Fjerne karakterkrav til lærerutdanning - veien til en bedre skole?

[My]

Men altså, VGS-matte handler da ikke om regnekunnskaper, det er mer avansert enn som så. Du trenger ikke være god i trigonometri, algebra eller derivasjon for å undervise i mat og helse eller kunst og håndtverk. Er man på det nivået at man ikke kan regne om fra desiliter til liter, eller doble en oppskrift, vil man heller ikke komme igjennom lærerutdanningen. Men er enig i at det heller burde være kompetansekrav i norsk. Og det med evne til relasjonsbygging og klasseledelse trenger ikke være iboende, medfødte egenskaper (selv om det er det for noen) det er også et fag, som det burde legges stor vekt på i lærerutdanningen.

Læreryrket snakkes mye ned ja. Elever snakkes også ned, som om de er noen små djevler som kun er ute etter å ta knekken på læreren, mens lærere ikke har noen virkemidler for å få kontroll i et kaotisk klasserom. Og foreldre som klager og stiller krav, alle andre som alltid mener noe om hvordan lærere bør gjøre jobben sin, og alle de administrative oppgavene som tar så mye tid at de knapt har tid til elevene i det hele tatt, i tillegg til ressursmangel som hindrer skolen i å gjøre lovpålagte oppgaver. Det er ikke bare media, jeg kjenner mange lærere som stadig framstiller arbeidshverdagen sin slik også. Det er jo ikke rart at ingen vil bli lærere.

Jeg kjenner også lærere som sier de elsker jobben sin, og aldri kunne tenke seg en annen jobb. Dessverre er det ikke disse som roper høyest, eller blir intervjuet i avisene. Det er sjelden det skrives om det positive. Når elever utmerker seg på en eller annen måte så er det eleven som framheves som individ, med sine spesielle evner (som jo selvsagt også er på sin plass), mens lærere og skole da er helt usynlige i bakgrunnen. Som om eleven har lært seg alt på egenhånd. Media har helt klart et ansvar her, men det mener jeg lærere også har. Det er ingen andre enn de som selv er i yrket som bedre kan framsnakke det som noe positivt.

Også er det jo det, at noe sant er det selvsagt også i alt det negative. Det må gjøres noe med de forholdene som gjør lærerne så motløse. Det må bli mer attraktivt, og ikke nødvendigvis med høyere lønn og lavere inntakskrav. Det er arbeidsverdagen som må bli bedre, og mye ligger i ressursene. I tillegg til at noe trolig også ligger i utdanningen, som kanskje på en eller annen måte kunne gjøre lærerne bedre rustet til å takle de utfordringene de møter når de kommer ut i jobb, også det som går på andre ting enn bare fag? Mye av yrkesstoltheten, uansett yrke, går ut på vissheten om at man innehar en kompetanse som andre ikke har. At lærere er eksperter på nettopp å være lærere, med alt det innebærer. De fremste ekspertene på den aldersgruppen av barn og ungdom som de jobber med, og samhandling med disse, i tillegg til fagene de skal undervise. Og da trengs det kanskje en master.

[amo]

Jeg tror mange som ikke har greie karakterer vil ramle av studiet anyway. Studiet skal også gjennomføres.

[Zulu]

Jeg mener det trengs en profesjonsutdanning. Om den er fire- eller femårig spiller ikke så stor rolle.

[oslo78]

Hvordan skal lærere formidle at man elsker jobben sin, men at rammene er helt håpløse da? Jeg jobber omtrent 55 timer i uka og gjør da en god jobb - tror jeg. Er oppriktig lykkelig hver eneste dag og har allerede begynt å glede meg til å møte elevene igjen til høsten. Det er givende på en måte det nesten er vanskelig å beskrive. Men jeg er faktisk betalt for å jobbe 43,5 timer i uka, så resten er gratisarbeid. Har prøvd å holde meg til de timene, men da var det slett ikke noe ok å være på jobb fordi ingenting ble planlagt godt nok eller fulgt godt nok opp, så verken elever, foreldre eller jeg selv var i nærheten av å være fornøyd, og det igjen genererte masse ekstra møter og ekstraarbeid. Så da jobber jeg heller mer og har det bra og har fornøyde foreldre og elever.

Men er det riktig å forvente det av alle lærere? Enten må forventningene ned eller ressursene opp for at den store hopen skal ha det så bra at de fremsnakker yrket. Og selv jeg som ikke kan tenke meg livet uten elever, skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å stå i dette tempoet til pensjonsalder. Jeg er redd det er forventningene som må ned, for ressursene ser ut til å bli mindre for hvert år - i hvert fall sett i forhold til andelen elever som må ha 1:1 for at det skal være sikkerhetsmessig forsvarlig for andre elever.

Jeg har forøvrig kun erfaring fra barneskolen. Mannen min jobber i ungdomsskolen, og han jobber en god del færre timer i uka enn meg - men vet ikke om det er tilfeldig.

[My]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Hvordan skal lærere formidle at man elsker jobben sin, men at rammene er helt håpløse da? Jeg jobber omtrent 55 timer i uka og gjør da en god jobb - tror jeg. Er oppriktig lykkelig hver eneste dag og har allerede begynt å glede meg til å møte elevene igjen til høsten. Det er givende på en måte det nesten er vanskelig å beskrive. Men jeg er faktisk betalt for å jobbe 43,5 timer i uka, så resten er gratisarbeid. Har prøvd å holde meg til de timene, men da var det slett ikke noe ok å være på jobb fordi ingenting ble planlagt godt nok eller fulgt godt nok opp, så verken elever, foreldre eller jeg selv var i nærheten av å være fornøyd, og det igjen genererte masse ekstra møter og ekstraarbeid. Så da jobber jeg heller mer og har det bra og har fornøyde foreldre og elever.

Men er det riktig å forvente det av alle lærere? Enten må forventningene ned eller ressursene opp for at den store hopen skal ha det så bra at de fremsnakker yrket. Og selv jeg som ikke kan tenke meg livet uten elever, skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å stå i dette tempoet til pensjonsalder. Jeg er redd det er forventningene som må ned, for ressursene ser ut til å bli mindre for hvert år - i hvert fall sett i forhold til andelen elever som må ha 1:1 for at det skal være sikkerhetsmessig forsvarlig for andre elever.

Jeg har forøvrig kun erfaring fra barneskolen. Mannen min jobber i ungdomsskolen, og han jobber en god del færre timer i uka enn meg - men vet ikke om det er tilfeldig.

Nei, det er nettopp det da. Det negative overskygger åpenbart det positive. Det du skriver som jeg har uthevet, det er ikke noe man hører veldig ofte, verken i intervju med lærere eller i publisering av rapporter og undersøkelser. Det drukner i alt det negative, og derfor er det kanskje ikke engang verdt å nevne?

Kanskje man slett ikke burde oppfordre folk til å søke seg til læreryrket, men heller advare dem mot det? Kanskje man rett og slett må komme dit at rekrutteringen blir så dårlig, og så mange lærere slutter og går over i andre jobber, at det blir helt nødvendig å bedre arbeidsforholdene drastisk? Er det veien å gå? Er det i det hele tatt mulig å fokusere på de positive sidene, og samtidig kjempe for å bedre rammene og det andre som trekker ned, eller blir rammene bedret kun ved å svartmale yrket, sånn at man samtidig undergraver det, ved at de best egnede folka søker seg andre veier? Det er jo synd hvis man skal være redd for å framheve de positive sidene av et yrke, fordi hvis man framstår som for fornøyd så blir det ikke gjort noe for å bedre arbeidsforholdene.

[Input]

Her er jeg VELDIG uenig med deg My. Alle lærere som uttaler seg offentlig gjør det med en eller annen variant av «jeg elsker jobben min, men…» Og for veldig mange er det jo sånn at det gode ikke overskygger det vonde, det er jo derfor vi har en lærerflukt.

[Katta]

Men… nå har jeg ikke oversikt over hva som er inntakskrav til lærerutdanning. På noen studier er et gitt nivå i noen fag en forutsetning for å greie videre progresjon, men det tror jeg kanskje ikke på lærerutdanninga i og med at disse krava er ganske nye? Det vi vet er at de som søker høyere utdanning er 18-19 år+. Vi vet at noen av dem ikke har nærmet seg voksent hode før helt på slutten, og at endel gutter ikke er voksne i hodet før de er 25. Det er hva vi bør møte studenter med. Jeg tror det er lurere å tilby fordypning for de som ikke var flinkiser som 17-åringer. Matte på ungdomsskolenivå er ikke vanskelig. De fleste kan lære det, og noen av de som har tungt for den biten blir veldig bra lærere nettopp derfor. De skjønner hvor det kan lugge.

Mastergrad tenker jeg på grunnskolenivå er helt bak mål. Fokuset flyttes fra å være en god lærer i klasserommet til å håndtere akademia. Lag en praktisk rettet ordning som gir samme lønn.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Her er jeg VELDIG uenig med deg My. Alle lærere som uttaler seg offentlig gjør det med en eller annen variant av «jeg elsker jobben min, men…» Og for veldig mange er det jo sånn at det gode ikke overskygger det vonde, det er jo derfor vi har en lærerflukt.

Ja, men utsagn som begynner med "jeg elsker jobben min men ..." er ikke det som bidrar til positiv omdømmebygging.

Det jeg, som utenforstående ser bedrer omdømmet, både til læreryrket og til skolen som sådan, det er saker som handler om skoler som utmerker seg i ett eller annet arbeid, der skolen får en pris eller positiv oppmerksomhet for et område de har jobbet mye med (barneskolen til mine barn har f.eks vunnet flere, og har vært veldig flinke på positiv omdømmebygging), enten det er gode faglige resultater, elever som leser uvanlig mye, det gjelder inkludering og spesielt lave mobbetall etc. Og som i mange andre yrkesgrupper får slike omtaler positive ringvirkninger, med at skolen/bedriften/forskningsmiljøet/faggruppen eller hvem det gjelder får økte midler til å fortsette å videreutvikle det gode arbeidet, enten det gjelder produktutvikling, forskning, undervisning eller andre oppgaver. Det bidrar til positivisme blant de ansatte, og til at flere dyktige fagfolk ønsker å jobbe på akkurat det stedet. Det skyldes ofte slike som Oslo78, som gjør den ekstra innsatsen, mer enn man kan forvente og oppnår gode resultater, også i andre yrker. Det kan brukes på en positiv måte, med å formidle "se her hva vi har fått til, og tenk bare hva vi kan utrette hvis vi får muligheten til å fokusere enda mer på disse tingene", framfor bare å peke på alt som er negativt og håpløst. "Jeg elsker jobben min, men ... " er selvsagt også viktig, for å belyse kritikkverdige forhold som det bør gjøres noe for å forbedre. Men akkurat når det gjelder læreryrket så føler jeg at det er det som har dominert veldig de siste årene, og er et helt klart bidrag til nedgangen i antall søkere.

Jeg mener fortsatt at det aller viktigste for rekrutteringen er å bedre arbeidsforholdene for lærere slik at det faktisk blir bedre, og at det positive overgår det negative. Men det er også snakk om positive vs negative spiraler, jo flere dyktige folk som søker seg til læreryrket, jo større blir sjansene for at de nye kreftene får endret systemet slik at det faktisk kan bli enda bedre. Men da trenger man å vite at det er en grunn til at man bør søke seg til dette yrket.

[oslo78]

Forventningene til myndigheter (og foreldre som leser lovtekstene myndighetene vedtar) henger ikke sammen med ressursene som er tilgjengelige. Politiet henlegger for eksempel stadig saker fordi de ikke har ressurser til å følge dem opp. Skoler har ikke lov til å bruke økonomi som argument for å ikke få gjort det man skal - samtidig som rektorer i hvert fall i min kommune omtrent halshogges om de bruker mer enn budsjettene. Budsjettene justeres ikke uansett hvilke behov som dukker opp, men man har ikke lov til å ikke dekke behovene. Dette er en ubegripelig strevsom rolle å være i, og vi har også derfor en rektorflukt i vår kommune. Det fører selvsagt også til ar folket på gulvet, lærere og assistenter, settes i en vond skvis med større grupper, sammenslåing av undervisning til spesialundervisning med fullstendig ulike behov, osv. Og så er det i tillegg sånn at det er stadig flere sårbare barn som trenger mye, mye mer enn før. Og får ikke de det de trenger, blir det fort kaos og uro i klassen, og alle lider under det.

Hvilke forventninger skal vi kutte i?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Forventningene til myndigheter (og foreldre som leser lovtekstene myndighetene vedtar) henger ikke sammen med ressursene som er tilgjengelige. Politiet henlegger for eksempel stadig saker fordi de ikke har ressurser til å følge dem opp. Skoler har ikke lov til å bruke økonomi som argument for å ikke få gjort det man skal - samtidig som rektorer i hvert fall i min kommune omtrent halshogges om de bruker mer enn budsjettene. Budsjettene justeres ikke uansett hvilke behov som dukker opp, men man har ikke lov til å ikke dekke behovene. Dette er en ubegripelig strevsom rolle å være i, og vi har også derfor en rektorflukt i vår kommune. Det fører selvsagt også til ar folket på gulvet, lærere og assistenter, settes i en vond skvis med større grupper, sammenslåing av undervisning til spesialundervisning med fullstendig ulike behov, osv. Og så er det i tillegg sånn at det er stadig flere sårbare barn som trenger mye, mye mer enn før. Og får ikke de det de trenger, blir det fort kaos og uro i klassen, og alle lider under det.

Hvilke forventninger skal vi kutte i?

Jeg får lyst til å si… helsevesenet og skolen. Samme båt. Det hadde vært greit om lovverket og det som faktisk er mulig følger samme logikk.

Samtidig… som mor til barn med litt utvidet behov og vedtak på spesped (som jeg faktisk ikke aner hvordan administreres)…. Jeg har opplevd skolen som fin å samarbeide med. De tar meg på alvor, når det er noe de kan gjøre så gjør de det… når jeg sier at jeg setter grenser så respekteres det. Helt uavhengig av alt annet.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Ja, men utsagn som begynner med "jeg elsker jobben min men ..." er ikke det som bidrar til positiv omdømmebygging.

Ok, da skjønner jeg hva du mener. Jeg har lest mange uttalelser fra lærere som elsker jobben sin og ferdig med det, men de når ikke media. Ikke så rart, at noen elsker jobben sin er ingen nyhetssak. Moe som kunne hjulpet hadde kanskje vært om de som ytrer seg ble møtt med forståelse fremfor å bli avkuttet med «du bare sutrer».

[My]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Forventningene til myndigheter (og foreldre som leser lovtekstene myndighetene vedtar) henger ikke sammen med ressursene som er tilgjengelige. Politiet henlegger for eksempel stadig saker fordi de ikke har ressurser til å følge dem opp. Skoler har ikke lov til å bruke økonomi som argument for å ikke få gjort det man skal - samtidig som rektorer i hvert fall i min kommune omtrent halshogges om de bruker mer enn budsjettene. Budsjettene justeres ikke uansett hvilke behov som dukker opp, men man har ikke lov til å ikke dekke behovene. Dette er en ubegripelig strevsom rolle å være i, og vi har også derfor en rektorflukt i vår kommune. Det fører selvsagt også til ar folket på gulvet, lærere og assistenter, settes i en vond skvis med større grupper, sammenslåing av undervisning til spesialundervisning med fullstendig ulike behov, osv. Og så er det i tillegg sånn at det er stadig flere sårbare barn som trenger mye, mye mer enn før. Og får ikke de det de trenger, blir det fort kaos og uro i klassen, og alle lider under det.

Hvilke forventninger skal vi kutte i?

Men det er vel ingen som mener at dette er bra. Og det er jo det som er poenget, dette må rettes opp i, og som jeg sier, det aller viktigste for å få rekruttert lærere er å bedre arbeidsforholdene så det blir en attraktiv arbeidsplass. Men det er ikke gjort i en håndvending det tar tid.

I mellomtiden, hva mener du skal til for å øke søkermassen til læreryrket, slik at nye ressurser og friske krefter kan komme til? Spørsmålet til rine er jo hva som må til for at læreryrket skal bli attraktivt igjen. Jeg skjønner at du ikke mener at framsnakking av yrket er et aktuelt virkemiddel, til det er det for mye negativt. Men finnes det andre måter å få flere søkere på, i tillegg til å jobbe for bedre arbeidsforhold, som ikke går på framsnakking eller senkede inntakskrav på utdanningen?

[oslo78]

Jeg skal svare ordentlig snart - må bare spille ferdig en omgang med kort! Jeg har mange, mange tanker om dette.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Ok, da skjønner jeg hva du mener. Jeg har lest mange uttalelser fra lærere som elsker jobben sin og ferdig med det, men de når ikke media. Ikke så rart, at noen elsker jobben sin er ingen nyhetssak. Moe som kunne hjulpet hadde kanskje vært om de som ytrer seg ble møtt med forståelse fremfor å bli avkuttet med «du bare sutrer».

Ja, dessverre er andres reaksjon vanskelig å kontrollere, så hvordan man blir møtt blir verre å gjøre noe med. Men nyhetssaker om skoler som utmerker seg positivt i en eller annen retning hjelper i alle fall på mitt inntrykk, ikke bare av den enkelte skolen, men av læreryrket generelt, og hva det er mulig å få til. Og slike saker dukker også opp fra tid til annen, heldigvis, men det kunne godt vært flere. For jeg er sikker på det er mange flere slike små og store gladsaker som kunne omtales. For det trenger ikke nødvendigvis være lærere som intervjues eller skriver leserinnlegg om hvor glad de er i jobben sin, det handler om å vise fram noe man har oppnådd, og er stolt over, og da vil automatisk den positive opplevelsen av yrket formidles. Det er det jeg mener med framsnakking og positiv omtale.

Jeg vil også gjerne høre resten av setningen dersom man snur om på det, og i stedet for å si "Jeg elsker jobben min, men ... " sier "ja, vi har håpløse rammer å forholde oss til, men ... ". For resten av den setningen kan kanskje være med på å bidra til at noen likevel får lyst til å bli lærere, på tross av kritikkverdige arbeidsforhold og ytre rammer man kanskje ikke får gjort noe med.

[My]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg skal svare ordentlig snart - må bare spille ferdig en omgang med kort! Jeg har mange, mange tanker om dette.

Jeg gleder meg til å lese hva du tenker om saken, men er glad du prioriterer å spille kort.

Det er klart, jeg er ikke lærer, jeg har erfaring med skolesystemet kun som forelder og FAU-medlem, og gjennom venner og kjente som jobber som lærere. Og jeg mener ikke å bagatellisere utfordringene lærerne står i. Men her handler det om rekruttering til yrket, og jeg tenker at de som skal søke seg til læreryrket er ungdom og unge voksne som heller ikke allerede befinner seg på innsiden, eller har erfaring fra å jobbe som lærer. Derfor bør det også være relevant med innspill fra andre som står på utsiden og har et blikk fra det samme perspektivet. For også der blir man fort avspist av lærere som er oppgitt over at alle andre skal mene så innmari mye om jobben deres. Og at ingen andre har forståelse for hva lærerne faktisk strever med. Når man står midt oppe i noe så ser man ikke alltid like tydelig hvordan det virker fra utsiden, og hvordan det påvirker de som står i startgropa for å velge seg en utdanning.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg får lyst til å si… helsevesenet og skolen. Samme båt. Det hadde vært greit om lovverket og det som faktisk er mulig følger samme logikk.

Samtidig… som mor til barn med litt utvidet behov og vedtak på spesped (som jeg faktisk ikke aner hvordan administreres)…. Jeg har opplevd skolen som fin å samarbeide med. De tar meg på alvor, når det er noe de kan gjøre så gjør de det… når jeg sier at jeg setter grenser så respekteres det. Helt uavhengig av alt annet.

Ser for meg at helsevesenet er i samme båt,ja.

Foreldrene til mine elever er veldig fornøyde med meg og oss. De aner jo ikke hvor mye gratisarbeid som ligger bak det tilbudet de får. De vet ikke at man dropper kontortid og tar lunsjpausene til hjelp for å få gjennomført nødvendige samtaler, konfliktløsning og oppdrag gitt av PPT. Nettopp fordi vi er så inderlig glade i elevene våre, strekker vi oss så langt det overhodet går. Det gjelder sikkert på skolen din også. Jeg har ingen planer om å fortelle disse foreldrene det heller, så derfor går veien til bedring av rammer gjennom offisielle kanaler som Utdanningsforbundet eller leserinnlegg. Men da får man ofte høre at man sutrer/

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Men det er vel ingen som mener at dette er bra. Og det er jo det som er poenget, dette må rettes opp i, og som jeg sier, det aller viktigste for å få rekruttert lærere er å bedre arbeidsforholdene så det blir en attraktiv arbeidsplass. Men det er ikke gjort i en håndvending det tar tid.

I mellomtiden, hva mener du skal til for å øke søkermassen til læreryrket, slik at nye ressurser og friske krefter kan komme til? Spørsmålet til rine er jo hva som må til for at læreryrket skal bli attraktivt igjen. Jeg skjønner at du ikke mener at framsnakking av yrket er et aktuelt virkemiddel, til det er det for mye negativt. Men finnes det andre måter å få flere søkere på, i tillegg til å jobbe for bedre arbeidsforhold, som ikke går på framsnakking eller senkede inntakskrav på utdanningen?

Jeg mener følgende må til:

1) Kutt ut tradisjonell master for grunnskolen. Ha en lærerutdanning som ligner på den gamle med mange undervisningsfag, pedagogikk og didaktikk - og masse praksis. Enten femårig med et helt praksisår som fjerde eller femte året eller fireårig med noe mindre praksis. For å konkurrere om de flinke elevene fra vidergående, må lærerutdanningen ha et fortrinn. Enten kortere enn sammenlignbare utdanninger, eller at man slipper å skrive masteroppgave eller begge deler. I tillegg må man gjøre der profesjonsrettet. Sønnen min begynte på lærerutdanning i fjor høst. Etter er halvt år hadde han verken hørt ordet lærer eller elev en eneste gang- kun lært engelsk grammatikk og lingvistikk. Han sluttet… Fordelen med praksisår er både at de nye lærerne slipper lettere unna praksissjokket, og at vi som jobber i yrket får nyutdannete som FAKTISK kan noe som helst om hverdagen. Det er helt vilt hvor lite de masterutdannete lærerne vi har fått de siste årene har kunnet om klasseledelse, relasjonsbygging, konflikthåndtering, foreldresamarbeid, spesialundervisning, PPT, BUP, barnevernet, utviklingssamtaler, årsplaner, timeplanlegging, osv. I tillegg har de ofte bare tre undervisningsfag, så ofte må de jo undervise i fag de ikke har noe som helst utdanning i.

2) Samkjør forventninger til hva lærerne skal få til med ressursene som finnes. Når et trinn har vedtak på 45 spespedtimer men får ressurser til 5 (for da kan jo alle 9 elevene med spesped bare ha de 5 timene sammen), så er det ikke mulig å gjøre jobben skikkelig. De 9 elevene kan ha vedtak på ulike fag, en kan være evnerik, fire kan ligge tre til fem år bak år bak, en har utageringsvansker og en er autist og trenger ro og forutsigbarhet. Da må enten ressursene økes eller man må innrømme ar man ikke kan tilretteleggge for disse elevenes behov - men ingen av delene skjer, og så står man der med ansvaret for noe man ikke har noen forutsetninger for å få til.

3) Gi kontaktlærere mer tid til jobben. De fleste kontaktlærere har 45 minutter mindre undervisning i uka for å gjøre den jobben. De minuttene skal brukes på utviklingssamtaler og forberedelser til disse, foreldremøter, elevsamtaler, rapportskriving, samarbeid med PPT, BUP, barnevern, møter med foreldre om diverse saker, skriving av IOP-er og evaluering av disse, alt av mailer og telefoner til foreldre, oppfølging av mobbesaker og andre trivselsutfordringer, oppfølging av skolevegring eller fravær grunnet sykdom, osv. Tiden er brukt opp for hele året før september er ferdig. En nær relasjon til elevene er helt nødvendig med dagens elevmasse, så tid satt av til elevsamtaler - minst en time i uka- er nødvendig i tillegg til at de 45 minuttene til kontaklærerarbeid må økes kraftig.

Oppsummert: Forventninger og ressurser må stå i stil. Man kan ikke lure folk til å søke seg til læreryrket, det må være er reelt godt sted å være. For å få til det er der en eneste ting som teller - følelsen av at man får til jobben sin. Og når man føler det, da går stressnivået ned og magien kommer frem. For det er en magisk jobb. Jeg ville jobbet om jeg så hadde hatt ti milliarder i banken. Å få komme tett innpå barna, bety noe for dem, bidra til å gjøre en forskjell, klare å motivere dem, se dem når de har mestret noe de trodde de ikke klarte, få til et godt læringsmiljø hvor alle etter hvert tror på seg selv og tør å prøve og gjøre feil - da legger man seg og er lykkelig fordi klokka snart skal ringe og man kan få gå på jobb igjen. Og jeg har det sånn. Det koster bare en god del timer jeg egentlig ikke skulle brukt.

Det er så konkret jeg kan få det. Gjør noe med utdanningen (men ikke senk karakterkravene, de er altfor lave fra før), og gjør forholdene i skolen gode nok (det trenger ikke være perfekt). Da kommer søkerne. De fleste som vurderer læreryrket snakker med noen de kjenner som er lærere. Og da får de ærlige svar. Jeg anbefaler alle å bli lærere, men jeg har i det aller siste begynt å tenke på om jeg skal anbefale det til neste som spør. Og jeg har egentlig vært nærmest for Paulus å regne når det gjelder misjonering, så det er et faretegn :-)

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Jeg gleder meg til å lese hva du tenker om saken, men er glad du prioriterer å spille kort.

Det er klart, jeg er ikke lærer, jeg har erfaring med skolesystemet kun som forelder og FAU-medlem, og gjennom venner og kjente som jobber som lærere. Og jeg mener ikke å bagatellisere utfordringene lærerne står i. Men her handler det om rekruttering til yrket, og jeg tenker at de som skal søke seg til læreryrket er ungdom og unge voksne som heller ikke allerede befinner seg på innsiden, eller har erfaring fra å jobbe som lærer. Derfor bør det også være relevant med innspill fra andre som står på utsiden og har et blikk fra det samme perspektivet. For også der blir man fort avspist av lærere som er oppgitt over at alle andre skal mene så innmari mye om jobben deres. Og at ingen andre har forståelse for hva lærerne faktisk strever med. Når man står midt oppe i noe så ser man ikke alltid like tydelig hvordan det virker fra utsiden, og hvordan det påvirker de som står i startgropa for å velge seg en utdanning.

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Jeg tror mange som ikke har greie karakterer vil ramle av studiet anyway. Studiet skal også gjennomføres.

Ja, de gjør dessverre det, ikke noe nytt, der heller. Vi har hatt 2.års-elever hos oss som har sluttet etter praksisperiodene. Mange har snakket om hva de egentlig vil gjøre etter studiene og det innebærer ikke å være lærer.

[Teflona]

For å gjøre yrket mer attraktivt: minst ett års praksisår i utdannelsen, gjerne med noe avlønning. Minst tre undervisningsfag (enkelte nyutdannede har to). Ha en god mentorordning med nedsatt tid minimum en time i uka for mentor og lærer, innenfor arbeidstid. Helst en erfaren lærer på samme trinn som kjenner elevene. Holde på de over 50 med mer lønn, pluss på lønna etter 18, 20 år osv, uten å holde igjen under 16 år. Spesialundervisning forsvinner med ny opplæringslov, men elevene forsvinner jo ikke.

[Charlie]

Må si jeg ikke kjenner igjen "lærerflukten" det snakkes om. Jobber tett på og våre lærere slutter sjelden. Det sier også statistikken fra KS er en myte:

"Statistikk fra KS viser at andelen lærere som slutter i kommunal sektor fra år til år har vært relativt stabil de siste 10 årene.

Fakta
Lærerne er en av stillingsgruppene i kommunal sektor med lavest turnover de siste årene.

Mellom 2019 og 2020 sluttet 8,4 prosent av adjunkter, 6,8 prosent av adjunkter med tillegg, og 7,7 prosent av lektorer med tillegg.

Gjennomsnittlig turnover i kommunene som helhet er 12,7 prosent." (min utheving)

Så det stemmer altså ikke i stort. Hva som skjer lokalt på enkelte steder kan jo være annerledes. Men jeg tror nok tiden generelt er slik at man kan skifte yrke lettere nå enn for førti år siden, for all del. Det gjelder alle yrkesgrupper.

Blir ganske oppgitt av holdningen som vi ser i mediene om at man ikke "trenger" matematikk fordi man ikke underviser i matematikk. Lese, skrive, regne og IKT er grunnleggende ferdigheter som det SKAL undervises i i alle fag. Slik har det vært i mange år. I tillegg - for grunnskolen sin del - har en lærer elevene i mange fag, stort sett alle de første årene, men også senere - og rektor må kunne bruke store deler av lærerne i mange ulike fag for å få timeplanene til å gå opp. Luksusen ved å være "faglærer" er forbeholdt større skoler i så fall. På de små skolene kan man ikke regne med at det en gang er mulig timeplanmessig om man vil jobbe 100% stilling, og om det er mulig så ofte ikke ønskelig. Det er ikke mye forlangt. Og jeg ble også ganske oppgitt da kiden på ungdomsskolen var helt fortvilt fordi matematikklæreren lærte dem noe som var feil, og klassen måtte kontakte en av de andre matematikklærerne for å få det på sporet. Det kunne godt ha skjedd at klassen ikke oppdaget det før det var for sent - det er noen eksempler på klasser som havarerer faglig pga. lærers faglige mangler og de er heldige om det oppdages før eksamen.

Vil du være faglærer så ta en høyere utdanning i "undervisningsfag" og bli lærer i vgs.

Jeg er enig i at man ikke nødvendigvis "må" ha matte ved inntak , men om man ikke kan det da så må man gjøre en ekstra jobb med å lære det slik at man behersker faget før man går ut. Det er ganske basic matte man snakker om for å komme inn. Det er i realiteten ungdomsskolematematikk man må ha "Nokså godt" eller "Lite godt" i (litt avhengig av hva man diskuterer av karakterkrav).

Både sykepleiere og lærere har en god lønn hvis man sammenligner med jobber som for de fleste av dem reelt ville være alternativet (og ikke enkelteksempler). Veldig mange av oss har like mye og mer utdanning og tjener ikke noe mer enn det de gjør. Så er det lov å finne ut at et yrke ikke passer for deg og det er lov å både bytte jobb og å være med på å forandre arbeidsplassen sin, spille inn behov osv.

Men man kan ikke forvente at yrket skal bli populært hvis inntrykket er at de som har yrket ikke kan noe, ikke liker jobben sin og bare er stuck der. Da må man vise at man har ettertraktet kompetanse, at det er muligheter, at man får resultater av det man yter og generelt at det er dit man burde ønske seg. Vi som ikke har tabell-lønn må vise ved hver eneste lønnsforhandling at de ikke kunne klart seg uten oss. Hvis man mener flere flinke folk burde søke seg dit (og/ eller man vil ha flinke kolleger) så er det det som skal til. Tenker jeg. Og etter det jeg ser så er det mange muligheter i sektoren, hvis man ser etter mulighetene.

[amo]

Jeg blir iallefall glad over hvor mange gode og reflekterte tanker dere har om utdanningsløpet. Hadde bare de «høye herrer» lyttet til dere. ��