Den som tror man er uunnværlig, ...

[Dronningen]

For å ha det bra må jeg vite at også andre kan fylle min omsorgsrolle, i alle fall så godt som det lar seg gjøre. Jeg må ha tro på at familien ville kunne finne ny lykke uten meg. Jeg er viktig for noen, det vet jeg. Falt jeg bort ville det være stor sorg og savn. Men de har mange som er glade i seg som ville bidratt til at de skulle få det best mulig. Det er godt å vite.

[Jessica]

Da jeg fikk kreft og ble satt på sidelinje spesielt i forhold til min datter som da var nesten 3 år så oppdaget jeg at jeg ikke var uunnværlig. Hun og pappaen har et veldig nært forhold fortsatt, og nå er hun snart 9 år.

Å leve livet sitt og tro at man er helt uunnværlig er noe man må innse ikke er faktum. Jeg er enig med Electronica. Det beste for våre kjære er at vi ikke er uunnværlige, men en del av et viktig nett for våre barn og pårørende. Dersom man ønsker å være uunnværlig så vil jeg påstå at det er en egostisk handling. Samtidig så må en spørre seg hvorfor det er så viktig. Er det en måte å finne meningen i livet på og føle at man er "viktig". Men er det våre barns beste?

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Det er ikke mine tanker som skinner gjennom i alle fall, jeg har aldri påstått at du har sagt det du skriver over.
Men: jeg er uenig med deg, jeg tror ikke mødre er mer uunnværelig enn fedre. Ungene klarer seg uten både mamma og pappa, men hvor bra kan diskuteres.

Det var nettopp det jeg sa da - hvor i himmelens navn mener du jeg har skrevet at mødre er mer uunnværlige enn fedre???

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av pulverheksa, her.

Jeg tror at jeg er uunnværlig, fordi jeg er elsket. Ingen vil noen gang kunne erstatte meg, og livene til de som står meg nærmest vil endre seg brutalt dersom jeg skulle forsvinne. Det finnes ikke flere av meg, jeg er unik, jeg gjør en forskjell hver dag. Min finger i vannet etterlater ringer, den etterlater spor.

Dette er jeg helt enig i.

Selvfølgelig er vi unnværlige for våre barn. Det betyr ikke at ikke andre voksne/slektninger kunne gitt dem all den omsorgen og nærheten de trenger, og det betyr ikke at de ikke kunne finne lykke i livet uten oss.
Men alle som kjenner barn som har mistet en eller begge foreldrene vet at det blir igjen et tomrom som aldri fylles. Her er det selvfølgelig relasjonen og ikke biologien som er poenget.

Pulverheksa og Zoë - takk. Dere formulerte så godt at jeg hiver meg bare på og signerer jeg.

[Mississippi]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg føler meg nok uunnværlig støtt og stadig, og er overbevist om at ting går i dass om jeg ikke ordner opp. Rasjonelt sett innser jeg vel at det handler mest om et kontrollbehov. Rasjonelt sett føler jeg meg derfor ikke uunnværlig på noen måte, emosjonelt sett føler jeg meg uunnværlig hver dag.

Denne signerer jeg.

Jeg er ikke uunnværlig for familien min, de klarer seg godt uten meg. Men savnet etter en mamma/kone/datter vil nok være tilstedei aller høyeste grad.
Jeg har ei venninne som mistet begge foreldrene sine da hun var liten. Savnet etter dem har vært, er og vil alltid være der, men hun klarer seg jo ...

[007]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det var nettopp det jeg sa da - hvor i himmelens navn mener du jeg har skrevet at mødre er mer uunnværlige enn fedre???

Jeg formulerte meg litt klønete, så det kom desverre ganske feil frem.
Det jeg mener er at jeg mener at fedre kan være like uunnværelig som mødre og at de flste barn klarer seg bra om både mor eller far faller fra.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg formulrte mg litt klønete, så det kom desverre ganske feil frem.
Det jeg menter er at jeg mener at fedre kan være like uunnværelig som mødre og at de flste barn klarer seg bra om både mor eller far faller fra.

Jeg ville ikke gå i detalj fordi vi er på åpent område.

Men mine unger har bare den ene forelderen igjen. Derfor er jeg ganske uunnværlig for dem. Ikke fordi jeg er mora men fordi jeg er den siste.

Om unger mister én forelder er det hardt, men det går jo. Om de mister den ene som er igjen er det et betydelig større problem.

Nå er jo ikke mine barns far død, men han er ikke noe jeg unner dem å ende med hvis jeg dør. Og siden jeg er det eneste som skjermer dem fra en skjebne hos far er jeg dermed relativt uunnværlig. Som jeg har sagt en del ganger nå - svaret mitt gjelder i vår spesifikke situasjon, ikke for alle i hele samfunnet.

Ellers synes jeg det at man er uunnværlig fordi man er høyt elsket er et vakkert svar som sier det jeg føler. Jeg vil jo ikke dø om det skulle skje noe med et av barna mine. Men jeg kan si med hånden på hjertet hundre prosent at de er fullstendig uunnværlige begge to.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg ville ikke gå i detalj fordi vi er på åpent område.

Men mine unger har bare den ene forelderen igjen. Derfor er jeg ganske uunnværlig for dem. Ikke fordi jeg er mora men fordi jeg er den siste.

Jeg tror nok du føler deg uunnværlig fordi din situasjon er som den er. Mine unger har også bare meg. Og da mener jeg bare meg. Selv om jeg ikke har noen som automatisk ville blitt overtagende forelder, verken biologisk forelder eller familie, så føler jeg at jeg fremdeles ikke er uunnværlig.

Skulle jeg dø, så tror jeg at jeg måtte gitt dem til en FP-er eller noe.

Kanskje vi legger forskjellig mening i ordet uunnværlig?

For meg er man uunnværlig hvis det er et stoooort problem om man blir borte. Det er med andre ord en gradvis overgang hvor man ett eller annet sted på skalaen passerer punktet for uunnværlig. Når jeg har lest det andre svarer så lurer jeg på om dere mener uunnværlig som i at jorden stopper å rotere rundt solen eller noe sånt mye større noe? For i den settingen er jo menneskeheten ikke av betydning i det hele tatt.

Er min definisjon av uunnværlig rett og slett et tegn på at jeg lever i et ganske innskrenket univers kanskje?

[Sitron]

Med uunnværlig mener jeg at de kan få det like bra med andre, over tid, som med meg, selv om jeg antar/håper at det vil være et stort savn om jeg forsvinner.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Tangerine, her.

... stikk fingeren i et fat med vann og kikk nøye på hullet du etterlater deg.

Føler du deg uunnværlig i noen som helst sammenheng?

(og hvordan skrives uunnværlig? )

Jeg føler meg uunnværelig på jobb, selv om jeg vet at det ikke er sånn. Men jeg er av typen som får helt hetta om jeg må være hjemme med sykt barn en dag, eller, gud forby, jeg skulle bli syk selv.
Tåpelig, jeg vet, men det føles nå en gang slik likevel.

Jeg føler ikke at jeg er den eneste som kunne vært mamman til Poden.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg føler meg uunnværlig i én eneste sammenheng. Det er ingen andre enn meg som kan være mammaen til gutta.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av pulverheksa, her.

Jeg tror at jeg er uunnværlig, fordi jeg er elsket. Ingen vil noen gang kunne erstatte meg, og livene til de som står meg nærmest vil endre seg brutalt dersom jeg skulle forsvinne. Det finnes ikke flere av meg, jeg er unik, jeg gjør en forskjell hver dag. Min finger i vannet etterlater ringer, den etterlater spor.

Åh! Selvsagt er det sånn. Alle burde føle dette!

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Skulle jeg dø, så tror jeg at jeg måtte gitt dem til en FP-er eller noe.

Markedsplassen, gis bort.

[Tangerine]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Markedsplassen, gis bort.

Jeg ville hatt audtion først.

Opprinnelig lagt inn av pulverheksa, her.

Jeg tror at jeg er uunnværlig, fordi jeg er elsket. Ingen vil noen gang kunne erstatte meg, og livene til de som står meg nærmest vil endre seg brutalt dersom jeg skulle forsvinne. Det finnes ikke flere av meg, jeg er unik, jeg gjør en forskjell hver dag. Min finger i vannet etterlater ringer, den etterlater spor.

Vakkert skrevet!

Selv mistet jeg et uunnværlig menneske, min mamma, da jeg var 10 år. Jeg kan med hånden på hjertet si at livet uten mamma er et liv som mangler det aller mest vesentlige. Selv føler jeg meg uunnværlig for min sønn forid jeg vet at hans liv ville blitt et sant helvete til tider uten mamma.

Til de som nå skal irettesette meg med at fedre er like viktige som mødre, ikke gjør det. I mitt tilfelle er det ikke slik, min far var og er et monster.

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Markedsplassen, gis bort.

Neida, QXL vel, høystbydende for ungene må da ha litt på konto også.

[Fruktflua]

Fingeren i vannet lager små "bølger" som forflytter seg, og de små bølgene blir aldri helt borte.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Selv mistet jeg et uunnværlig menneske, min mamma, da jeg var 10 år. Jeg kan med hånden på hjertet si at livet uten mamma er et liv som mangler det aller mest vesentlige. Selv føler jeg meg uunnværlig for min sønn forid jeg vet at hans liv ville blitt et sant helvete til tider uten mamma.

Jeg kan jo skjønne at man liker å tenke at barna ville fått det like fint hos andre, men det er nok som Skvetten skriver over her,ja. Det er også min erfaring med folk som har mistet en eller begge foreldrene som barn.

[livit]

Når det gjelder jobb så er jeg absolutt unnværlig..

Som mamma til unga mine - tja..