonen.